Norske leger som kriminalforfattere

    ()

    sporsmal_grey_rgb
    Artikkel

    Leger har spesielle forutsetninger for å skrive kriminallitteratur, er det hevdet. I så fall er det få norske leger som har utnyttet disse forutsetningene. Kun ti norske leger er identifisert som kriminalforfattere de siste hundre årene. Til gjengjeld har to av dem fått Rivertonprisen for årets beste norske kriminallitterære arbeid. Medisinsk terminologi og medisinske miljøer, særlig fra sykehus, forekommer ofte i bøkene skrevet av legeforfattere.

    Illustrasjon: Tidsskriftet
    Illustrasjon: Tidsskriftet

    Kriminal- og spenningslitteratur har ofte en medisinsk tilknytning (1). Dels fordi mord og mistenkelige dødsfall, som er vanlige ingredienser, har åpenbare medisinske implikasjoner fra synlige sårskader til mulige forgiftninger. Dels fordi etterforskning og oppklaring i tradisjonelle detektivromaner gjerne følger et mønster som minner om en medisinsk utredning (2, 3).

    Leger forventes å ha en spesiell kompetanse på kriminalhistorier

    Flere av verdens fremste kriminalforfattere er leger. Best kjent er Arthur Conan Doyle (1859–1930), som skapte Sherlock Holmes etter modell av sin egen kirurgiprofessor Joseph Bell (1837–1911). En annen er Richard Austin Freeman (1862–1943), som står bak romanhelten dr. John Everlyn Thorndyke, en av enda flere leger som er litterære detektiver (4).

    «Det er kanskje ikke så uventet at leger får en dragning mot å skrive litteratur om grenselandet for den menneskelige atferd», skriver patologen Ole Didrik Lærum (5). Leger forventes å ha en spesiell kompetanse på kriminalhistorier, hevder krimeksperten Nils Nordberg uten å begrunne dette nærmere. Nordberg er overrasket over at «så få leger, med de spesielle faglige forutsetninger de burde ha, skriver kriminalromaner» (6).

    På denne bakgrunn fant jeg det interessant å undersøke hvilke norske leger som skriver eller har skrevet kriminallitteratur, og hva som karakteriserer disse legene og bøkene deres.

    Ti forfattere – 39 bøker

    Ti forfattere – 39 bøker

    Målet er altså å finne, lese og analysere kriminallitteratur som er skrevet av norske leger. Det finnes ingen databaser over kombinasjonen fagbakgrunn og forfatterskap i Norge. Først og fremst bygger jeg på egen interesse for sammenhengen mellom medisin og kriminallitteratur gjennom femti år. Dernest har jeg konsultert bokkataloger, venner og kolleger med samme interesse og tilgjengelig litteratur om emnet (7).

    Sykehuset beskrives som mer enn en arbeidsplass. Det gjenkjennes som et lite, lukket samfunn med sin egen kultur

    Inklusjonskriteriet for å være med i denne oversikten er at forfatteren er norsk lege. Øvre Richter Frich (1872–1945) studerte angivelig medisin (8), men lege ble han aldri, så hans romaner om den norske legen Jonas Fjeld er ikke med. Lars Wormdahl (1919–52), som utga to kriminalromaner under pseudonymet Lasse Strand (9, 10), studerte medisin (4), men døde før studiet var fullført. Barnepsykiateren Nic Waal (1905–60) oversatte i 1929 kriminalromanen Morderen i den kinesiske eske av Edmund Clerihew Bentley (1875–1956), men det regnes ikke som forfatterskap.

    Neste kriterium, at forfatterskapet skal inneholde kriminallitteratur, er ikke så entydig. Her inngår bøker som markedsføres eller karakteriseres som krim eller spenningslitteratur av utgivere, kritikere eller forfatterne selv. Det finnes ikke entydige definisjoner på kriminallitteratur (11). Nils Nordberg har en pragmatisk tilnærming som jeg frimodig deler: «Kriminallitteratur er det jeg oppfatter som kriminallitteratur» (12). Nordberg tilføyer at det først og fremst er en fortelling om oppklaringen av en forbrytelse. Thriller er en løselig fellesbetegnelse på spenningsromaner om helter og skurker, spionasje og terrorisme og andre forbrytelser uten tydelige konvensjoner for oppbygging og hendelsesforløp.

