Hvem er fastlegevikaren?
Vi vet foreløpig lite om hvem fastlegevikarene er. Igjen må vi til England for å finne kunnskap. En rapport fra General Medical Council viste at andelen leger som hadde vikarjobber økte fra 13 % i 2013 til 18 % i 2017 (5). I rapporten ble legevikarene delt inn i leger som kun jobbet som vikar på hel- eller deltid, leger som hadde fast jobb og som tok vikarjobber ved siden av, og leger som hadde tre eller flere ulike vikarkontrakter samtidig. Det å jobbe som vikar var vanligere blant de yngre og de eldre legene, og mindre vanlig blant leger midt i livet.
Det å jobbe som vikar var vanligere blant de yngre og de eldre legene, og mindre vanlig blant leger midt i livet
Det finnes ingen tilsvarende oversikt fra Norge. Gjennom vår kjennskap til kommunene og fastlegetjenesten kan vi spekulere oss fram til konturene av noen hovedgrupper: erfarne leger som tar vikariater på slutten av karrieren, faste rotasjonsvikarer med eller uten hovedjobb annet sted som dekker langtidsvakante stillinger eller bufrer legevakt, studenter med midlertidig lisens som tar vikariater i ferier samt nyutdannede leger som begynner karrieren i kortere eller lengre vikariater. Utenlandske leger som tar kortere eller lengre vikariater, enten i perioder eller på fast basis, er oftest fra Danmark eller Sverige. Hvorvidt det å være vikar tegner seg som en karrierevei, vet vi lite om.
I Norge er fastlegevikarer unntatt for kompetansekravene (krav om spesialisering) for kommunal helse- og omsorgstjeneste i inntil ett år (6). Fastlegevikarene kan derfor være alt fra ferdige sykehusspesialister til helt nyutdannede. Ferske leger i vikariater kan være de som ennå ikke har gått inn i et videre spesialiseringsløp etter fullført LIS1-tjeneste, og de som står i LIS1-kø (LIS1-ventere).
Stillinger som besettes av LIS1-ventere (ofte kalt «grå stillinger» fordi de ikke gir tellende tjeneste til spesialistutdanning) i sykehjem, fastlegepraksis og sykehus samt hos helprivate helsetilbydere uten ansvar for utdanningsaktivitet, ser for oss ut til å være en voksende del av arbeidsmarkedet for unge leger. Dette er bekymringsfullt, fordi disse legene ikke har krav på veiledning eller annen faglig oppfølging. Ansettelse av LIS1-ventere som selvstendige leger er mulig fordi man i Norge nå får varig lisens ved avsluttet legestudium (og ikke etter turnustjenesten som var tilfellet fram til 2019). Den store mangelen på LIS1-stillinger er en bidragende årsak til at disse legene tar vikarjobber.
Stillinger som besettes av LIS1-ventere, ser for oss ut til å være en voksende del av arbeidsmarkedet for unge leger. Dette er bekymringsfullt, fordi disse legene ikke har krav på veiledning eller annen faglig oppfølging
I distriktene er det langt flere korte vikariater sammenliknet med i byene (1). Hvordan dette faktisk fungerer, trenger vi kunnskap om. Igjen ser vi til England, der man i en fersk registerstudie med mål om å undersøke forskjeller i klinisk praksis mellom vikarleger og faste leger i primærhelsetjenesten fant lite som tydet på at vikarlegene ga en helsetjeneste med lavere kvalitet (7). Snarere virket det sannsynlig at både vikarenes og de faste legenes kliniske praksis ble formet av den organisatoriske konteksten de praktiserte i, altså legekontoret. Introduksjon, veiledning, kommunikasjon og praksisledelse er trolig av betydning her. Dette kan peke seg ut som satsingsområder for pasientsikkerhet og kvalitet ved vikarbruk. Hvordan dette utspiller seg i norsk fastlegetjeneste, vet vi foreløpig lite om.