Artikkel
Det finnes utbredte problemer i turnuslegenes arbeidshverdag og farlige brister i organiseringen av norske akuttmottak. Hva risikerer vi om vi ikke gjør endringer?
I mai i år skrev jeg at vi turnusleger trenger bedre arbeidsvilkår (1) . Det utløste en middels mediestorm (2–4) , med tusenvis av likes og støtteerklæringer fra leger over hele landet. Det jeg beskrev er altså ikke et lokalt fenomen.
Jeg har fått meldinger fra kollegaer som skriver: «Du setter ord på det som utrolig mange tenker, men ingen gjør noe med!» og «Håper dette kan skape den debatten som for lengst skulle ha vore tatt. Me er mange som heiar!» Men mellom lovordene vanker det motstand – som for eksempel en kommentar om at jeg ikke kommer til å få jobb.
Har vi en legekultur hvor det ikke er akseptabelt å ta opp problemer? Kanskje det er derfor mange har kalt meg modig?
Jeg har undret meg over at dette temaet knapt har blitt snakket om i det offentlige rom, når det nå viser seg at så mange, med tungt ansvar for andres helse, er fortvilte og frustrerte. Har vi en legekultur hvor det ikke er akseptabelt å ta opp problemer? Kanskje det er derfor mange har kalt meg modig? Ingen lege vil virke svak eller klagete, som en som ikke takler presset – selv om det å si ifra om ugunstige arbeidsforhold ikke har noe med kompetansen som lege å gjøre. Legeyrket bør ikke være en kultur der vi «kues» til å tie om overarbeid og manglende opplæring i frykt for ikke å få jobb.
Behov for sikkerhetsnett
Behov for sikkerhetsnett
Når nybegynnerleger skal herdes ved å kastes ut i akuttmottak, kan det gå på bekostning av pasientene – iallfall på små og mellomstore sykehus hvor man kan risikere å stå alene. Feil skjer når vi lærlinger overstrekkes, løper fra rom til rom, klipper og limer i journalene og lar medisinlister kontrolleres av datamaskinen.
Det bør som en selvfølge være et sikkerhetsnett, en erfaren kollega som dobbeltsjekker våre vurderinger, også om natten. Flere turnusleger kunne dele på å ta imot det store pasientvolumet og på den måten få tid til å sette seg inn i hver enkelt pasients situasjon og hva den betyr for akkurat den pasienten. Slik ville vi kanskje også hatt tid til å utøve vår lovfestede rett til å ta pauser (5) .
Utbrente unge leger
Utbrente unge leger
Knallhardt arbeidspress over lang tid uten å føle mestring eller støtte er en oppskrift på å bryte ned pliktoppfyllende mennesker. I august i år meldte NRK at 43 % av 746 turnusleger opplever svekket psykisk helse i løpet av turnustjenesten (6) . Flere studier viser at utbrenthet er hyppig blant unge leger.
Knallhardt arbeidspress over lang tid uten å føle mestring eller støtte er en oppskrift på å bryte ned pliktoppfyllende mennesker
Hva er utbrenthet? Det defineres av emosjonell utmattelse, kynisme (distansering fra andres lidelse) og redusert yteevne på jobben (7, 8) . En utenlandsk studie fra 2018 viste at blant 4 664 turnusleger var over en tredjedel utbrente (8) . Å være i en slik tilstand i måneder og år undergraver den profesjonelle utviklingen til legen, setter pasientene i risiko og kan ha alvorlige konsekvenser – som depresjon, rusmisbruk, selvmordstanker, medisinske feil og misfornøyde pasienter (9, 10) . Forskning viser at det er faktorer i arbeidsmiljøet , og ikke de unge legenes personlighet, som er de viktigste årsakene til utbrenthet (10) .
Anerkjenn problemet!
Anerkjenn problemet!
Akuttmottaket er den beste arenaen for å lære å være doktor, men bare hvis vi nybegynnere kan hente den støtten vi faktisk trenger. Det må være et system med erfarne kollegaer i nærheten og en arbeidsmengde som gjør det mulig å være lærende.
Det er både urovekkende og håpefullt at min lille tekst har skapt bølger. Noe må endres. Et første skritt er å anerkjenne at det er et problem. Så må kloke hoder finne måter å gi ferske leger god læring og samtidig sikre at pasientbehandlingen er forsvarlig. Hvis ikke risikerer vi både økonomiske følger, utbrente leger og, ikke minst, negative konsekvenser for pasienten.