Seksjon for lindrende behandling, Kreftavdelingen, Sykehuset Østfold Kalnes
Både Ragnar Andersen (1) og Ole Peder Kjeldstadli (2) viser i sine kommentarer til pasientens selvbestemmelse som argument for å legalisere dødshjelp. Men ingen eksisterende eller foreslått dødshjelpslov gir pasienten selv makt til å bestemme at dødshjelp skal ytes. Alle lover plasserer avgjørelsen hos legen (eller i Canada: sykepleieren), uten mulighet til anke eller annenhåndsvurdering.
Det er et godt argument: Den som lever livet, er selv best skikket til å avgjøre når det bør ta slutt. Men hvorfor og hvordan skal man da lage lover som avgrenser bruk av dødshjelp kun til de som oppfyller kriterier som lovgiver har satt, og som leger skal håndheve?
På den ene siden begrunnes dødshjelp med individets rett til selvbestemmelse dvs. en rettighet for oss alle. På den annen side forespeiles vi at dødshjelp skal være strengt regulert og avgrenset, dvs. en mulighet for de få. Ingen har så langt levert noen løsning på denne motsetningen – men dersom dødshjelp innføres vil vi leger få den i fanget: Skal vi da la pasientens egne ønsker veie tyngst, eller skal vi lojalt prøve å etterleve myndighetenes ønsker om å begrense dødshjelpen til de mest trengende? Skal det bero på hvilken lege du går til, om du må leve videre i et liv du selv ikke anser som leveverdig, eller om du får legens hjelp til en skånsom død?
Pasientens selvbestemmelsesrett er vid i Norge, og forankret i pasientrettighetsloven (3). Den samtykkekompetente pasienten har rett til å takke nei til behandling, tross legens anbefaling. Pasienter kan derimot ikke kreve en gitt behandling. Selvbestemmelsesretten gjelder pasienten selv, den strekker seg ikke til å omfatte legen. Du kan be legen om hjelp til å dø, men du kan ikke selvbestemme at legen skal gi deg dødshjelp.
Hva skal legen svare, når pasienten ber om hjelp til å dø? Vi vet at dødsønsker hos alvorlig syke og døende pasienter fluktuerer over tid, og påvirkes i stor grad av psykososiale faktorer som ensomhet og depresjon (4). Døende påvirkes også av presset fra omverdenen; de ser og føler på at de utgjør en byrde for andre. Vi må ta på alvor når pasienter forteller oss at de ønsker å dø. Men det er ikke gitt at vårt svar skal være å hjelpe dem med å ta sitt liv.
Dødshjelp: Selvbestemmelsens grenser
Både Ragnar Andersen (1) og Ole Peder Kjeldstadli (2) viser i sine kommentarer til pasientens selvbestemmelse som argument for å legalisere dødshjelp. Men ingen eksisterende eller foreslått dødshjelpslov gir pasienten selv makt til å bestemme at dødshjelp skal ytes. Alle lover plasserer avgjørelsen hos legen (eller i Canada: sykepleieren), uten mulighet til anke eller annenhåndsvurdering.
Det er et godt argument: Den som lever livet, er selv best skikket til å avgjøre når det bør ta slutt. Men hvorfor og hvordan skal man da lage lover som avgrenser bruk av dødshjelp kun til de som oppfyller kriterier som lovgiver har satt, og som leger skal håndheve?
På den ene siden begrunnes dødshjelp med individets rett til selvbestemmelse dvs. en rettighet for oss alle. På den annen side forespeiles vi at dødshjelp skal være strengt regulert og avgrenset, dvs. en mulighet for de få. Ingen har så langt levert noen løsning på denne motsetningen – men dersom dødshjelp innføres vil vi leger få den i fanget: Skal vi da la pasientens egne ønsker veie tyngst, eller skal vi lojalt prøve å etterleve myndighetenes ønsker om å begrense dødshjelpen til de mest trengende? Skal det bero på hvilken lege du går til, om du må leve videre i et liv du selv ikke anser som leveverdig, eller om du får legens hjelp til en skånsom død?
Pasientens selvbestemmelsesrett er vid i Norge, og forankret i pasientrettighetsloven (3). Den samtykkekompetente pasienten har rett til å takke nei til behandling, tross legens anbefaling. Pasienter kan derimot ikke kreve en gitt behandling. Selvbestemmelsesretten gjelder pasienten selv, den strekker seg ikke til å omfatte legen. Du kan be legen om hjelp til å dø, men du kan ikke selvbestemme at legen skal gi deg dødshjelp.
Hva skal legen svare, når pasienten ber om hjelp til å dø? Vi vet at dødsønsker hos alvorlig syke og døende pasienter fluktuerer over tid, og påvirkes i stor grad av psykososiale faktorer som ensomhet og depresjon (4). Døende påvirkes også av presset fra omverdenen; de ser og føler på at de utgjør en byrde for andre. Vi må ta på alvor når pasienter forteller oss at de ønsker å dø. Men det er ikke gitt at vårt svar skal være å hjelpe dem med å ta sitt liv.
Litteratur:
1. Andersen R. Tid for å endre syn på dødshjelp? Tidsskr Nor Legeforen 7.2.2022. https://tidsskriftet.no/2022/02/kommentar/tid-endre-syn-pa-dodshjelp#co…. Lest 15.2.2022
2. Kjeldstadli OP. Ja til selvbestemmelse. Tidsskr Nor Legeforen 8.2.2022. https://tidsskriftet.no/2022/02/kommentar/ja-til-selvbestemmelse#commen…. Lest 15.2.2022.
3. Lov om pasient- og brukerrettigheter (pasient- og brukerrettighetsloven), § 4-1. https://lovdata.no/lov/1999-07-02-63/§4-1. Lest 16.2.2022.
4. Briggs R, Ward M og Kenny RA. The “Wish to Die” in later life: prevalence, longitudinal course and mortality. Data from TILDA. Age Ageing 2021; 50: 1321-1328.