Når har vi nok evidens?
Det er ikke alltid like klart når vi har nok evidens, og det er kanskje ikke hensikstmessig å finne en standard for dette. Det er kanskje også mulig å argumentere for at vi allerede har et kunnskapsgrunnlag for å skifte fra sterile til rene hansker.
Den ene randomiserte studien som ble funnet i søket, var designet som en overlegenhetsstudie. I denne gikk man ut fra en hypotese om at rene, usterile hansker var bedre enn sterile hansker (14). Da infeksjonsraten var lavere (4,4–5,4 %) enn forskerne forventet (rundt 10 %), avsluttet de studien tidlig (17). Om forskerne hadde designet en ikke-underlegenhetsstudie med samme infeksjonsrate og en underlegenhetsgrense på 10 %, ville det kreve 144 deltagere (72 i hver arm), og forskerne ville trolig ikke tolket studien som inkonklusiv (14). For å vise at usterile, rene hansker var bedre enn sterile hansker og med den observerte infeksjonsraten som i overlegenhetsstudien, måtte 29 502 kvinner ha deltatt i studien for å kunne gi en valid konklusjon (17).
Slik vi nå gjør studier med statistisk hypotesetesting, spiller studiedesign og a priori-hypotese en rolle i hvordan vi tolker våre funn. Men gir dette mening, eller bør vi kunne bruke informasjonen som er tilgjengelig og tolke de funnene vi har? Hernan og Greenland mener vi ikke bør skille mellom overlegenhetsstudier og ikke-underlegenhetsstudier, men tenke på dette som to sider av samme sak. I stedet for å fokusere på a priori statistisk hypotesetesting, bør man gjøre studiene, gi svar på det kvantitative kausale spørsmålet (som for eksempel i studien: Forskjellen mellom sterile og usterile hansker er 0,5 %) og oppgi konfidensintervallet for forskjellen eller risikoen (20).
Likevel ønsker vi å ha mer pålitelig kunnskap før vi anbefaler å skifte fra sterile til rene, usterile hansker.
Kunnskapsgrunnlaget, sammen med miljøfordeler og økonomiske besparelser, gir god indikasjon for at norske sykehus bør skifte fra sterile kirurgiske hansker til sterile eksplorasjonshansker