Artikkel
Vanlige klinisk-kjemiske analyser kan gi indikasjoner på høyt alkoholforbruk. Sammenhengen mellom alkoholforbruk og nivå av ferritin og HDL-kolesterol er minst like sterk som sammenhengen mellom alkoholforbruk og nivå av ASAT og gamma-GT.
I mange kliniske sammenhenger er det viktig å vite om pasienten har et høyt alkoholforbruk. Dette har tradisjonelt vært vanskelig å påvise på en objektiv måte, og analysen av alkoholmarkøren karbohydratfattig transferrin (CDT, carbohydrate-deficient transferrin ) har lav sensitivitet. De siste årene har alkoholforbruk imidlertid blitt mulig å påvise ved hjelp av fosfatidyletanol (PEth, phosphatidylethanol ), en analyse med langt høyere sensitivitet enn karbohydratfattig transferrin (1) .
Fosfatidyletanol er en samlebetegnelse for fosfolipider som kun dannes etter inntak av etanol, og derfor en svært spesifikk markør. Fosfatidyletanol har lang påvisningstid og kan dermed si noe om størrelsen på inntaket de siste ukene før prøvetaking.
Selv om bruken av PEth-analyse har økt betydelig de siste årene, er det mange leger som synes det er vanskelig å ta opp alkoholforbruk med pasienten. Terskelen for å rekvirere analysen kan derfor være høy.
Noe informasjon om alkoholforbruk kan man få ved å se på vanlige klinisk-kjemiske analyser som rekvireres hos mange pasienter. Ettersom alkohol påvirker leveren, vil høye verdier av leverenzymene ALAT, ASAT og gamma-GT gi en indikasjon på høyt alkoholforbruk, selv om disse er uspesifikke og kan ha mange andre årsaker. Det må også foreligge et relativt høyt alkoholforbruk før man kan forvente verdier over referanseområdene (2) .
Sammenheng med alkoholforbruk
Sammenheng med alkoholforbruk
Vi har nylig undersøkt sammenhengen mellom alkoholmarkørene fosfatidyletanol og karbohydratfattig transferrin og en rekke alminnelige og hyppig brukte klinisk-kjemiske analyser (3) , som ofte vil foreligge av andre grunner enn utredning av alkoholforbruk, og som det derfor kan være verdifullt å få ytterligere informasjon ut fra. For en analyse som hemoglobin så vi ingen sammenheng med nivået av fosfatidyletanol eller karbohydratfattig transferrin. Vi så derimot den forventede sammenhengen mellom fosfatidyletanol eller karbohydratfattig transferrin og ASAT og gamma-GT, men sammenhengen mellom fosfatidyletanol eller karbohydratfattig transferrin og ferritin og HDL-kolesterol var faktisk like sterk eller sterkere (3) . Dette ser vi av størrelsen på den standardiserte β-verdien, bl.a. for sammenhengen med fosfatidyletanol (tabell 1). Denne verdien er aller høyest for HDL-kolesterol, mens verdien for ferritin ligger på samme nivå som ASAT og gamma-GT. For Hb, der man ikke forventer noen sammenheng med alkoholforbruk, er den standardiserte β-verdien derimot svært lav, og sammenhengen er ikke signifikant.
Tabell 1 Ustandardiserte og standardiserte β-verdier som viser sammenheng mellom flere vanlige klinisk-kjemiske analyser og fosfatidyletanol (PEth). Korrigert for alder og kjønn (3 ).
Fosfatidyletanol
Analyse
n
Ustandardisert β
Standardisert β
p
ASAT
3 042
21,6
0,372
< 0,001
Ferritin
3 362
94,0
0,332
< 0,001
Gamma-GT
3 861
75,6
0,325
< 0,001
HDL-kolesterol
2 103
0,280
0,472
< 0,001
Hb
3 350
0,037
0,023
0,144
For ferritin er resultatet ikke overraskende, da ferritinnivået stiger ved leveraffeksjon (4) . Sammenhengen med HDL-kolesterolnivå er også sett tidligere, men lite kjent i klinisk praksis. En rekke studier, både befolkningsstudier og eksperimentelle studier, har vist en sammenheng mellom alkohol og HDL-kolesterol, der økt alkoholforbruk fører til økt HDL-kolesterolnivå (5) . Vi har tidligere vist en klar sammenheng mellom selvrapportert alkoholforbruk og HDL-kolesterolnivå (6) .
Vi tror mange leger ikke er klar over sammenhengen mellom et høyt alkoholforbruk og et høyt nivå av ferritin eller HDL-kolesterol. Ved vurdering av klinisk-kjemiske analyser som alt foreligger, mener vi at disse to, i tillegg til ASAT og gamma-GT, bør inngå i totalvurderingen av hvorvidt pasienten har et høyt alkoholforbruk. Selv om ingen av de nevnte analysene gir sikre svar, kan de gjøre det lettere å ta opp spørsmålet om alkoholforbruk med pasienten, og eventuelt å rekvirere analyse av mer spesifikke alkoholmarkører.