Tannløse spesialitetskomitéer

    ()

    sporsmal_grey_rgb
    Artikkel

    Spesialitetskomitéene har i praksis mistet sitt tidligere mandat. Dersom vi ønsker å opprettholde den høye kvaliteten på norsk spesialistutdanning, må det endringer til.

    Det er i dag 46 ulike medisinske spesialiteter i Norge. Tidligere hadde spesialitetskomitéene i Legeforeningen en tydelig rolle i oppfølging, godkjenning og vurdering av spesialistutdanningen i Norge. Fra 2019 ble denne myndigheten i praksis tilbakeført til Helsedirektoratet (1). Det innebar en ny modell for spesialistutdanningen av leger i Norge. Formålet med reformen var å sikre god kvalitet og bedre samordning for effektive utdanningsløp – altså bedre og raskere spesialistutdanning. Det er på høy tid å evaluere effekten av den nye ordningen (2).

    Åpner for skjønn

    Åpner for skjønn

    I den nye ordningen er kravene for de ulike sykehusspesialitetene revidert, og ansvaret for å vurdere legenes kompetanse (og hvorvidt læringsmålene er oppnådd) er delegert til avdelingslederne i helseforetakene. Da de nye læringsmålene ble vedtatt, ble ikke de gamle kurs- og prosedyrelistene forskriftsfestet, men definert som anbefalte læringsaktiviteter. Dette åpner for betydelig grad av skjønn og uønskede forskjeller mellom helseforetak (3). I mange fag er kjernekompetansen sterkt knyttet til prosedyrer og praktiske ferdigheter, men siden de gamle prosedyrelistene ikke er forskriftsfestet som obligatoriske læringsaktiviteter, fritar det arbeidsgiver fra plikten til å gi leger i spesialisering et minimum av praktiske ferdigheter. Vi mener spesialistgodkjennelse uten klare krav til minimumskompetanse truer pasientsikkerheten og svekker spesialistutdannelsen. Det fører til risiko for stor variasjon i erfaringsgrunnlaget for nyutdannede spesialister, noe spesialitetskomitéene advarte om allerede i 2018 (4).

    Vi mener spesialistgodkjennelse uten klare krav til minimumskompetanse truer pasientsikkerheten og svekker spesialistutdannelsen

    Drastisk endring

    Drastisk endring

    Reformen har endret rollen til spesialitetskomitéene drastisk. Fra å ha en aktiv og tydelig rolle i oppfølging av spesialistutdanningen i sykehusene, med årlige vurderinger av kvalitet, er komitéene nå kun rådgivende organer, uten direkte kontakt med Helsedirektoratet. Kontakten kanaliseres via Legeforeningens sekretariat. Tidligere kunne et besøk og en vurdering fra spesialitetskomitéen i verste fall føre til at avdelingen mistet retten til å utdanne spesialister. Dette opplever vi er uthulet nå (5). Besøksordningen sørget for at feil og mangler raskt ble rettet opp, ettersom det er vanskelig å rekruttere leger til en avdeling som ikke kan tilby tellende tjeneste.

    Før reformen i 2019 måtte avdelingene rapportere årlig på hvordan utdanningen ble gjennomført gjennom SERUS-systemet (System for elektronisk rapportering av utdanningsvirksomhet i sykehusavdelinger). Det medførte at spesialitetskomitéene fikk løpende oversikt over utdanningen. Denne oppfølgingen er nå fjernet uten å ha blitt erstattet, og vi kjenner ikke til at direktoratet har annen rapportering. I praksis har dette gjort spesialitetskomitéene til eksterne aktører ute av stand til å drive en regelmessig overvåkning av kvaliteten i utdanningen.

    Tidligere kunne et besøk og en vurdering fra spesialitetskomitéen i verste fall føre til at avdelingen mistet retten til å utdanne spesialister. Dette opplever vi er uthulet nå

    Helsedirektoratet har nå, fire år etter at søknadene om godkjenning som utdanningsvirksomheter ble levert inn, fortsatt ikke godkjent alle aktuelle institusjoner. Det innebærer at avdelingene i opptil fire år har tilbudt utdanning uten endelig godkjenning som utdanningsvirksomhet, noe som kan innebære en hel spesialiseringsperiode.

    Må verne om kvaliteten

    Må verne om kvaliteten

    Det har vist seg vanskelig for spesialitetskomitéene å verne om kvaliteten i utdanningen etter at reformen trådte i kraft. Vårt inntrykk er at dagens ordning innebærer en betydelig risiko for at foretakene kan ta lett på de anbefalinger som gjelder for kurs og prosedyrer, for å få på plass spesialister raskest mulig. Vi er bekymret for at dette vil forvitre over tid. Fortsatt holder de fleste avdelingene fast på de gamle prosedyrelistene og minimumskrav til antall inngrep som var gjeldende i gammel utdanningsordning, men med tiden vil disse erfaringene forsvinne. Vårt inntrykk er at ledere ønsker å holde kvaliteten på utdanningen høy, men at presset fra driften er større og at den nye ordningen ikke har trygge mekanismer som sikrer at kvaliteten opprettholdes. Godkjenningen av prosedyrer og måloppnåelse av kompetansekrav kan bli formalia, uten reelt innhold. Da Legeforeningen behandlet alle søknader om spesialistgodkjenning, ble det sagt at det var å sette bukken til å passe havresekken at lauget skulle godkjenne sine egne spesialister. Nå synes det å være motsatt, hvor arbeidsgiver skal passe på uten å ha tilstrekkelig ekstern kontroll. Det er skuffende at kurs og minimumslister over utførte prosedyrer i kirurgiske fag ikke ble forskriftsfestet. Spesialitetskomitéene kjenner til eksempler på leger i spesialisering som ikke får fri til anbefalte kurs, fordi de ikke er obligatoriske.

    Det er et stort behov for å utdanne spesialister i norsk helsetjeneste. Men dette må ikke gå på bekostning av kvaliteten på utdanningen. Dersom vi ønsker å opprettholde den høye kvaliteten på norsk spesialitetsutdanning, må spesialitetskomitéenes mandat styrkes, slik at de har reell innflytelse. Helsedirektoratet må revurdere kravene for de ulike spesialitetene, og kurs og prosedyrelister må gjeninnføres der det er naturlig. Sykehusene må få ressurser til å gi adekvat opplæring av leger i spesialisering.

    PDF
    Skriv ut
    Kommenter artikkel

    Anbefalte artikler

    Laget av Ramsalt med Ramsalt Media