Dynamisk og fleksibel – finnes det veier fra kritikk til handling?
Det som Forskningsrådet kaller dynamisk og fleksibel, omtales gjerne som «responsive» på engelsk (3). Arbeidet med å forestille seg fremtiden, utøve selvkritikk og inkludere andre aktører i diskusjonene skal ikke bare være en intellektuell øvelse, men også lede til mer reflekterte valg, helsepolitisk, i implementering av teknologier og til og med i selve forskningsarbeidet.
Å omsette denne fordringen i praksis er et eksperiment i seg selv. Vi vil illustrere dette med egen erfaring. Én levende tematikk ved vårt senter er forholdet mellom akademisk forskning og industriell innovasjon. Vi forsker på kreftbiomarkører. Biomarkører er – enkelt sagt – molekyler og andre målbare biologiske parametere som gir diagnostisk, prognostisk eller prediktiv informasjon, for eksempel om terapeutisk respons. I medikamentell kreftbehandling har mange pasienter liten nytte, eller endog betydelig risiko eller skade, av behandling som likevel gir nytte på gruppenivå. Biomarkører kan potensielt bidra til en fremtid med mer målrettet behandling. Hvis en biomarkør i tillegg ikke involverer store diagnostiske kostnader, kan den forbedre behandlingen uten å være kostnadsdrivende i samme grad som nye medikamenter.
Dette er, så å si, den optimistiske siden av saken. Samtidig er det ikke enkelt å male ut en komplett sosioteknisk forestilling om biomarkører som også sannsynliggjør en levedyktig forretningsmodell for farmasøytisk industri. Det er et gode at pasienter slipper å ta medikamenter som ikke er til nytte for dem, men fra industriens synspunkt blir det mindre omsetning av hvert medikament. Biomarkører i kombinasjon med persontilpasset medisin vil kunne gi små pasientgrupper som skal ha samme behandling. Prisen per pasient vil derfor måtte gå opp og kommer i konflikt med myndighetenes øvre grense for hva de vil finansiere over offentlige budsjetter. I uformelle samtaler med noen industriaktører har vi derfor opplevd en lunken holdning til biomarkører.
I tillegg finnes det også store kunnskapshull med hensyn til hva som gjør for eksempel en biomarkør til en god biomarkør. Kern (14) viser til at kun 1 % av biomarkører som lanseres i biomedisinsk forskning, får klinisk anvendelse. Som bevisste og refleksive kreftforskere må vi derfor kombinere vår tro på at vi arbeider for en fremtid med mer presis behandling uten akselererende kostnader, med en tvil om realismen og den økonomiske levedyktigheten til visjonen. Dette er krevende, også motivasjonspsykologisk. Men samtidig har vi tro på at det å bli fratatt en grunnforskningsoptimistisk sovepute leder til kreativ tenkning.
Kan man tenke seg andre betalingsprinsipper i medikamentell kreftbehandling (15)? Kan man tenke seg en fremtid der patenter og profitt spiller en mindre rolle, slik at biomarkører utgjør et mindre problem for industriens forretningsmodeller? Slike spørsmål er relevante for valg i kliniske forsøk – for eksempel om forskere primært ønsker å teste nye medikamenter, eller om de heller vil forsøke nye kombinasjoner av kjente medikamenter. Dette er vanskelige avveininger for individuelle forskere og forskergrupper, men også for forskningsfinansierende institusjoner når de utformer sine programmer.
«Ansvarlig kreftforskning» à la RRI-rammeverket gjør ikke forskerhverdagen enklere, og kanskje ikke mer produktiv heller, målt på kort sikt og etter konvensjonelle kriterier. Gitt at man har erkjent kompleksiteten i forholdet mellom vitenskap, teknologi og samfunn, fremstår imidlertid alternativet som både etisk og intellektuelt problematisk.