Den italienske resepten
I reseptmappen finnes to dokumenter med italiensk tekst. Det ene er en tom konvolutt fra et apotek (farmacia chimica) ved navn Canella, hvor det fremgår at virksomheten drev innen mineralvann, brus og selters (acque minerali, gasose e seldtz). De hadde egne spesialiteter, både nasjonale og utenlandske (specialita proprie, nazionali ed estere) og produserte acqua di cedro (sitronlikør). Helt nederst står Riva, som sannsynligvis er stedet der apoteket lå, trolig Riva del Garda, en havneby i den nordvestre enden av Gardasjøen i Italia. På grunn av det milde klimaet, ble stedet benyttet som kursted, og Suzannah hadde vært der tidligere (24, s. 92).
Det andre dokumentet er en resept som er vanskeligere å tolke enn de norske. På forsiden står det at natriumjodid skal blandes i aqua destillata (renset vann) og tas som dråper (figur 4):
Natr. Iodet. 20 –
Aq destill 20 –
S a gocie (tröpfen)
Resepten er ekspedert tre ganger: to ganger i Italia og én gang i Norge. Det første stempelet er datert 31. mai 1897 i Sct. George-Apotheke des Robert Pan i Obermais, en bydel i Meran i Syd-Tirol. Dette stemmer godt med det vi vet om reiseruten som Suzannah og sønnen Sigurd brukte på sin kurreise til Italia i 1897: De dro med tog til København 1. mai, reiste 8. mai videre til Berlin og München, og deretter til Meran og Monsummano (24, s. 398).
De oppholdt seg i Meran fra 18. mai til 22. juni (24, s. 398) og bodde på hotellet Schloss Labers, hvor de også hadde vært tidligere. Ibsen selv var hjemme i Norge. Han reiste ikke utenlands etter 1891, bortsett fra til København og Stockholm i forbindelse med 70-årsdagen i 1898 (Erik Edvardsen, personlig meddelelse). Dette er derfor utvilsomt Suzannahs resept. Vi vet ikke hvorfor hun brukte natriumjodid. Gikt var ikke en vanlig indikasjon.
Målet for reisen i 1897 var kurstedet Monsummano, som ligger mellom Firenze og Lucca. I 1849 hadde det blitt oppdaget en grotte, Grotta Giusti, 248 meter lang og 12 meter bred, naturlig avdelt i fire rom med ulik temperatur. Badene ble særlig brukt mot gikt og revmatisme (24, s. 343). Et opphold ble kalt for grottekur. Det andre stempelet stammer fra et apotek i denne byen, Farmacia Carlo Baccelli.
Ibsen spurte etter Suzannah i et brev til Sigurd 17. juni: «Jeg er meget begærlig efter at vide, hvorledes hun befinder sig i Monsummano. Om luften er god for hende og om hun allerede er begyndt på kuren?» (25) Et par uker senere skrev han at «hovedsagen er jo hvorledes grottekuren bekommer dig iår» (26). Dette var kurbadenes gullalder. Et gunstig klima, regelmessig liv, legemsbevegelse, opphold i fri luft, hensiktsmessig diett, befrielse for alle dagliglivets byrder, suggesjon og badelegenes erfaring var faktorer som var mer enn tilstrekkelige til å gjøre badereisenes nytte forståelig, ifølge farmakologen Poulsson (7, s. 349).
I brevet datert 2. juli skrev Ibsen eksplisitt om medisineringen: «Den jodtinktur, som bekom dig ilde i Labers bør du naturligvis kaste væk og få dig en ny flaske dernede.» Denne kommentaren har fått Ibsen-forskere til å tro at jodtinktur var en oppløsning av jod i sprit, som ble brukt til å desinfisere huden (24, s. 411), men det er en misforståelse. Vi ser av resepten at medikamentet ble gitt som dråper til innvortes bruk.
I tillegg til plagsomme bivirkninger etter lang tids bruk, jodisme, var det også kjent idiosynkrasi, overømfintlighet, allerede noen timer etter de første dosene (7, s. 414–5). En større dose jod eller jodtinktur kunne fremkalle gastroenteritt som følge av preparatets «kaustisk irriterende Virkning» på ventrikkel og tarm (22, s. 96). Det kan tenkes at det var slike problemer Suzannah erfarte.
