Hva er nødvendig?
Det er flere tiltak som må til for at obduksjonstjenesten skal kunne fylle sin tiltenkte rolle. Obduksjonsandelen må gjøres til en kvalitetsindikator i helsetjenesten (16). Kvalitetsavdelingene må samarbeide med obduksjonspatologene, som må integreres i det kliniske kvalitetsarbeidet.
Nasjonale retningslinjer for utvelgelse til obduksjon og gjennomføring må på plass. Den europeiske og den norske patologforeningen har publisert standarder, disse må løftes og gjøres forpliktende (17, 18).
Den medisinske obduksjonspatologien må dessuten styrkes faglig. Subspesialisering må vurderes og ses i sammenheng med organisering og faglig styrking også av de rettsmedisinske obduksjonstjenestene (19, 20).
Obduksjonstjenestene må kvalitetssikres, både med hensyn til gjennomføring og rapportering. Lange svartider er et av flere problem som må løses (21). Et sentralt organ for overvåking av medisinsk obduksjonsvirksomhet kunne ligge under Dødsårsaksregisteret.
Oppgradering av fasiliteter er kritisk. Norge har ingen obduksjonssaler for agens ved smitterisikogruppe 3, for eksempel tuberkulose eller SARS-CoV-2, og smitterisikoobduksjoner utføres med «forsterkede» arbeidsprosedyrer (22). Tilgang til alle nødvendige spesialundersøkelser og mulighet for demonstrasjon av funn ved videooverføring må sikres.
Det er på høy tid at sentrale helsemyndigheter tar i bruk obduksjonsverktøyet. Skandaleoppslag om feil i helsetjenesten fører regelmessig til krav om mer effektive tilsynsordninger. At det allerede eksisterer fullverdige kvalitetssikringsordninger som ikke benyttes, er den egentlige skandalen.