Hantavirus – fra Puumala til Andes
Hantavirus er en stor gruppe zoonotiske virus som finnes i store deler av verden. De har vanligvis gnagere som naturlig reservoar, men noen av dem kan også smitte over til mennesker. Nesten all smitte til mennesker skjer ved inhalasjon av støv eller aerosoler fra gnageres urin eller avføring (1). Andesvirus er ett av mange hantavirus, men det eneste som er kjent å kunne smitte mellom mennesker (2).
Hantavirus gir ulike sykdomsbilder, som kan deles inn i to hovedgrupper. I Europa og Asia gir de hemoragisk feber med nyresyndrom, mens i Amerika ses kardiopulmonalt syndrom (3). Det er noe overlapp mellom sykdomsbildene, og alvorlighetsgraden varierer med virusvariant, vertsfaktorer, type og grad av eksponering samt tilgang til tidlig intensivmedisinsk behandling (3).
I Norge vet vi bare om ett endemisk hantavirus, puumalavirus, som ble oppdaget i Puumala i Finland på 1980-tallet. Dette forårsaker sykdommen nephropathia epidemica, også kjent som musepest. Vanligvis meldes det 10–40 tilfeller av musepest i året i Norge, men trolig representerer dette bare de mest alvorlige tilfellene, da personer med beskjedne og uspesifikke symptomer trolig ikke diagnostiseres (1). Puumalavirus gir vanligvis mild sykdom, med feber, hodepine, rygg- og magesmerter, mens noen også får nyreaffeksjon (1). Smitte skjer etter eksponering for virus fra klatremus og trolig fra rødmus, for eksempel ved ferdsel i skog og mark, vedstabling eller fjerning av muselort på hytta (1). I andre deler av Europa og Asia finnes det hantavirus som gir mer alvorlig hemoragisk feber med nyresyndrom enn puumalavirus, f.eks. Hantaan-, Dobrava- og Seoul-virus (3).
I Norge vet vi bare om ett endemisk hantavirus, puumalavirus, som ble oppdaget i Puumala i Finland på 1980-tallet. Dette forårsaker sykdommen nephropathia epidemica, også kjent som musepest
Sykdom forårsaket av andesvirus ble først beskrevet i Argentina og Chile i 1995. Siden er det rapportert over 1 200 tilfeller i Sør-Amerika, med økende forekomst de siste årene (4). Gnageren Oligoryzomys longicaudatus er reservoar for andesvirus og finnes kun i Sør-Amerika. Inkubasjonstiden er noe usikker, men angis å være 1–6 uker (3).
Sykdomsbildet ved andesvirusinfeksjon begynner ofte uspesifikt. Pasienten kan få feber, uttalt sykdomsfølelse, tretthet, myalgi, hodepine, svimmelhet og gastrointestinale symptomer som kvalme, oppkast, diaré eller magesmerter (3). Hos enkelte kan dette i løpet av få dager, typisk rundt en uke, utvikle seg til hoste, dyspné, hypoksi, hypotensjon eller andre tegn til rask respirasjons- eller sirkulasjonspåvirkning. På dette stadiet kan sykdommen fremstå som alvorlig akutt luftveisinfeksjon eller atypisk pneumoni, og pasienten bør legges inn på sykehus og overvåkes med beredskap for rask klinisk forverring (5).
Dødeligheten ved andesvirussykdom er oppgitt til 20–50 %, men slike estimater avhenger sterkt av utbruddssituasjonen, tilgjengeligheten av diagnostikk og tilgangen til tidlig behandling (3, 6). Tidlig diagnose og organunderstøttende behandling på intensivdeling, inkludert ekstrakorporal membranoksygenering (ECMO), kan sannsynligvis bedre prognosen (3). Det finnes ingen dokumentert antiviral behandling, men eksperimentell behandling kan være aktuelt, bl.a. med det uregistrerte influensalegemiddelet favipiravir, som har vist lovende resultater i dyreforsøk (7). Også bradykinin 2-reseptorantagonisten ikatibant er forsøkt hos enkelte pasienter med alvorlig forløp av puumalavirussykdom (8). Det finnes ingen godkjente vaksiner mot andesvirus.