Resepten har stempler fra to italienske apotek i Meran og Monsummano sommeren 1897. Suzannah ble altså dårlig av behandlingen i Meran og fulgte åpenbart Henriks råd om å skaffe seg en ny flaske i Monsummano. I tillegg ses et tredje stempel, fra Apotheket Nordstjernen som lå i Stortingsgata 6 og ble etablert i 1866 av Hans Henrik Hvoslef (1831–1911). Dette var hovedstadens sjuende apotek, og vi ser navnet Hvoslef i midten av stempelet (27). Det er usikkert når Sigurd og Suzannah returnerte fra kuroppholdet i Italia, men medisineringen fortsatte åpenbart også etter at hun var hjemme igjen, og apoteket må ha akseptert den italienske resepten. Pussig nok er resepten verken datert eller signert. Pasientens navn kan utelates, skrev farmakologen Poulsson, når middelet røper sykdommer som han nødig lar komme til andres kunnskap (7, s. 534). Det er neppe relevant her, ettersom resepten mangler det meste av formalia: tid, sted, pasientens og legens navn. Men den var tydeligvis skrevet for å kunne fungere både på italiensk og tysk, ettersom det står dråper på begge språk (goccia og tröpfen). På baksiden av resepten er det flere opplysninger (figur 5):
Iodino et Sodia [usikker angivelse] 20
Aqua distillat. [usikker angivelse] 20
S. a goucie [for dråper]
con boccetta contagocce [med dråpeflaske]
Jalech … [utydelig]
1. Agusto 1897 [?]
Hvorfor jodnatrium måtte skrives ut på nytt – håndskriften er annerledes enn på forsiden – er usikkert. Også denne siden er stemplet tre ganger, men ingen av stemplene har dato. Vi tyder den håndskrevne datoen som 1. august 1897, så dette må være side 2, ettersom førstesiden hadde stempel fra mai 1897.
Det ene stempelet er fra apoteket Farmacia Chimica Canelli, samme virksomhet som har laget konvolutten i reseptmappen, og som kan ha ligget ved Riva del Garda. Kanskje har Suzannah og Sigurd anskaffet reseptmappen samme sted. Det andre stempelet er også herfra, Farmacia Bettinazzi. Det siste stempelet er fra Monsummano, der de hentet medikamentet i Farmacia Carlo Bacchelli.
Resepten med de to sidene er altså stemplet hos fem ulike apotek: i Meran, to apotek i Riva, to ganger i samme apotek i Monsummano og endelig et apotek i Kristiania. Hvis alt dette skjedde i 1897, som det tyder på, skulle man tro at Suzannah kunne fortsette å benytte denne resepten her hjemme. Kanskje er det noe slikt som førte til at dr. Ibsen i 1898 tok saken i egne hender og begynte å skrive ut medisinbestillinger til sin giktbrudne kone (6)?
Den italienske resepten fra august 1897 er nøyaktig utskrevet: Solutio a goucie con boccetta contagocce, altså at legemidlet skal tas i dråpeform fra dråpeflaske. Det samme skrev Ibsen på sin medisinbestilling: «NB! I dråbeflaske med tud» (6). Så små mengder som det antakelig var snakk om, ble enkelt og nøyaktig målt ved å telle dråper fra en dråpeflaske eller ved hjelp av en dråpepipette. Men vi vet ikke hvorfor Ibsen ordnet med dette selv. På denne tiden var Christian Sontum (1858–1902) huslege for familien Ibsen (5). De hadde det aller beste forhold, og man skulle tro at Sontum var den naturlige utsteder av resepter.
Mellom første og andre linje på førstesiden tror vi det står «ex vitr epist el», som kan stå for ex vitreus epistomium elongatum, som kan oversettes til glass/flaske med forlenget propp, hvor ex vitreus spesifiserer at proppen er laget av glass, og epistomium elongatum beskriver formen. Det var vanlig at emballasjen ble angitt, eventuelt at det skulle redegjøres for hva prisen gjaldt (Inger Lise Eriksen, personlig meddelelse).