Jeg opplever at artikkelens største svakhet er at den beskriver utviklingen, men i liten grad problematiserer den. Tallene som presenteres er oppsiktsvekkende: Fra 5 446 voksne brukere i 2005 til 94 720 i 2025. Det er omtrent en 17-dobling på 20 år. Tre av fire brukere er nå voksne.
Dette er ikke en liten justering i diagnostisk praksis. Det er en massiv kulturell og medisinsk transformasjon. Likevel behandles dette nesten som en administrativ utfordring: «Dette krever kapasitet og kompetanse i voksenpsykiatrien.» Ja, det er jeg enig i, men først burde man kanskje stille spørsmål med hva det er som egentlig har skjedd. Har Norge plutselig oppdaget titusenvis av voksne med en alvorlig nevrobiologisk utviklingsforstyrrelse som tidligere var usynlige? Eller har terskelen for å forstå livsvansker gjennom ADHD-begrepet blitt betydelig lavere?
Spørsmål som ikke stilles
Jeg opplever at artikkelens største svakhet er at den beskriver utviklingen, men i liten grad problematiserer den. Tallene som presenteres er oppsiktsvekkende: Fra 5 446 voksne brukere i 2005 til 94 720 i 2025. Det er omtrent en 17-dobling på 20 år. Tre av fire brukere er nå voksne.
Dette er ikke en liten justering i diagnostisk praksis. Det er en massiv kulturell og medisinsk transformasjon. Likevel behandles dette nesten som en administrativ utfordring: «Dette krever kapasitet og kompetanse i voksenpsykiatrien.» Ja, det er jeg enig i, men først burde man kanskje stille spørsmål med hva det er som egentlig har skjedd. Har Norge plutselig oppdaget titusenvis av voksne med en alvorlig nevrobiologisk utviklingsforstyrrelse som tidligere var usynlige? Eller har terskelen for å forstå livsvansker gjennom ADHD-begrepet blitt betydelig lavere?