()

    sporsmal_grey_rgb
    Artikkel

    Er ulikheter i smittetrykk mellom innvandrere og den øvrige befolkningen nok et eksempel på et generelt mønster?

    Rettferdig fordeling av helse er en politisk målsetting. Det er derfor foruroligende når noen grupper i befolkningen systematisk fremstår som mer syke eller sårbare enn andre. Dette gjelder blant annet innvandrere.

    Innvandrere er ikke sykere enn andre. Tvert imot viser flere studier at nyankomne migranter er friskere enn både befolkningen de migrerer fra og befolkningen i landet de kommer til (1). Etter noen tiår i mottakerlandet er helsen likevel på nivå med de innfødtes eller dårligere (2). Mange faktorer bidrar til dette. I løpet av de siste tiårene er man blitt mer oppmerksom på den allostatiske belastningen, dvs. det samlede, kroniske stresset, som migrasjon medfører, blant annet språkproblemer, kulturelle forventninger og belastningen ved opplevd diskriminering.

    I løpet av de siste tiårene er man blitt mer oppmerksom på det samlede, kroniske stresset som migrasjon medfører

    For covid-19 viser rapporter fra Folkehelseinstituttet at smittetrykk og sykdomsbyrde blant innvandrere er høyt, for enkelte grupper svært høyt. Innvandrere er overrepresentert både når det gjelder påvist smitte og antall sykehusinnleggelser (3, 4). Alder, kjønn, bostedskommune og yrke kan i liten grad forklare disse forskjellene. Sosioøkonomiske faktorer, som lav utdanning, lav inntekt og en løs tilknytning til arbeidslivet, påvirker smitte og sykelighet, sannsynligvis også ved covid-19 (5).

    I hvilken grad slike faktorer virker inn ved covid-19, vet vi foreløpig lite om. Det er derfor betimelig at Tidsskriftet nå publiserer en studie som med utgangspunkt i variasjonen i smitte mellom ulike bydeler i Oslo søker å belyse nettopp slike sammenhenger (6). Både innvandrerandel, sosioøkonomisk status og husstandstetthet i bydeler var assosiert med høyere smitterater når faktorene ble analysert hver for seg, men i justerte analyser var kun innvandrerandelen i den enkelte bydel statistisk signifikant.

    Søegaard og Kan antyder at kulturell/etnisk bakgrunn i seg selv kan være en faktor i smittespredning (6). En annen, ny studie fra Folkehelseinstituttet viser imidlertid at innvandrere generelt sett både er mer positive til og har høyere selvrapportert etterlevelse av råd om sosial distansering og hygiene enn befolkningen for øvrig (7). Språkbarrierer, behovet for tilrettelagt informasjon og helsekompetanse kan likevel være viktige faktorer. Folkehelseinstituttets studie er neppe representativ for alle deler av innvandrerbefolkningen, ettersom dette var en nettbasert spørreundersøkelse med krav til både BankID-innlogging og relativt gode språkferdigheter i norsk.

    I Norge har enkelte innvandrergrupper spesielt høy forekomst av sykdommer som er assosiert med et alvorlig forløp av covid-19, slik som fedme, diabetes og hjerte- og karsykdom (8). Det er likevel stor usikkerhet omkring hva som har forårsaket det høye smittetrykket blant innvandrere. Søegaard og Kan har benyttet aggregerte gjennomsnittstall i sine analyser, og det er, som forfatterne også antyder, begrenset hvilke konklusjoner man kan trekke på et slikt grunnlag (6). Ved Folkehelseinstituttet har man så langt ikke hatt tilgang til individdata om relevante sosioøkonomiske forskjeller. Det kan være at man ved bedre metodikk vil kunne påvise at slike sammenhenger likevel er til stede, og at disse, selv om de hver for seg er små, til sammen kan utgjøre et betydelig risikomoment. Det vil i så fall være i tråd med forskningen omkring allostatisk belastning. Men slik forskning er ressurskrevende, både menneskelig og økonomisk.

    Det kan også være grunn til å rette blikket mot andre forhold. En undersøkelse fra England viste at selv om bare 21 % av helse- og sosialarbeiderne i det offentlige helsevesenet var av asiatisk herkomst eller hadde mørk hudfarge, stod disse gruppene for 63 % av dødsfallene som følge av covid-19 (9). En mulig faktor som forfatterne trekker frem for å forklare funnene, er at innvandrere pga. fysisk, kjemisk og psykososialt stress, herunder opplevd diskriminering, eldes tidligere, hvilket også er et resultat av allostatisk overbelastning.

    Til tross for usikkerheten rundt årsaksmekanismer – eller kanskje nettopp på grunn av denne – er det viktig at helsearbeidere, administratorer og politikere er oppmerksom på de helseforskjellene som er påvist

    Til tross for usikkerheten rundt årsaksmekanismer – eller kanskje nettopp på grunn av denne – er det viktig at helsearbeidere, administratorer og politikere er oppmerksom på de helseforskjellene som er påvist, og at man ikke fordeler skyld, men heller forsøker å forstå hva som står på spill i hvert enkelt tilfelle. Dessuten er det et klart behov for å se nærmere på hvordan strukturelle forhold kan virke diskriminerende og bidra til ulikheter i helse.

    PDF
    Skriv ut
    Kommenter artikkel
    Relaterte artikler

    Anbefalte artikler

    Laget av Ramsalt med Ramsalt Media