Behandling av premature – hvem skal ta avgjørelsen?

Foreldreautonomi

Ved fundamental tvil om hvilken medisinsk behandling som er til barnets beste, slår foreldreautonomiprinsippet inn (4). Når ingen valg fremstår som åpenbart best, har ikke nødvendigvis leger bedre forutsetning for å treffe beslutninger enn foreldrene. Likevel hevder Ruud Hansen & Førde at det «ikke (er) foreldrenes ansvar å fatte liv-eller-død-beslutninger». Dette begrunnes ut fra hensynet til foreldrene selv: Mange ønsker seg fritatt fra beslutningsansvar. Samtidig fremhever de viktigheten av en sensitiv dialog der foreldrene blir hørt om hva de tenker.

For å kunne delta i beslutningen er foreldrene helt prisgitt legenes informasjon om prognoser og forventet behandlingsbyrde. De må også inviteres inn i en dialog rundt hvilke valg som i dag anses å være innenfor det medisinsk og etisk forsvarlige. Dette definerer foreldrenes handlingsrom, hvor deres livssyn og verdier bør veie mer enn den enkelte leges holdning. Selv om dette er tunge beslutninger som noen foreldrene helst vil slippe å ta, vil andre mene at beslutningen bør ligge hos dem (5, 6).

Det er krevende å få til dialog der foreldrene kan gi uttrykk for sine verdier, også hvis de strider mot legens. Denne type samtaler fortjener økt oppmerksomhet og mer trening (7). Fra nyfødtleger argumenteres det ofte med at man nærmest alltid blir enig med foreldrene. I lys av de nasjonale forskjellene spør vi oss om det er sånn at foreldrenes holdninger er geografisk bestemt, eller om vi undervurderer betydningen av helsepersonellets egne holdninger og hva slags informasjon man gir foreldre i en sårbar situasjon.