    Jeg har identifisert ti norske legeforfattere, sju menn og tre kvinner, med til sammen 39 bøker utgitt fra 1927 til 2021 (ramme 1). 11 779 boksider er lest med særlig interesse for det medisinske innholdet og sammenhengen det kan ha med forfatterens faglige bakgrunn. I tillegg har jeg lest andre bøker og publikasjoner av de samme forfatterne.

    Ramme 1 Norske leger som kriminalforfattere

    Alex Brinchmann / Roy Roberts

    Mysteriet Steegener: en detektivfortælling fra Oslo. Gyldendal, 1927
    Bengt Bondes hemmelighet. Gyldendal, 1927
    Hevneren. Gyldendal, 1928
    Krebseklubben. Gyldendal, 1929
    Det levende portrett. Gyldendal, 1930
    Så møtes vi i morgen. Gyldendal, 1936
    Mann i gul frakk. Gyldendal, 1946
    Skudd i ruten. Gyldendal, 1947
    Elevatorsjakten. Gyldendal, 1947
    Kiosken ved Grand. Gyldendal, 1971

    Egil Sivertssen / Sivert Nesset

    Grave en grav. Cappelen, 1981 (novellesamling)

    May Brit Lund

    …ikke stykkevis og delt. Gyldendal, 1998

    Helge Riisøen

    Djevletrillen. Aschehoug, 1976
    Taushetsplikt. Aschehoug, 1977
    Operasjon. Gyldendal, 1979 (Rivertonprisen)
    Hvit løgn. Gyldendal, 1980

    Torkil Damhaug

    Se meg, Medusa. Cappelen Damm, 2007
    Døden ved vann. Cappelen Damm, 2009
    Ildmannen. Cappelen Damm, 2011 (Rivertonprisen)
    Sikre tegn på din død. Cappelen Damm, 2013
    En femte årstid. Cappelen Damm, 2016 (Rivertonprisen)
    Glasshjerte. Cappelen Damm, 2017
    Se en annen vei. Cappelen Damm, 2019

    Marianne Mjaaland

    Unaturlig dødsfall meldes. Gyldendal, 2003

    Jorun Thørring

    Skyggemannen. Aschehoug, 2005
    Glassdukkene. Aschehoug, 2006
    Tarantellen. Aschehoug, 2007
    Ildens øye. Aschehoug, 2009
    Mørketid. Aschehoug, 2014
    De dødes hus. Aschehoug, 2016

    Even Holt

    Flimmer. Piratforlaget, 2010 (med Anne Holt)
    Sudden death. Vigmostad & Bjørke, 2014 (med Anne Holt)

    Christer Mjåset

    Legen som visste for mye. Gyldendal, 2008

    Jan Boris Stene

    Nådegiveren. Vigmostad & Bjørke, 2015
    I djevelens klør. Vigmostad & Bjørke, 2017
    Lucifers fall. Vigmostad & Bjørke, 2018
    Så dyrt et liv. Communicatio forlag, 2019
    Med døden til følge. Communicatio forlag, 2020
    Inn i natten. Communicatio forlag, 2021

    Alex Brinchmann

    Alex Brinchmann

    Alex(ander) Brinchmann (1888–1978) drev privat barnelegepraksis i Oslo i 57 år (1915–72). Selv om han også publiserte vitenskapelige artikler, er han best kjent som forfatter av romaner, skuespill og hørespill, blant annet skuespillet Karusell (1940) som ble filmatisert som Den farlige leken (1942).

    Illustrasjon: Tidsskriftet
    Illustrasjon: Tidsskriftet

    Under pseudonymet Roy Roberts utga Brinchmann ni kriminalromaner. Mysteriet Steegener (1927) var hans litterære debut. Det er en jeg-fortelling der Roy Roberts selv opptrer både som forfatter og en slags dr. Watson-assistent til politifullmektig Jens Borgen som blir hovedperson i alle kriminalromanene. I den tredje Roy Roberts-boken, Hevneren (1928), introduseres cand.jur. Tom Alving som underordnet til Borgen, som etter hvert blir oppdagelsessjef og kriminalsjef. Fortsatt er Roy Roberts fortellerstemmen. Senere eksisterer han bare som forfatter på bokomslaget. Det er ikke mye spesifikt medisinsk innhold i Brinchmanns romaner, men i den sjette boken, Mann i gul frakk (1958), kanskje Brinchmanns beste kriminalroman, dukker Alvings nabo og bridgepartner, legen Edvin Lister opp og blir med også i de to neste bøkene. Dr. Lister erstatter tidvis Roberts som en ny dr. Watson-figur.

