Rasisme som helseproblem

    ()

    sporsmal_grey_rgb
    Artikkel

    Rasisme finnes både i samfunnet og i helsetjenesten, også i Norge.

    Rasisme har ikke vært et prioritert tema innen verken medisinutdanningen eller forskningen i Norge. Vi står midt i et paradigmeskifte: Stadig flere anerkjenner at rasisme finnes i det norske samfunnet og i det norske helsevesenet. I denne artikkelen drøftes rasisme og helse i en norsk kontekst. Vi argumenterer for at universitetene og Den norske legeforening bør arbeide for å fremme antirasistisk utdanning, praksis og politikk.

    Hva er rasisme?

    Hva er rasisme?

    Det finnes ikke en entydig definisjon av rasisme. Rasisme er et komplekst og flerfoldig fenomen. I denne teksten støtter vi oss på FNs rasediskrimineringslov (1965), som definerer rasisme som «enhver diskriminering, forskjellsbehandling, trakassering, utestenging eller begrensning basert på etnisitet, utseende, landbakgrunn eller religion som har til hensikt eller virkning å svekke nytelsen eller utøvelsen på like vilkår av menneskerettigheter og grunnleggende friheter på det politiske, økonomiske, sosiale, kulturelle eller hvilket som helst annet område av det offentlige liv» (1).

    Rasisme og diskriminering skjer på ulike samfunnsarenaer – arbeidsplasser, skoler, i nabolag og ute i byen (2). Tall fra 2022 viser at blant dem som er definert som innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre hadde 55 % opplevd diskriminering på grunn av etnisk bakgrunn, 36 % på grunn av hudfarge og 23 % på grunn av religion/livssyn (3). FNs ekspertgruppe for mennesker av afrikansk avstamning uttrykte i 2024 bekymring for det de kaller «storstilt diskriminering av mennesker som har afrikansk opphav i Norge» (4). Rasisme og diskriminering finnes også på universiteter og i helsevesenet (5–7). Likevel har det vært lite oppmerksomhet rundt denne problemstillingen i forskning, medisinutdanning og klinisk praksis i Norge.

    Strukturell rasisme

    Strukturell rasisme

    Rasisme og diskriminering er viktige helsedeterminanter som påvirker både fysisk og mental helse gjennom ulike mekanismer, gjennom hele livsløpet og også mellom generasjoner (8). Det har vært økende fokus på strukturell rasisme som overordnet konsept for å forstå hvordan rasisme bidrar til helseulikheter (8, 9). Strukturell rasisme beskriver den systematiske forskjellsbehandlingen som oppstår i ulike samfunnssektorer, som utdanning, sysselsetting, inntekt, tilgang til sosial velferd og trygd, helsetjenester, rettssystemer og bolig (9).

    Rasisme og diskriminering er viktige helsedeterminanter som påvirker både fysisk og mental helse gjennom ulike mekanismer, gjennom hele livsløpet og også mellom generasjoner

    Helsesystemer kan påvirkes av rasisme og diskriminering gjennom redusert tilgang til helsetjenester som for eksempel manglende helsemessige, sosiale og politiske rettigheter, mangel på helseinformasjon på andre språk samt økonomiske barrierer (8). Diskriminering kan også oppstå når helsetjenesten er dårlig tilpasset pasientene, som ved manglende bruk av kvalifisert tolk, mangel på kompetanse blant helsepersonell om vanlige helseplager blant pasienter med minoritetsbakgrunn og gjennom ubevisste holdninger blant helsepersonell (8, 10). Helsepersonell med minoritetsbakgrunn opplever også rasisme og diskriminering i helsetjenesten (8), noe som kan få ubehagelige konsekvenser for dem (6).

    Helseeffekter av rasisme

    Helseeffekter av rasisme

    Vi har også studier fra Norge som viser at at rasisme og diskriminering er helseskadelig (11). Opplevd diskriminering har blitt assosiert med økt risiko for psykiske plager blant noen grupper med innvandrerbakgrunn (12) og med en rekke negative helseindikatorer i den samiske befolkningen (13).

    Strukturell rasisme i den norske helsetjenesten og samfunnet ble for alvor synliggjort under covid-19-pandemien (14). Da ble ulikhet i både koronarelatert morbiditet og mortalitet mellom majoritetsbefolkningen og etniske minoriteter godt dokumentert. Funnene kunne verken fullstendig forklares av sosioøkonomiske ulikheter, underliggende sykdommer eller risikofaktorer for eksponering, men pekte mot systemiske barrierer i helsetjenestene (15–17).

    Flere studier indikerer at det finnes strukturelle mekanismer som fører til helseulikheter blant personer med minoritetsbakgrunn i Norge. I en tverrsnittsstudie med innvandrere fra tolv ulike land så man at det var høyere risiko for en rekke negative helseutfall blant innvandrere enn i majoritetsbefolkningen, og ulikhetene var større hvis innvandrerne hadde lengre botid i Norge, dårlige norskkunnskaper og lav utdanning (18).

