Svimmel og kvinne – kan det være hormonelt?

    ()

    sporsmal_grey_rgb
    Artikkel

    En rekke studier tyder på at hormonelle faktorer spiller en sentral rolle i utviklingen av svimmelhet. Det bør få konsekvenser for behandlingen.

    Illustrasjonsfoto: A Rohendi / istock. Tilpasset av Tidsskriftet
    Illustrasjonsfoto: A Rohendi / istock. Tilpasset av Tidsskriftet

    Kvinner er oftest plaget av svimmelhet, og nylig fremhevet Kvinnehelseutvalget at kjønn er relevant for flere sykdommer (1). Årsakene til kjønnsforskjellene ved vestibulær sykdom er sammensatte, men en rekke studier tyder på at hormonelle faktorer spiller en sentral rolle, herunder påviste reseptorer for kjønnshormon i det indre øret og deler av sentralnervesystemet som har betydning for likevektssansen (2–5).

    Vestibulære sykdommer er en av flere årsaker til svimmelhet. De skyldes ulike forstyrrelser av likevektssansen, og kan i tillegg til svimmelhet gi kvalme og en opplevelse av ustøhet (6). Utgangspunktet er balanseorganet, som ligger i det indre øret, der signaler fra hårcellene mottas basert på hvordan hodet er posisjonert. Signalene sendes gjennom balansenerven til hjernestammen og vestibulariskjernene, hvor de prosesseres og sendes videre til andre deler av sentralnervesystemet, som lillehjernen, øyemuskelkjernene, retikulærsubstansen og ryggmargen (7).

    Hyppigst hos kvinner

    Hyppigst hos kvinner

    Vestibulær sykdom forekommer hyppigst hos kvinner, og som ved annen svimmelhet har psykososiale faktorer blitt antatt å være sterkt bidragende. Nyere studier har imidlertid avdekket en sammenheng mellom presentasjon av vestibulær sykdom og hormonelle fluktuasjoner i forbindelse med pubertet, menstruasjonssyklus, svangerskap, bruk av hormonell prevensjon og menopause (5). Dette knyttes til de nylig påviste østrogen- og progesteronreseptorene i det indre øret, hvor beta-østrogen-, alfa-østrogen- og progesteronreseptorer dominerer (5, 8).

    Økt kunnskap om effektene som hormoner har på det indre øret, er nødvendig både i forebygging og persontilpasset behandling av vestibulære sykdommer i fremtiden

    Hormonelle forhold har derfor i flere studier blitt lansert som bidragende til patofysiologien man ser ved benign paroksysmal posisjonsvertigo (BPPV) og Ménières sykdom (5, 8–11), og i noen studier har hormonbehandling vist seg å redusere symptomene ved disse sykdommene (9, 12–15). Liknende sammenhenger mellom sykdomspresentasjon og hormonelle forhold har i tillegg blitt observert ved sentrale vestibulære sykdommer som vestibulær migrene og mal de debarquement-syndrom (5). Begge tilstandene er vanligere hos kvinner, og dette skyldes antageligvis sentralnervøse mekanismer (16). Svingninger i østradiolnivået gjennom livet kan trolig påvirke utvikling og forekomst av vestibulær sykdom (5). Økt kunnskap om effektene som hormoner har på det indre øret, er nødvendig både i forebygging og persontilpasset behandling av vestibulære sykdommer i fremtiden.

    Benign paroksysmal posisjonsvertigo

    Benign paroksysmal posisjonsvertigo

    Benign paroksysmal posisjonsvertigo er en hyppig årsak til svimmelhet, og utgjør 8 % av moderate til alvorlige svimmelhetsplager (2). En populasjonsstudie fra Tyskland viste livstidsprevalens på 2,4 % (3). Kvinner utgjør 65 % av pasientgruppen med en gjennomsnittsalder på 50–70 år (3). Sykdommen har oftest idiopatisk årsak med degenerasjon av strukturer i det indre øret og otolitt dislokalisasjon til buegangene (2). Symptomene kommer til utrykk ved hodebevegelser, og gir anfallsvis rotatorisk svimmelhet, ustøhet, kvalme eller oppkast (2).

