Tannløse spesialitetskomitéer

Må verne om kvaliteten

Det har vist seg vanskelig for spesialitetskomitéene å verne om kvaliteten i utdanningen etter at reformen trådte i kraft. Vårt inntrykk er at dagens ordning innebærer en betydelig risiko for at foretakene kan ta lett på de anbefalinger som gjelder for kurs og prosedyrer, for å få på plass spesialister raskest mulig. Vi er bekymret for at dette vil forvitre over tid. Fortsatt holder de fleste avdelingene fast på de gamle prosedyrelistene og minimumskrav til antall inngrep som var gjeldende i gammel utdanningsordning, men med tiden vil disse erfaringene forsvinne. Vårt inntrykk er at ledere ønsker å holde kvaliteten på utdanningen høy, men at presset fra driften er større og at den nye ordningen ikke har trygge mekanismer som sikrer at kvaliteten opprettholdes. Godkjenningen av prosedyrer og måloppnåelse av kompetansekrav kan bli formalia, uten reelt innhold. Da Legeforeningen behandlet alle søknader om spesialistgodkjenning, ble det sagt at det var å sette bukken til å passe havresekken at lauget skulle godkjenne sine egne spesialister. Nå synes det å være motsatt, hvor arbeidsgiver skal passe på uten å ha tilstrekkelig ekstern kontroll. Det er skuffende at kurs og minimumslister over utførte prosedyrer i kirurgiske fag ikke ble forskriftsfestet. Spesialitetskomitéene kjenner til eksempler på leger i spesialisering som ikke får fri til anbefalte kurs, fordi de ikke er obligatoriske.

Det er et stort behov for å utdanne spesialister i norsk helsetjeneste. Men dette må ikke gå på bekostning av kvaliteten på utdanningen. Dersom vi ønsker å opprettholde den høye kvaliteten på norsk spesialitetsutdanning, må spesialitetskomitéenes mandat styrkes, slik at de har reell innflytelse. Helsedirektoratet må revurdere kravene for de ulike spesialitetene, og kurs og prosedyrelister må gjeninnføres der det er naturlig. Sykehusene må få ressurser til å gi adekvat opplæring av leger i spesialisering.