    Selv regner jeg også en av romanene Brinchmann utga under eget navn, som kriminalroman, nemlig Så møtes vi i morgen (1936), som ble filmatisert i 1946. Tidlig i historien blir hovedpersonen Steffen Berg, en mistilpasset ungdom som har avbrutt medisinstudiet, vitne til et drap og gjenkjenner senere drapsmannen. Boka er annerledes enn Roy Roberts-romanene. Litterært er den bedre med mer stemning, mindre handling og et mer poetisk språk.

    Damhaugs interesse for biologisk psykologi viser seg klarest i hans fascinasjon for lukt. Smaker og lukters evne til å framkalle minner og følelser kalles gjerne Proust-fenomenet

    Fellesnevneren for Roy Roberts-bøkene er skildringene av Oslo-miljøer, hovedsakelig fra mellomkrigstiden. De fleste fortellingene foregår på vestkanten. Brinchmann er inspirert av britiske herregårdsmysterier og samler gjerne alle mistenkte på Agatha Christie-vis til oppklaring til slutt.

    Egil Sivertssen

    Egil Sivertssen

    Egil Sivertssen (1925–2001) var kardiolog ved Ullevål sykehus og debuterte litterært med skildringen av sine egne pasienterfaringer i boken Mitt stakkars hjerte i 1979. Det skal ha vært rekonvalesensperioden etter en hjerteoperasjon i 1978 som fikk ham til å skrive og som også ledet ham inn i kriminallitteraturen (6).

    I 1981 utga han novellesamlingen Grave en grav under pseudonymet Sivert Nesset. Den inneholder 13 noveller, flere av dem publisert tidligere. En lege er hovedperson i sju av novellene. Flere av handlingene foregår i sykehusmiljø, og noen av historiene omhandler medisinske problemstillinger som manipulert anestesiutstyr, forgiftninger og forsikringssvindel, men det er ikke mange særtrekk i Sivertssens korte, kriminallitterære karriere. I alt har jeg funnet 17 noveller av Sivert Nesset publisert i perioden 1979–85.

    May Brit Lund

    May Brit Lund

    May Brit Samersaw-Lund (f. 1949) har vært lungelege ved Oslo universitetssykehus og førsteamanuensis ved Universitetet i Oslo. I tillegg til sin medisinske utdanning er hun Bachelor of Arts fra USA. Hun debuterte som forfatter med navnet May Brit Lund i 1975 med en roman om en jødisk medisinstudents liv i Oslo. Lund har senere vist en stor litterær bredde med to ungdomsbøker og en barnebok i tillegg til en kriminalroman. Hun har dessuten et betydelig vitenskapelig forfatterskap.

    Boken …ikke stykkevis og delt har undertittelen kriminalroman, og flere drap inngår, men som kriminalroman er boken utradisjonell. Det er en såkalt omvendt detektivhistorie (inverted detective story) der gjerningspersonen er kjent for leseren fra begynnelsen. Opphavsmannen til denne sjangeren angis å være legen R. Austin Freeman (13).

    Vi gjenkjenner umiddelbart relasjonen mellom Sherlock Holmes og dr. Watson, den geniale detektiven og hans medisinske følgesvenn

    Hovedpersonen hos Lund er den sterkt overvektige Lillemor Johansen som er avdelingsleder ved ekspedisjonen ved hjertemedisinsk avdeling i et sykehus. Hun er ensom, pedantisk og hemmelig forelsket i en av kardiologene. Lillemor minner om en kvinnelig utgave av Ingvar Ambjørnsens Elling, som fortolker personer og hendelser rundt seg langt utover det vanlige. Men der Elling nøyer seg med å irritere seg over omgivelsene, går Lillemor til handling uten hemninger, også drap.