    Mange kvinner debuterer med benign paroksysmal posisjonsvertigo eller får forverring av anfall i forbindelse med menopause og fysiologisk reduksjonen av østradiol (5). Hypotesen er at ikke bare direkte endringer i østradiolnivået kan utløse benign paroksysmal posisjonsvertigo, men at også andre fysiologiske mekanismer som påvirkes av lavt østradiolnivå, for eksempelvis kalsiumstoffskifte, bidrar (17). Pasienter med benign paroksysmal posisjonsvertigo er vist å ha høyere prevalens av osteopeni eller osteoporose (5, 18). Lave nivåer av serum-østradiol, kalsium og vitamin D ser ut til å være predisponerende faktorer for tilbakefall av sykdommen hos postmenopausale kvinner (17). Otolitter syntetiseres gjennom krystallisering av kalsiumkarbonat, og det er nærliggende å anta at deres syntese påvirkes av forstyrrelser i kalsiumhomeostasen, som ved osteoporose (19).

    Dyrestudier har vist at lave østradiolnivåer bidrar til patofysiologien som ses ved otolittrelatert vertigo (9). Beta-østrogenreseptorer i utriculus og sacculus har vist seg å ha stor betydning for morfologi, forankring og vedlikehold av otolitter i det indre øret (9, 17). Endring i hormonreseptorstimuleringen kan derfor være sentralt i patogenesen ved benign paroksysmal posisjonsvertigo (5, 8, 9, 17). Også alfa-østrogenreseptoren som antas å ha en regulerende funksjon i det indre ørets kalsium- og karbonathomeostase, tillegges en rolle. Lave uttrykk av reseptoren kan forstyrre otolittsyntesen og forstyrre endolymfesammensetningen (10). (Tabell 1)

    Tabell 1

    Benign paroksysmal posisjonsvertigo (2, 3)

    Epidemiologi

    Patofysiologi

    Mulige hormonelle risikofaktorer hos kvinner

    Livstidsprevalens: 2,4 %
    65 % kvinner
    Gjennomsnittsalder ved debut: 50–70 år

    Degenerasjon av strukturer i det indre øret og otolitter som fører til dislokalisasjon til buegangene

    Østradiolmangel kan påvirke syntese, vedlikehold og forankring av otolitter i det indre øret.

    Ménières sykdom

    Ménières sykdom

    Ménières sykdom er en tilstand som man antar skyldes volumøkning av endolymfe og utvidelse av labyrinten i det indre øret, mest sannsynlig forårsaket av obstruksjon i det endolymfatiske systemet (20). Basert på en populasjonsstudie fra England har tilstanden en insidens på 13 per 100 000, og kvinner utgjør 65,4 % (4). Ménières sykdom kjennetegnes klinisk av episodiske anfall med svimmelhet, hørselstap, tinnitus og trykkfornemmelse i det affiserte øret (20).

    Hos kvinner i fertil alder er det blitt observert at anfallsepisoder ofte oppstår i forbindelse med eggløsning og fall i østradiolkonsentrasjonen (11). Kvinner med Ménières sykdom som gikk på hormonell prevensjon, er blitt observert å ha færre og mindre intense anfallsepisoder (21).

    Kvinnene som mottok menopausal hormonterapi, hadde mindre intense anfall, og de rapporterte generelt mindre plager med svimmelhet enn kontrollgruppen

    Flere kvinner opplever forverring av symptomer i forbindelse med menopause (5). En studie så på korrelasjonen mellom funksjonen i det indre øret og nivået av østradiol hos postmenopausale kvinner med Ménières sykdom versus friske postmenopausale kvinner (14). Gruppen med sykdommen hadde generelt lavere østradiolnivåer i serum og abnormal latens ved hjernestammeaudiometri sammenliknet med kontrollgruppen. Studien konkluderte med at en reduksjon i østradiolnivåer kan bidra til forverring av symptomer hos postmenopausale kvinner, og forverringen av funksjon økte med synkende serum-østradiol (14). Kvinnene som mottok menopausal hormonterapi, hadde mindre intense anfall, og de rapporterte generelt mindre plager med svimmelhet enn kontrollgruppen. Studien konkluderte med at reduksjon i østradiolnivåer kan forverre symptomer hos postmenopausale kvinner med Ménières sykdom.

    Den patofysiologiske mekanismen bak østradiol og progesterons påvirkning, er lite utforsket. Hypotesen er at lave østradiol- og progesteronnivåer påvirker mikrosirkulasjonen i det indre øret. Dette kan føre til forstyrrelser i endolymfen og gi væskeansamling. Hormonterapi for overgangsplager (MHT) og hormonprevensjon har som nevnt en mulig lindrende effekt, men det finnes for lite forskning og studier til å konkludere med disse funnene (9, 15, 21). (Tabell 2)

    Tabell 2

    Ménières sykdom (4, 9)

    Epidemiologi

    Patofysiologi

    Mulige hormonelle risikofaktorer hos kvinner

    Livstidsprevalens: 0,1–0,2 %
    65,4 % kvinner
    Gjennomsnittsalder ved debut: 30–50 år

    Endolymfatisk væskeansamling og utvidelse av labyrinten. Mest sannsynlig forårsaket av obstruksjon av det endolymfatiske systemet.

