Kommentar

Persontilpasset dødsomsorg uten dødshjelp

Morten Andreas Horn
Overlege, nevrologisk avdeling, Oslo Universitetssykehus
Interessekonflikt:  Nei
Siri Brelin
Overlege
Senter for lindrende behandling, Kreftavdelingen, Sykehuset Kalnes Østfold

Vi takker Diana Hoff for hennes kommentar (1) til vår kronikk om Legeforeningens holdning til dødshjelp.

Hun begrunner en positiv holdning til dødshjelp, et spørsmål som splitter leger, med et problem de fleste leger trolig er enige om: Vi strever med balansen mellom det å gi livsforlengende behandling til mennesker som ønsker og har nytte av det, og overbehandling av mennesker som ikke lenger har glede av å bli holdt i live.

Norske pasienter har rett til å takke nei til livsforlengende behandling (2). Men denne rettigheten er til liten nytte for «de som ikke kan si nei»; pasienter som pga. demens, hjerneslag eller annen ervervet hjerneskade har mistet sin samtykkekompetanse. Pasientrettighetsloven, og den medisinske etikken, slår fast at all behandling forutsetter samtykke – eksplisitt eller presumert. Likevel kan man oppleve at pasienter som mangler samtykkekompetanse blir gjenstand for livsforlengende behandlingstiltak, som det er lite trolig at de ville ha samtykket til om de hadde kunnet.
Omfanget av uønsket, formålsløs overbehandling ved livets slutt er vanskelig å anslå, men vi tror det er større enn det burde og kunne være. Vi tror at slike erfaringer er én viktig årsak til mange nordmenn stiller seg positive til dødshjelp.

Men dødshjelp er ikke løsningen på problemet med overbehandling. Så vel norsk lov som den medisinske etikken og det faglige synet hos de fleste leger både tillater og oppfordrer til at vi leger skal ta hensyn til pasientens preferanser og beste interesse, også det å få dø en verdig, naturlig død uten livsforlengende tiltak. Vi har alt vi trenger – juridisk, etisk og medisinsk – for å gi en genuint persontilpasset dødsomsorg. Men kanskje skorter det på bevisstheten, og de gode rutinene i klinisk hverdag.

Vår erfaring er at det å føle seg trygg på at man vil bli respektert ved livets slutt, slippe å bli utsatt for overbehandling, også etter at man har mistet sin samtykkekompetanse og styring over egen død, er en faktor som kan motvirke selvmord hos alvorlig syke og døende pasienter.

Hoff mener det ikke er fare for at det å føle seg som en byrde for andre vil medføre et press om å velge dødshjelp. Her er vi dypt uenige. Norsk dødsomsorg er for dårlig utbygd (3), og eldreomsorgen står foran økende utfordringer. «Ensomhet blant eldre er et folkehelseproblem», uttalte Ingvild Kjerkhol i 2019 (4). Vi frykter at statlig sanksjonert hjelp til selvmord vil kunne bli en utvei for ensomme, deprimerte mennesker som opplever å ikke få den hjelpen og lindringen de har behov for.

Litteratur
1. Hoff D. Eutanasi. Tidsskr Nor Legeforen 22.2.2022. https://tidsskriftet.no/2022/02/kommentar/eutanasi#comment-2515.
2. Horn MA, Brelin S. Dødshjelp: Selvbestemmelsens grenser. Tidsskr Nor Legeforen 17.2.2022. https://tidsskriftet.no/2022/02/kommentar/dodshjelp-selvbestemmelsens-g….
3. NOU 2017:16. På liv og død – palliasjon til alvorlig syke og døende. https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/nou-2017-16/id2582548/. Lest 28.2.2022.
4. Kjerkhol I. Ensomhet blant eldre er et folkehelseproblem. Dagsavisen 14.10.2019. https://www.dagsavisen.no/demokraten/debatt/2019/10/14/ensomhet-blant-e…. Lest 28.2.2022.

Published: 28.02.2022
Laget av Ramsalt med Ramsalt Media