Hva nå?
Dette var en utenkelig hendelse, en utenkelig handling og et grotesk angrep på vår fremtid. Ingen kan svare enkelt på spørsmålet hvorfor – når handlingen er så meningsløs at selv prestene går tomme for ord. Men vi må bruke de verktøyene vi har, og vi må gå videre uten enkle svar.
Vi må søke sammen, med venner, familie og i de politiske grupperingene. Det er lov å være rasende sint og gråte. Det er lov å snakke, og det er lov å være taus. Vi kan skrive det ut, vi kan lytte til musikk eller nyte stillheten.
Noen er i dyp sorg uten evne til å snakke, spise eller ta vare på seg selv. Andre er rolige og har allerede funnet en balanse, selv om sorgen er like sterk. Vi er så inderlig ulike, og det må vi ta vare på. I akuttfasen er ikke noe unormalt.
Vi må også ta vare på ritualene som følger med; et minnemøte, et fakkeltog, en dødsannonse, et siste farvel, en begravelse, et håndtrykk, noen roser og noen ord – «Du har min dypeste medfølelse».
Etter en tid vil mange av de som er fysisk uskadet, måtte gjenoppta livet. Noen av dem sier at nå må det bli slutt på presse, telefoner og mas. «Jeg vil ha livet tilbake». Det er akkurat det man skal gjøre; ta livet tilbake.