    Flere studier indikerer at det finnes strukturelle mekanismer som fører til helseulikheter blant personer med minoritetsbakgrunn i Norge

    I den norske svangerskapsomsorgen vet vi at kvinner fra Asia og Afrika har høyere risiko for en rekke fødselskomplikasjoner sammenlignet med norskfødte kvinner (19–20). Gravide papirløse kvinner har 46 % økt risiko for dårlig svangerskapsutfall, seks ganger økt risiko for perinatal mortalitet og nesten dobbelt så høy risiko for hastekeisersnitt og dødfødsel enn norskfødte kvinner (21–22). I de sistnevnte studiene peker forfatterne på at politiske, økonomiske og sosiale strukturer har avgjørende betydning for utfallet.

    Forskningsfeltet er fremdeles i sin spede begynnelse i Norge, og vi trenger mer kunnskap om hvordan ulike strukturelle og mellommenneskelige faktorer bidrar til ulike helseutfall blant personer med minoritetsbakgrunn.

    Rasisme på pensum i medisinstudiet

    Rasisme på pensum i medisinstudiet

    Legeutdanningen har blitt identifisert som en av de tre største arenaene for å motvirke strukturell rasisme og helseulikheter (23). Nåværende og tidligere medisinstudenter har problematisert mangelen på undervisning om rasisme og diskriminering her i Norge (24). I 2020 kom forskrift om nasjonal retningslinje for medisinutdanning (25), som ga medisinutdanningene i oppgave å undervise om «hvordan faktorer som diskriminering og rasisme særlig påvirker folkehelsen til minoritetsgrupper og samer som urfolk». På bakgrunn av denne endringen ble også de samfunnsmedisinske læringsutbyttebeskrivelsene nasjonalt revidert (26). De inkluderte nå «rasisme» mer eksplisitt som helsedeterminant, og det ble påkrevd at studentene kunne drøfte «hvordan helsepersonell kan bidra både til å forsterke og minimalisere dem» (26).

    Det er ikke tilstrekkelig at denne problemstillingen kun undervises i faget samfunnsmedisin, både fordi faget utgjør en så liten andel av hele studieprogrammet og fordi studentenes rollemodeller typisk befinner seg i de kliniske fagene. Det er også i klinisk praksis at studentene erfarer mest rasisme, både rettet mot dem selv og overfor pasienter (27). Det er svært viktig at alle som er involvert i medisinutdanning har kunnskap om hvordan rasisme og diskriminering påvirker helse samt hvordan helsepersonell kan bidra både til å forsterke og minske disse helseeffektene.

    Erklæring om rasisme i medisin

    Erklæring om rasisme i medisin

    Vi anbefaler at Den norske legeforening og de fire medisinske fakultetene slutter seg til Verdens legeforenings (WMA) erklæring om rasisme i medisin (28). Erklæringen fordømmer rasisme i alle dens former, erklærer rasisme som en folkehelsetrussel og anerkjenner at rasisme er en strukturell utfordring i helsevesenet, men også en sosial helsedeterminant som bidrar til sosial ulikhet i helse. Avslutningsvis forplikter den seg til å fremme likestilling og mangfold i medisin for å oppnå et inkluderende og rettferdig miljø.

    Vi anbefaler at Den norske legeforening og de fire medisinske fakultetene slutter seg til Verdens legeforenings erklæring om rasisme i medisin

    Sammen må vi bygge antirasistiske, solidariske og støttende utdanningsinstitusjoner

    Sammen må vi bygge antirasistiske, solidariske og støttende utdanningsinstitusjoner

    Utdanningsinstitusjoner bør gjenspeile helsepersonells etiske forpliktelser, inkludert respekt for grunnleggende menneskerettigheter, sannhet og rettferdighet (29). Helsepersonell har et særlig ansvar for å forstå og motvirke diskriminering for å fremme helse og sosial rettferdighet (30). Ignorerer vi hvordan diskriminering bidrar til ulikheter i helse, gjør vi oss medskyldige i denne diskrimineringen (30). Derfor bør vi på alle nivåer – fra de medisinske fakultetene og helsetjenesten, til undervisere, helsepersonell og studenter – forplikte oss til å motvirke rasisme, diskriminering og sosial urettferdighet i helsevesenet og i samfunnet. Gitt alt vi vet om rasismens helseeffekter, er dette vår etiske forpliktelse.

    Forfatterne er medlemmer av Arbeidsgruppen for rasisme, diskriminering og helse ved Universitetet i Oslo.

    Kommentarer  ( 0 )
    PDF
    Skriv ut
    Kommenter artikkel

    Anbefalte artikler