    Fortellingen er morsom til tross for de groteske drapene. Sykehusmiljøet er en gjenkjennelig kulisse fra 1990-tallet med dikterte journaler og legemiddelfinansierte kongressreiser. Vi møter karakteristiske legetyper, og det er mange diagnoser og medisinske uttrykk i den velskrevne teksten.

    Helge Riisøen

    Helge Riisøen

    Helge Gjessing Uchermann Riisøen (1951–2019) debuterte som kriminalforfatter som medisinstudent i 1976 med Djevletrillen og skrev deretter ytterligere tre kriminalromaner de neste fire årene. Forfatterkarrieren opphørte da han begynte ved nevrologisk avdeling, Haukeland sykehus, der han etter hvert ble spesialist i nevrologi og overlege.

    Handlingen i hans fire kriminalromaner foregår i sykehusmiljø og er spekket med medisinske ord og uttrykk. Bøkene er relativt korte med konsentrert innhold. Hovedpersonene varierer fra bok til bok. Operasjon er Riisøens beste bok og ble belønnet med Rivertonprisen i 1979.

    Alle Riisøens bøker gir troverdige skildringer fra sykehusmiljøer på 1970-tallet. Hovedpersonene er mannlige leger, gjerne fly- og bilinteresserte og med interesse for klassisk musikk. Sykehuset beskrives som mer enn en arbeidsplass. Det gjenkjennes som et lite, lukket samfunn med sin egen kultur: romanser, intriger, konflikter, ambisjoner, rivalisering – og litt dramatikk. Det er tidstypiske kjønnsroller, men medisinsk er Riisøen på mange måter forut for sin tid. Blant de medisinske ingrediensene inngår for eksempel nyretransplantasjon, og med forskningsfusk som mulig drapsmotiv var han en virkelig pioner.

    Marianne Mjaaland

    Marianne Mjaaland

    Marianne Mjaaland (f. 1955) er kirurg og psykiater med en variert medisinsk karriere. Hun har publisert fire romaner samt to fagbøker om psykiatri. Hennes litterære debut i 2003, Unaturlig dødsfall meldes, er kategorisert som kriminalroman, men det er mer en roman fra og om et sykehusmiljø enn en egentlig kriminalroman.

    Miljøet ved sykehuset, særlig i kirurgisk avdeling, er kaotisk og hensynsløst. Den interne justisen er beinhard, og kollegene dekker hverandre ved feilbehandling. Utroskap og seksuelle sidesprang florerer. Mannsdominansen gjør det vanskelig å være kvinnelig lege, og hovedpersonen ydmykes som kjønnsobjekt.

    Jorun Thørring

    Jorun Thørring

    Jorun Elise Thørring Loennechen (f. 1955) er privatpraktiserende gynekolog i Trondheim. Hun er født i Tromsø og har lange frankrikeopphold bak seg. Begge deler avspeiles i forfatterskapet. Foruten seks kriminalromaner mellom 2005 og 2016 utga hun i 2011 en spenningsbok for barn. De seks kriminalromanene fordeler seg med tre bøker om Orla Os og tre om Aslak Eira.

    Orla Os dukker opp i debutboken Skyggemannen. Hun er oppvokst i Nordland, men arbeider som rettsmedisiner og spesialetterforsker i Paris. Orla Os har mange likhetstrekk med den mer kjente Kay Scarpetta, en fiktiv amerikansk krimheltinne av Patricia Cornwell (f. 1956). Handlingen i alle Orla Os-bøkene foregår i Frankrike. Miljøene er gjerne lagt til vakre vingårder og det franske borgerskap. Det som er av medisinske momenter i bøkene, er stort sett knyttet til rettsmedisin.

    Aslak Eira, som er helten i Thørrings tre andre kriminalromaner, er samisk førstebetjent i politiet i Tromsø. Eira er alenefar, knivmaker og fluebinder og oftest iført fjellstøvler og vindtett jakke velegnet for snø og dårlig vær. Mye av handlingen i Tromsø er lagt til sykehus- og universitetsmiljø. Glassdukkene ble filmatisert i 2014, men ble ingen kinosuksess, og planene om å filmatisere de to neste Aslak Eira-bøkene ble skrinlagt.

