Ebola er ikke Sierra Leones største problem

Helsesystemer og prioriteringer

Hvordan bør verdenssamfunnet og Norge tenke når de skal bidra med penger og ressurser til å bekjempe sykdommer i tiden etter ebola? Vi mener at det er spesielt viktig å bygge helsesystemer og å foreta riktige prioriteringer, basert på rettferdige prinsipper. Dette vil bidra til at mindre spektakulære sykdommer får den oppmerksomheten de fortjener, og det vil i tillegg kunne være med på å forebygge nye utbrudd av ebola og andre smittsomme sykdommer.

I november 2014 uttalte eksperter på global helse til Bistandsaktuelt at Norges bidrag i for stor grad har dreid seg om sykdomsspesifikke programmer som massevaksinering, og at satsingen på gode helsesystemer er blitt prioritert for lavt (17). Budskapet er det samme internasjonalt (18). Tusenårsmålene har gitt en økt satsing på mødre- og barnehelse globalt. Mange donorer har satt søkelyset på spesifikke tiltak og ønsker raskt målbare resultater. Relativt sett går derfor mindre penger til for eksempel helsesystembygging (19).

Innenfor prioriteringsetikken er det relativt stor enighet om to førende prinsipper: helsemaksimering og prioritering av de dårligst stilte (20).

Prinsippet om helsemaksimering bygger på konsekvensetikk: Hvilket valg som er mest riktig, bestemmes ut fra valgets utfall. I denne sammenhengen betyr det at tiltak som gir mest helse for flest mulig, mest mulig kostnadseffektivt, er de etisk mest akseptable (21). Mest helse kan for eksempel forstås som å redde flest mulig liv eller sikre flest mulig leveår. Eksempler på kostnadseffektive tiltak er distribusjon av malarianett og medisiner mot parasitter og innvollsormer. Utfordringen med prinsippet om helsemaksimering er at det ikke sier noe om hvem som bør motta helsehjelpen.

Prinsippet om å prioritere de dårligst stilte tar utgangspunkt i at disse fortjener særlig oppmerksomhet, uavhengig av kostnadseffektivitet. Dette prinsippet kan dermed komme i konflikt med prinsippet om helsemaksimering. Begrepet «dårlig stilt» knyttes ofte til alvorlighetsgrad, men det kan også brukes om gjenværende leveår eller gis en bredere betydning, som livsmuligheter eller frihet. I lavinntektsland som Sierra Leone harmonerer ofte de to prinsippene. Der er det gjerne enklest og billigst å hjelpe dem som har det dårligst.

Under andre omstendigheter kan det være utfordrende å balansere de to prioriteringsprinsippene. Storparten av de som dør av malaria, er barn (5). Barn som dør, mister mange potensielle leveår. Malarianett forebygger malaria effektivt (22), og kostnadene knyttet til produksjon og distribusjon er lave. Likevel mener vi at Norge ikke kan basere sin globale helsepolitikk på smale programmer, som distribusjon av malarianett eller massevaksinering av barn, alene. En satsing på spesifikke sykdommer fremfor generelle og strukturelle tiltak er problematisk, blant annet fordi de svekker et lands evne til selv å respondere når folkehelsekatastrofer oppstår. Det er svært positivt at ebolavaksinen viser lovende resultater, men er den egentlig den riktige medisinen?

Vi mener at det er viktig å styrke de nasjonale helsevesenene slik at land selv kan gjøre gode og riktige prioriteringer. Prioriteringsprinsippene vi har nevnt, anvendes best av nasjonale og lokale aktører. Et sterkt nasjonalt helsevesen kan effektivt hjelpe mange mennesker og redde mange liv. En sterkere lokal og nasjonal beredskap vil i tillegg gjøre det enklere både å forebygge og bekjempe lokale smitteutbrudd før de eskalerer til store epidemier.