Possible explanations
The age shift may have several explanations. One possibility is that more people with ADHD now continue treatment from adolescence into adulthood. This may be a result of better follow-up care and greater recognition that ADHD-related difficulties can persist over time. Another possibility is that more people are not identified, assessed and treated until adulthood. This can particularly be the case for women, whose symptom patterns are more likely to be overlooked or interpreted as anxiety, depression, stress or personality-related problems.
The changing demands of modern society may also play a role. Education, work and daily life place high demands on planning, focus, self-regulation and follow-through. In some people, functional difficulties only become apparent when the external structure disappears, such as in the transition from school to higher education, employment, parenthood, or independent adult life.
It is also possible that referral and treatment practices have changed. Increased awareness of ADHD in adults may be leading to more people seeking help, more assessment referrals, and more patients receiving pharmacological treatment. Since 2020, several Norwegian and international groups have reported growing awareness of ADHD, particularly among girls and women. While this may have contributed to the increase, dispensing statistics alone cannot determine how much of this is attributable to better detection, changes in diagnostic thresholds and criteria, the continuation of treatment, or other factors.
However, simplistic explanations for the increase should be avoided, as it does not necessarily reflect overtreatment or previous underdiagnosis
However, simplistic explanations for the increase should be avoided, as it does not necessarily reflect overtreatment or previous underdiagnosis. Both of these may be true for different groups. This is precisely why we need a better understanding of who starts treatment, who continues treatment, who stops treatment and the clinical reasoning behind these decisions.
Jeg opplever at artikkelens største svakhet er at den beskriver utviklingen, men i liten grad problematiserer den. Tallene som presenteres er oppsiktsvekkende: Fra 5 446 voksne brukere i 2005 til 94 720 i 2025. Det er omtrent en 17-dobling på 20 år. Tre av fire brukere er nå voksne.
Dette er ikke en liten justering i diagnostisk praksis. Det er en massiv kulturell og medisinsk transformasjon. Likevel behandles dette nesten som en administrativ utfordring: «Dette krever kapasitet og kompetanse i voksenpsykiatrien.» Ja, det er jeg enig i, men først burde man kanskje stille spørsmål med hva det er som egentlig har skjedd. Har Norge plutselig oppdaget titusenvis av voksne med en alvorlig nevrobiologisk utviklingsforstyrrelse som tidligere var usynlige? Eller har terskelen for å forstå livsvansker gjennom ADHD-begrepet blitt betydelig lavere?
Takk for at dere belyser et kritisk viktig tema
Jeg vil gjerne rette en stor takk for at dere setter søkelys på dette temaet i Tidsskriftet. Som pasient og pårørende opplever jeg at debatten rundt rammene og innholdet i ADHD-behandlingen er helt nødvendig.
Jeg deler en stor bekymring over at medikamentell behandling i dag fremstår som det eneste reelle alternativet mange blir tilbudt – en tendens som gjelder både for voksne og barn. Medisinering kan være et viktig verktøy for mange, men det kan aldri erstatte behovet for en helhetlig, tverrfaglig oppfølging, psykoedukasjon og psykososiale støttetiltak, samt støtte og hjelp til å forstå, til å bryte gamle strategier og til å få de verktøyene man trenger for å håndtere hverdagen sin.
Når medisiner i praksis blir stående som det eneste konkrete tilbudet man sitter igjen med etter en utredning, svikter vi spesielt de unge som skal lære å leve med diagnosen sin og mestre hverdagen på sikt. Vi trenger et helsevesen som har tid, ressurser og rammer til å tilby bredere og mer individuelt tilpassede behandlingsforløp, der medisiner kun er én av flere brikker.
Takk igjen for at dere åpner opp for denne viktige diskusjonen.