Evakuering og sykehusopphold
Evakueringen neste morgen var enkel. To innfødte bærere, ikke større enn meg selv, bar meg på ryggen på skift 20 km langs Inkastien. En av reisefølgets engelsktalende guider ble også med på denne turen. Bærerne brukte et «tørkle» av en lett presenning og knyttet meg til ryggen slik kvinner bærer barn i Afrika. De bar meg opp og ned bratte partier i til dels øsende regnvær. Distansen som er to dagsmarsjer for turistene ble tilbakelagt på 6 – 7 timer. Jeg så dem knapt spise, men delte min niste med nøtter med dem. En åpenbar energikilde for dem var tygging av kokablader. Jeg gikk litt innimellom på flater og de aller trangeste og bratteste partiene. Brukte 8 – 10 nitroglyserintabletter underveis. Det var slitsomt å bli båret, så det var godt da bærerne tok pauser. Blodtrykket ble målt underveis, det var foruroligende høyt: 190/100. Turen endte i Machu Picchu som åpenbarte seg i skoddeheimen ved Solporten. På dette tidspunktet følte jeg meg veldig kjekk. Jeg tar av meg hatten for redningsmennene. Bare de som har gått Inkastien kan forstå hvilken prestasjon det var å frakte meg disse 20 km!
Fra Machu Picchu gikk turen i buss i 30 minutter til en lokal spansktalende lege. Den engelsktalende guiden viste nå sin berettigelse. Legen tok kontakt med et privat hjertesenter i Cusco og han fulgte meg på en halvannen times tur med et skranglete tog til Ollantaytambo der ambulanse med en kompetent engelsktalende kardiolog ventet. Blodtrykket var da tilfredsstillende: 140/90. Det var en stor lettelse. På hospitalet gjorde de en utmerket jobb, legen satte i gang tiltak etter boken.
Men noen detaljer sviktet. Det kunne skjedd mange steder. «Djevelen er i detaljene», som amerikanerne sier. På morgenen var jeg helt fin etter en god natts søvn. Troponinnivået var så vidt over det normale, og alt så lovende ut. Men så fikk jeg skikkelig vondt i brystet og oppdaget at nitroglyserininfusjonen var stoppet opp. Jeg kalte på hjelp umiddelbart. Det tok for meg uendelig lang tid før det dukket opp personell som hang opp en ny pose. De tok også bort surstoffet mens de tok EKG og glemte å sette det på igjen. Jeg merket at noe var galt da jeg igjen fikk vondt og skjønte at nå utviklet det seg et infarkt. Jeg dormet av 3 – 4 ganger, og ble hver gang vekket av alarmen på monitoren som hadde alarmgrense på 45, og observerte selv frekvens ned mot 35. I ettertid lurer jeg på om ikke jeg besvimte hver gang dette skjedde. Å si hvor langt pulsen hadde gått ned om jeg ikke hadde blitt vekket av alarmen, vet jeg ikke. Bradykardien og medfølgende hypotensjon skyldtes trolig Bezold-Jarisch-refleksen (2), vanligvis forbundet med nedre- eller bakreveggsinfarkt, slik forsikringsselskapets kardiolog vurderte det i ettertid.
Grunnet brystsmertene ba jeg nå om morfin, synes også det tok lang tid i min hjelpeløshet. Det gikk fra vondt til verre: Jeg fikk voldsomme frysninger, temperaturen raste opp til 40 °C og jeg tenkte at dette tåler ikke et nyinfarsert hjerte, nå er det slutt. Rundt meg merket jeg angsten blant personalet. Jeg følte at det var en kamp for livet. Akkurat da var ikke legen til stede, så jeg tenkte som om jeg var behandlende lege og fikk personalet til å øke infusjon av nitroglyserin, gi surstoffet på tett maske med reservoar og mer smertestillende. Etter hvert gikk frysningene over, og brystsmertene klinget av. Jeg vet fortsatt ikke hva som var bakgrunnen for den «septiske» temperaturstigningen.
Det ble organisert evakuering med ambulansefly til hjertesenter i Lima. Den turen ble også dramatisk. Nå var det ingen som forsto engelsk. Hver gang transportmidlet ble skiftet, ble surstoff koblet fra i unødig lange perioder, slik jeg opplevde det. Dette var ille for meg som så altfor godt visste hva som sto på spill. Forsøk på å påskynde ble møtt med «tranquilo», og det virket som om jeg måtte slåss for morfin hele tiden. Bedre ble det ikke da jeg også fikk dyspné, om enn moderat. Jeg hadde ingen anelse verken om hjertefrekvens, blodtrykk eller annen behandling på denne turen.
Endelig fremme ved hjertesenteret i Lima var jeg pjusk med blodtrykk på 90/60. Vakthavende intensivlege ga meg diagnosen kardiogent sjokk. Det burde skremt livet av meg, men jeg mente jeg var klar i toppen og etter egen oppfatning verken kaldsvettende eller cyanotisk. Det ble gitt både noradrenalin og dobutamin. Heldigvis tok de meg raskt inn på angiografilaboratoriet, og to døgn etter at brystsmertene startet, ble det gjort angioplastikk på en tett stent. Etter det gikk det stort sett bra.
Min kone ankom Lima neste dag og fikk besøke meg på intensivavdelingen der jeg ble i tre dager. Det var en stor trøst ikke å være alene lenger.
Fra intensivavdelingen gikk det opp til sengepost, stort luksusenerom med «forværelse» og jacuzzibadekar. Pleien var utmerket, og kommunikasjonen med personalet gikk rimelig greit med iPadens språkprogram. I det hele tatt var tilgang til internett en vesentlig trivselsfaktor: slekt, venner og arbeidskamerater der hjemme var innen rekkevidde.
Etter hvert ble alle kanyler fjernet, bare blåmerker, hematomer og flebitter gjensto. Troponinnivået var da normalisert. Ekko viste normal venstre ventrikkel-funksjon med 60 % ejeksjonsfraksjon.
RE: Hjerteinfarkt i ødemarken i Peru
21.06.2015Takk for mange hyggelige reaksjoner på artikkelen min i Tidsskriftet (1). Jeg har lyst til å dele en tilbakemelding jeg fikk fra en kollega: «Sjøl hadde eg infarkt i februar-94, blokka, men ikkje stenta i mai, og året etter var me i Machu Picchu, men gjekk…