    Torkil Damhaug

    Torkil Damhaug

    Torkil Damhaug (f. 1958) er psykiater og har også studert litteraturvitenskap og sosialantropologi. Alt dette er det tydelige spor etter i forfatterskapet, som bærer preg av historiske interesser og en internasjonal orientering.

    Damhaug debuterte i 1996 med romanen Flykt, måne, og etter sin tredje roman forlot han legeyrket for å bli forfatter på heltid. Per 2021 har han utgitt ti bøker, og de sju seneste er karakterisert som kriminalromaner av forlaget. Med to Rivertonpriser, for Ildmannen i 2011 og En femte årstid i 2016, tilhører han eliten blant norske krimforfattere.

    Leger opptrer i flere av bøkene. Rettsmedisineren Jennifer (Jenny) Plåterud, opprinnelig fra Australia, er en av gjengangerne. Det mangler ikke på medisinske problemstillinger, særlig psykiatriske fenomener som psykoser, mani og dissosiative lidelser. Men også vurderinger av ortopediske og nevrologiske grunner til gangforstyrrelser, trygdesvindel og taushetspliktens grenser er blant temaene vi møter. Flere steder i bøkene kommer Damhaug med henvisninger til gjenkjennelige, virkelige personer i norsk medisin. I Ildmannen viser han endatil humoristisk til seg selv: «Fyren har sluttet som psykiater. Vet du hva han driver med? (...) Han skriver krimromaner (…) I stedet for å gjøre nytte for seg» (Ildmannen s. 341).

    Damhaugs interesse for biologisk psykologi viser seg klarest i hans fascinasjon for lukt. Smaker og lukters evne til å framkalle minner og følelser kalles gjerne Proust-fenomenet. Luktminner er ofte sterke og emosjonelle, noe som kan skyldes en kopling mellom luktesansen og det limbiske system (14). I så å si alle Damhaugs bøker leser vi fargerike beskrivelser av lukter.

    Even Holt

    Even Holt

    Even Holt (f. 1963) er privatpraktiserende kardiolog i Bærum. Han er dessuten utdannet sivilingeniør fra NTH. Sammen med sin med mer forfatterberømte søster, Anne Holt (f. 1958), har han skrevet to romaner som kan karakteriseres som thrillere. Hovedpersonen i begge bøkene er kardiologen Sara Zuckermann, en israelkritisk jøde som er født i Tromsø og har arbeidet i USA. Mye skjer utenfor Norges grenser. Det handler om høyteknologi, internasjonal storkapital og farmasøytisk industri. Endatil forskningsfusk inngår. Her er mye medisinsk stoff, særlig kardiologi og elektrofysiologi, som neppe kunne vært skrevet av en ikke-medisiner.

    Even Holts egen fagbakgrunn og karriere gjenkjennes i flere av romanfigurene. Sara Zuckermann «var lei av rigid styring og megalomane systemer (…) En spesialisthjemmel som kardiolog tilknyttet en større privat klinikk på Ullevål stadion» ble redningen (Sudden Death s. 109).

    Christer Mjåset

    Christer Mjåset

    Christer Mjåset (f. 1973) er nevrokirurg med mellomfag i litteraturvitenskap. Han er tidligere leder av Yngre legers forening og visepresident i Legeforeningen. Han debuterte som forfatter med novellesamlingen En dans der veien slutter i 2003 og har publisert tre romaner og to novellesamlinger – flere av dem med tema fra helsetjenesten.

