Utfordringer ved dagens praksis
På tross av faglig og politisk konsensus om å prioritere ernæring i helsetjenesten, er det et gap mellom retningslinjene og klinisk praksis. I rapporten gjengis fokusgruppeintervju der leger og sykepleiere ved tre universitetssykehus oppgir manglende kompetanse, holdninger, rutiner og systemer som barrierer for god ernæringspraksis (3). Norske leger og sykepleiere har også tidligere rapportert om mangel på grunnleggende ernæringskunnskap og hvordan ernæringsstatus skal vurderes (7). Kurs i klinisk ernæring etterspørres.
Mange helsearbeidere anser ernæring som viktig, men at det er lett å overse og lett å velge bort. Ernæring blir prioritert når det er en «nødvendig del av den medisinske behandlingen» (3). Både i Norge og i andre land rapporteres det om at mange sykepleiere føler seg alene om ernæringsarbeidet (3). De kjenner frustrasjon over at legene ikke involverer seg og at ernæringsarbeidet blir lite prioritert når det ikke etterspørres av legene.
Klinisk ernæringsfysiolog er kvalifisert til å forebygge, utrede, diagnostisere og behandle ernæringssvikt. Mange sykepleiere mener at samarbeidet med klinisk ernæringsfysiolog er nyttig, men at de i liten grad er tilgjengelige (3, 7). De utgjør kun 0,2 % av alle ansatte i sykehus, og av de 380 kliniske ernæringsfysiologene i Norge jobber 180 i spesialisthelsetjenesten og 20 i kommunene eller fylkene. Dette er svært lave tall sammenlignet med våre naboland og andre vestlige land (3).
I tillegg er måltidenes betydning for helse og restitusjon undervurdert. De spurte sykepleierne etterlyste fleksibilitet og muligheten for å kunne innfri individuelle behov i større grad, særlig til dem med lang liggetid. Matbestillingssystemet ble opplevd som komplekst, og det tar lang tid fra bestilling til maten er levert (3).
Siden pasientjournalen ikke er tilrettelagt for å dokumentere informasjon om ernæringsstatus og ernæringstiltak, lagres ernæringsdataene ulike steder, ofte gjemt i lange tekstfelt. Bedre rutiner og systemer for dokumentasjon vil lette samhandling og bidra til kontinuitet i behandlingen ved overflytting av pasienten (3).