Wagner–Schreiner-saken
Fra høsten 1940 forsøkte myndighetene å nazifisere universitetet. To nye bestemmelser som ble innført høsten 1940, skulle bli viktige i denne saken. I oktober fikk departementet rett til å foreta politiske utnevnelser til vitenskapelige stillinger, og i desember ble den statlige aldersgrensen senket fra 70 til 65 år. En aktiv bakspiller var farmakologiprofessor Klaus Hansen (1895–1971). Han var en kontroversiell figur som skapte mye turbulens i fakultetet og dessuten aktivt støttet den tyske siden under okkupasjonen (2). To av hans motpoler var nettopp anatomiprofessorene Schreiner og Mohr.
Hansen skrev til statsråd Skancke 20. desember og påpekte at Schreiner var 66 år og dermed hadde «falt for aldersgrensen». Stillingen var derfor å betrakte som ledig. En hensiktsmessig løsning var at Schreiner fikk avskjed fra og med utgangen av 1940 og at Wagner deretter overtok, mente han (9, s. 175). Statsråden ønsket også å si opp Schreiner, som var en brysom mann for okkupasjonsmyndighetene. Han ble blant annet stadig rapportert til departementet av NS-vennlige studenter på grunn av uttalelser som angivelig var politisk ladet (2, s. 149). Samtidig ble Wagner oppsøkt av Hansen, som spurte om han var villig til å kontakte Skancke om professoratet som ville bli ledig (figur 3). Wagner gjorde dette, og ønsket samtidig å «gjøre det klart for alle ved Universitetet at det var en politisk utnevnelse». Slik situasjonen var, ville utnevnelsen uansett bli ansett som politisk, mente han, og da var det best at det ble gjort på denne måten (8, s. 299).
I januar 1941 kom Wagner i åpen konflikt med sin sjef og læremester Schreiner. Wagner sa opp sin stilling 20. januar 1941 (figur 4). Årsaken var, ifølge Wagner, den «sjikanøse behandling» Schreiner hadde utsatt ham for siden april 1940, og han mente at «den politiske situasjon» hadde vært medvirkende årsak (6, s. 58). Ankepunktene mot Schreiner var nokså bagatellmessige. Didrik Arup Seip karakteriserte det som «latterlige småting» i sin erindringsbok (6, s. 148). Det dreide seg for eksempel om at Schreiner hadde sendt en praktisk beskjed via en preparant som Wagner hadde et anstrengt forhold til. Ut over vinteren eskalerte saken med en betydelig korrespondanse og en rekke møter (2, s. 140). Jansen mente at anklagene var «bagateller som kan synes latterlige», men at de måtte tas på alvor «fordi de systematisk søkes gitt en politisk bakgrunn som de overhodet ikke har hatt» (Jansens kursivering) (8, s. 124). Wagner hadde alltid hatt en hang til å overdimensjonere bagateller, mente Schreiner (8, s. 144). Til å begynne med var Schreiner innstilt på å bilegge konflikten (8, s. 62), men dette endret seg ut over vinteren. «Ethvert samarbeid med en mann som har oppført seg som dr. Wagner, er selvfølgelig umulig» (8, s. 134 - 6). Wagners atferd ville under normale forhold ført til øyeblikkelig suspensjon, skrev Seip, men som forholdene var, «ble vi nødt til å føre saken videre» (6, s. 155). Han hadde satt seg opp mot så å si alle kolleger, opptrådt truende overfor underordnede og ikke vært lojal overfor instituttets ledelse (2, s. 140).
Departementet fant «slik som saken utviklet seg» at man ikke «burde foreta noe ytterligere». Wagner fikk i april beskjed om at avskjedigelsen av Schreiner likevel «ikke ville bli fremmet, og at spörsmålet om utnevnelse av ham til professor derfor falt bort. Han sto formelt i stillingen som prosektor til sommeren 1941, men hans befatning med undervisningen opphörte i april» (8, s. 406 - 8).
Det var ikke bare enkelthendelsene ved instituttet som hadde gjort situasjonen uutholdelig for Wagner. For ham var det en lidelse å høre på «alt det giftige snakk om de ting som var mig dyrebare (…) Jeg er glad over at det nu i alle tilfeller er slutt» (8, s. 122). Wagner hadde også før krigen vært tyskorientert. Dette var allment kjent, men som vitenskapsmann ønsket han ikke å ta en aktiv del i politisk virksomhet, og han sto derfor utenfor Nasjonal samling inntil september 1941 (8, s. 400). Under sakens gang hadde Wagner også frasagt seg medlemskapet i Videnskapsakademiet. Han sendte sitt diplom tilbake i februar 1941 og ba om å bli strøket av medlemsfortegnelsen (19, s. 407).
Vårsemesteret 1942 foregikk et nytt kapittel i saken. Da ble det foreslått å gjeninnsette Wagner som lærer i anatomi. Statsråd Skancke støttet forslaget, men den nye prorektoren, Adolf Hoel (1879–1964), ba ham la saken falle for å unngå en ny stor strid. «Han fulgte mitt råd, og Wagner kom ikke tilbake» (20, s. 50).
Dommen i landssviksaken mot Wagner viser at retten ga en kort og konsis beskrivelse av hendelsene. Der beskrives det som skjedde i april 1940 som «noen episoder» som var nokså ubetydelige. Domfellelsen beskriver at Wagner oppfattet dette som forsøk fra Schreiner og Jansen på å holde ham utenfor arbeidet ved instituttet, «noe som åpenbart ikke var tilsiktet». Wagner misforsto det som skjedde, og han overdimensjonerte episodene med det resultat at han opptrådte «nokså ubehersket» overfor Schreiner. Disse hendelsene og Wagners fortsatte sympati for okkupasjonsmakten og NS gjorde at det ble et «kjölig forhold» mellom Wagner, Schreiner og de øvrige medarbeiderne ved instituttet. Wagner følte seg satt utenfor, og i dommen heter det at «han ble nervös og ute av ballanse» (8, s. 402).