    Fluktuasjoner i østradiol- og progesteronnivåer kan føre til endringer i mikrosirkulasjonen i det indre øret som forstyrrer endolymfens sammensetning og gir væskeansamling.

    Kliniske implikasjoner

    Kliniske implikasjoner

    Det finnes mange årsaker til svimmelhet. Når man har utelukket de mest åpenbare, som nevrologisk sykdom, kardiologisk sykdom og ortostatisk hypotensjon, vil man ofte ty til psykososiale forklaringsmodeller. Det kan være utilfredsstillende for både pasient og lege, og føre til at en frustrert pasient leter overalt etter svar. Funn av hormonelle faktorer som mulig utløsende eller forverrende årsak til vestibulær sykdom hos kvinner, er derfor viktig. Først og fremst fordi det kan støtte opp under mestring og gi trygghet hos pasienten. En kvinnes liv vil ofte være preget av periodevise hormonelle fluktuasjoner, og å få vite at dette kan være årsak til svimmelhet gir også håp om bedring. Det bør også føre til mer målrettet anamnese knyttet til hormonelle forhold. For det andre støtter det også opp om tverrfaglige tilbud for de mest plagede pasientene og åpner for potensielle, nye behandlingsmetoder.

    Hormonbehandling har veldokumentert effekt mot vasomotoriske symptomer og osteoporose i forbindelse med menopause. I dyrestudier har østradiolbehandling vist seg å reversere degenerative forandringer i otolittsammensetningen, og i en annen liknende studie hadde behandling med østradiol etter ooforektomi forebyggende effekt mot otolittdegenerasjon (9, 12). Postmenopausale kvinner som mottok hormonbehandling, hadde lavere insidens av benign paroksysmal posisjonsvertigo enn gruppen som ikke fikk behandling (13). Også ved Ménières sykdom har man vist at postmenopausale kvinner som fikk hormonbehandling, hadde mindre intense anfall og mindre plager med svimmelhet.

    For kvinner som er plaget av vestibulær sykdom og med tidsmessig relasjon til menopause, synes hormonbehandling å være en mulig behandling for å lindre symptomer og redusere anfallsepisoder. Det ville i så fall være et nyttig tilskudd til den kliniske verktøykassen. Det kreves imidlertid flere studier før man kan konkludere disse funnene, samt individuelle vurderinger rundt bivirkninger og risiko ved hormonbehandling. For noen kvinner vil også vissheten om at dette er knyttet til en viss periode av livet, med klar mulighet for forbedring etterpå, være terapeutisk nok i seg selv.

    Tverrfaglig tilnærming

    Tverrfaglig tilnærming

    Nyere forskning viser en sammenheng mellom vestibulære sykdommer og hormonelle forhold hos kvinner. Lokale østrogenreseptorer ser ut til å spille en viktig rolle for homeostase av otolitter, kalsiumkonsentrasjon, og endolymfesammensetningen i det indre øret. Hormonbehandling har i flere studier vist seg å redusere symptomene ved benign paroksysmal posisjonsvertigo og Ménières sykdom, men dette må imidlertid avveies mot risikofaktorer og bivirkninger hos den enkelte kvinne. Vi mener funnene vi presenterer, viser at man må ha en bredere og mer tverrfaglig tilnærming til kvinner som strever med svimmelhet som symptom. En forklaringsmodell som tar utgangspunkt i at hormonsvingninger i ulike faser av livet kan være medvirkende årsak til et plagsomt symptom, kan i seg selv trygge og styrke tro på bedring over tid hos pasienten. Det synes hensiktsmessig med samarbeid på tvers av fagfelt som allmennmedisin, nevrologi, øre-nese-hals og gynekologi for å kunne tilby disse pasientene best mulig behandling. Det behøves mer forskning på svimmelhet som tilstand, herunder knyttet til vestibulær sykdom, og effekten kjønn har på sykdomsforekomst og presentasjon.

    Kommentarer  ( 0 )
    PDF
    Skriv ut

    Anbefalte artikler