    Handlingen i kriminalromanen Legen som visste for mye fra 2008 er lagt til Hitra der Mjåset selv har arbeidet. Hovedpersonen, Mads Helmer, er en lege med epilepsi som har søkt tilflukt som allmennlege etter en fatal feil som kirurg. Romanen åpner med at gammeldoktoren, Aldus Caroliussen, omkommer i en bilulykke og Helmer fatter mistanke om at dødsfallet ikke skyldtes en ulykke. Helmer blir faglig ydmyket både av kolleger og pasienter og preges av resignasjon, men klarer seg likevel. Han avdekker mange skyggesider både ved den avdøde gammeldoktoren og lokalsamfunnet. Mjåset gir en god beskrivelse av livet som allmennlege på en øy et stykke fra sykehus, i hvert fall for noen tiår siden. Helmer arbeider mye, har lange vakter, og romanen gir innsikt i hvordan det er «å hele tiden være omgitt av pasientene sine» (s. 193). Boken dekker de fleste sider av legerollen i allmennpraksis og inneholder mange medisinske problemstillinger. Vi møter akuttmedisinske situasjoner med resuscitering, pasienter med lungeemboli, hemokromatose, digitalisforgiftning og fødselskomplikasjoner. Språket inneholder endatil fagtermer som sannsynligvis er ukjente for den gjennomsnittlige leser, som medikamentspeil og placenta accreta.

    Jan Boris Stene

    Jan Boris Stene

    Jan Boris Stene (f. 1978) er onkolog ved St. Olavs hospital i Trondheim. Gjennom fem romaner utgitt fra 2015 til 2021 presenterer han tradisjonelle detektivfortellinger med uventede dødsfall, arvestrid og lukkede rom-mysterier. Handlingen i alle bøkene er lagt til Trondhjem fra 1916 til 1922, men «nedtegnet» noen år senere. Her møter vi kjemiprofessor og privatetterforsker Astor Falkener og hans assistent dr. Torvald Wilberg. Vi gjenkjenner umiddelbart relasjonen mellom Sherlock Holmes og dr. Watson, den geniale detektiven og hans medisinske følgesvenn, som Stene er «kraftig inspirert av» (15). Dr. Wilberg, som er fortellerstemmen i romanene, bekjenner, formodentlig humoristisk, i Nådegiveren at «til tross for min utdannelse som lege er jeg glad i mennesker» (s. 25). Flere leger enn dr. Wilberg forekommer i bøkene, og både uetisk pasientforskning og eutanasi forekommer. Miljøet i Trondhjem rundt slutten av første verdenskrig og i mellomkrigstiden er en viktig kulisse. Forfatterens historiske interesse er åpenbar, og reelle historiske hendelser inngår.

    I 2020 utga Stene Med døden til følge der handlingen er lagt til nåtid og til kreftavdelingen ved St. Olavs hospital. Det er heller ikke en klassisk kriminalroman med en forbrytelse som skal oppklares, men mer en spenningsroman. Flere pasienter som inngår i en legemiddelstudie, dør brått og uventet. Plottet, med legemiddelindustrien som den egentlige skurken, er ikke spesielt originalt.

    Helge Riisøen ble i 1979 den første norske lege som ble tildelt «Den gylne revolver», Rivertonprisen. Torkil Damhaug mottok…
    Helge Riisøen ble i 1979 den første norske lege som ble tildelt «Den gylne revolver», Rivertonprisen. Torkil Damhaug mottok prisen i 2011 og 2016.
    Hva karakteriserer legers kriminalforfatterskap?

    Hva karakteriserer legers kriminalforfatterskap?

    Uten pålitelige søkesystemer er det umulig å være sikker på at ingen er uteglemt. Kun ti identifiserte kriminalforfattere blant over 40 000 norske leger de siste hundre år viser at dette uansett er en sjeldenhet. De fleste av de ti har også skrevet skjønn- og/eller faglitteratur, og fire av dem har kun én kriminalbok i sin til dels omfattende bibliografi.

    Alle forfatterne har kliniske sykehusspesialiteter, og bare en av dem (Damhaug) har forlatt sin legegjerning for å bli forfatter på heltid. Flere av de øvrige har gitt uttrykk for at kriminalskrivingen er en hobby som gir glede og avkopling. Slik nærmer de seg holdningen til legen og forfatteren Anton Tsjekhov (1860–1904) som skrev at «litteraturen er min elskerinne, medisinen min lovformelige hustru» (16).

