Artikkel
Vi vil takke Morten Svendsen Næss for en relevant kommentar til vår artikkel «Genotyping av pasienter behandlet med selektive serotonin-reopptakshemmere» (1) . Som Næss påpeker er ikke vår artikkel ment som en støtte til teorien om at depresjon skyldes mindre serotoninaktivitet eller senkede nivåer av serotonin, men å beskrive hvordan ulike genotyper av CYP2D6, CYP2C19 og serotonintransportøren (SLC6A4) kan påvirke responsen ved SSRI-behandling. At genvarianter i CYP2D6 og CYP2C19 har godt dokumentert betydning for utfall av SSRI-behandling er det bred enighet om. I denne sammenhengen er det imidlertid på sin plass å presisere at den hittil største meta-analysen som har undersøkt korrelasjon mellom SLC6A4 promotergenotype og klinisk respons av SSRI-behandling, viser en signifikant sammenheng mellom disse variablene, og da spesielt innen europeisk befolkning (2) .
Det regulerende området av SLC6A4-genet (5-HTTLPR) kan foreligge i en kort (S) eller lang (L) variant, noe som har betydning for mengden serotonintransportør som blir utrykt. Personer som er homozygote for S-allelet (S/S) har nedsatt mengde serotonintransportører i hjernen, noe som er forenlig med redusert effektpotensial/klinisk respons av behandlingen og dermed støtte for at genotyping av 5-HTTLPR til en viss grad kan predikere behandlingsutfall. Et analysesvar som viser S/S-genotypen, utelukker likevel ikke effekt av alle SSRI-preparater og må aldri overstyre klinisk vurdering av behandlingsrespons (1) . Derfor anbefaler vi at SLC6A4-genotyping primært benyttes for å utrede sviktende klinisk effekt under pågående SSRI-behandling.
Det er i overkant av 180 000 pasienter i Norge som bruker SSRI-preparater. Vår artikkel tar ikke for seg hvorvidt dette er et høyt tall, eller det patofysiologiske grunnlaget for behandlingen. Artikkelens formål er snarere å belyse sammenhengen mellom fenotyper av CYP2C19, CYP2D6 og SLC6A4 og risiko for terapisvikt og konsentrasjonsavhengige bivirkninger ved SSRI-behandling hos den enkelte pasient.