    Flere av de øvrige har gitt uttrykk for at kriminalskrivingen er en hobby som gir glede og avkopling

    Med unntak av Alex Brinchmanns bøker er alle andre utgitt etter midten av 1970-årene, noe som litteraturforskeren Hans H. Skei kaller et tidsskille i norsk kriminallitteratur (17). Fra en håndfull bøker årlig økte produksjonen deretter til rundt 20 på 1990-tallet, og i 2021 utgis over 40 norske kriminalromaner (18). Fornyelsen av kriminallitteraturen på 1970- og 80-tallet medførte også flere kvinnelige helter. De gjenfinner vi i dette materialet i kardiologen Sara Zuckermann (Holt) og rettsmedisinerne Orla Os (Thørring) og Jenny Plåterud (Damhaug).

    Det er store variasjoner både i omfanget av medisinsk innhold og kriminallitterær sjanger i de 39 bøkene. Bøkene til Brinchmann og Stene ligger nærmest opp til de klassiske detektivfortellingene. Bøkene til Riisøen, Damhaug og Holt er mer spenningsromaner med thriller-preg. Spor av forfatternes eget legeliv gjenfinnes i flere av bøkene.

    Det mest karakteristiske fellestrekket ved bøkene er kanskje fraværet av den sosialrealismen som har preget nordisk kriminallitteratur de seneste tiårene

    I sin analyse av kriminalromanenes typologi er tekstteoretikeren Tzevtan Todorov (1939–2017) opptatt av tidsaspektet i fortellingene. Han skiller mellom historien før forbrytelsen og etterforskningens historie (19). Den første historien har gjerne gått forut for boken. Hos Thørring avspeiles dette ved at bøkene begynner med et unaturlig dødsfall som etter hvert følges av flere. Forklaringen på ugjerningene ligger som regel i hendelser og miljøer i fortiden. De som vet noe om sakene, blir forutsigbart tatt av dage før de kan fortelle sin historie. Fellesnevneren for Damhaugs bøker er også fortidens betydning, men han er mer opptatt av de indre enn de ytre sporene. Mye handler om og forklares av det som har hendt i barndom og oppvekst. Hukommelse og minner står sentralt, ikke minst fortrengningens mysterier. «Hvorfor husker vi noe fremfor noe annet? Og ikke minst, hvilke minner er det vi utelater?» spør Damhaug selv i et intervju (20). Damhaug er en av de få forfatterne som åpenbart trekker veksler på sin egen spesialistkompetanse. Den andre er Even Holt i sin beskrivelse av hjertefysiologien. Skildringene av sykehusmiljøet hos Riisøen og legerollen hos Mjåset kunne knapt ha vært skrevet av ikke-leger.

    Det mest karakteristiske fellestrekket ved bøkene er kanskje fraværet av den sosialrealismen som har preget nordisk kriminallitteratur de seneste tiårene (21). Svenskene Maj Sjöwall (1935–2020) & Per Wahlöö (1926–75) introduserte i 1960- og 70-årene en politisk kriminalsjanger som har satt dype spor også i norsk kriminallitteratur (17, 22). Riktignok finnes det både kritikk av legemiddelindustrien og utfall mot helsebyråkrati og underfinansierte sykehus i de inkluderte bøkene, men noen dypere samfunnsanalyse og -kritikk mangler. Det nærmeste vi kommer en antihelt er den samiske politimannen Aslak Eira (Thørring).

    Er det noe poeng å understreke at forfatteren av en bok er lege? Først og fremst kan det være nyttig for leseren. Forventningen til realistiske beskrivelser av miljøer og fenomener er større til fagfolk enn til andre. Tradisjonelt har de fleste norske kriminalforfattere hatt yrker som skribent, journalist eller forlagsansatt (7). Blant de omtrent 40 forfatterne som utgir norske kriminalromaner i 2021, har over halvparten bakgrunn fra journalistikk, forlag, reklame- og filmbransjen eller undervisning. Antallet jurister og politifolk blant krimforfatterne er økende, men Jan Boris Stene er eneste lege på listen dette året (18).

    Kriminallitteratur er den type bøker som oftest blir kjøpt og lest her i landet (23). Om leger virkelig har «spesielle faglige forutsetninger» for slikt forfatterskap, som Nils Nordberg har uttrykt det (6), er det åpenbart godt rom for flere.

    Takk til Erlend Hem for oppmuntring og gode råd underveis.

    PDF
    Skriv ut
    Kommenter artikkel

    Anbefalte artikler

    Laget av Ramsalt med Ramsalt Media