Personlige opplevelser

Om spikerpistol og øks på St. Olavs hospital

17.01.2023: Jeg er snekker og står i en stige og legger ytterpanel på en vegg. Jeg bruker spikerpistol. Sjefen kommer med en øks. Se hva jeg har kjøpt i Amerika, nå skal du bruke baksiden av øksa til å slå spiker med. – Nei, det vil jeg ikke, det er gammeldags. Den var veldig dyr, du skal bruke den! – Jeg ser med et halvt øye at den ikke egner seg. Jeg har snekret vegger i over 30 år. Du må prøve, du kan ikke uttale deg før du har prøvd. – Det vil jeg ikke, det ødelegger både plankene og bedriften. De unge mennene klarer sikkert dette fint. Du er lite endringsvillig. Mens jeg sov om natta, tok sjefen...

En juleskade til ettertanke

Personlige opplevelser

07.12.2022: I julen repeteres stadig 2 000 år gamle kjente og lærerike historier. Jeg har også selv en ikke fullt så gammel julehistorie, som jeg lærte mye av og som jeg stadig blir minnet på i julehøytiden. For å starte litt juletradisjonelt:Og det hendte i de dager – da Olav den femte var konge i Norge –Trygve Bratteli var statsminister og Knut Knudsen og Leif Jensen var regjerende olympiske mestere. Jeg var i turnustjeneste som fysioterapeut og hadde vakt i juledagene. Det var strålende vær, rene påskeføret i fjellet, varmegrader på dagtid og kuldegrader om natta, noe som ga skaresnø. Folk trakk opp i...

Når er det min tur?

Personlige opplevelser

26.10.2022: Jeg har hatt jobb på sykehjem før studiet, jeg har hatt sommerjobb som pleieassistent på sykehus, jeg har bidratt og tatt ekstravakter under koronapandemien, jeg har hospitert hver sommer under studietiden. Jeg har flere verv, kurs og gode attester fra tidligere arbeidsgivere. Jeg er positiv, engasjert, selvstendig og så videre. Dette er en CV og egenskaper mange av mine medstudenter kjenner seg igjen i, og man skulle jo tro den var ganske solid. Hva fikk jeg? Ikke et eneste intervju Det jeg nå ønsket før sommeren var å tre inn i en stilling som legevikar, med min lenge ettertraktede...

Borte bra, men hjemme best

Personlige opplevelser

24.10.2022: Jeg var tre år og alene første gang jeg var i Oslo og på Rikshospitalet. Sykehuset syntes den gang at «barna var mye enklere å ha med å gjøre uten foreldrene». Kontrasten var stor da jeg 54 år senere kom tilbake til sykehuset, som nærmeste pårørende til en voksen sønn som skulle gjennomgå allogen stamcelletransplantasjon. Vi kjente på forhånd til muligheten for avansert hjemmesykehus (1), og det var trygt å oppleve at alle vi møtte ved Rikshospitalet spontant spurte: «Har dere hørt om avansert hjemmesykehus?» eller «kunne dere tenke dere det?». Holdningen til de ansatte var å se etter...

Kjære lege, bry deg om medisinstudentene!

Personlige opplevelser

23.05.2022: Hei, du lege som leser dette, husker du hvordan det var å være student? Selv har jeg vært medisinstudent i fem år og har mange adjektiver jeg finner passende: innholdsrikt, kaotisk. «En helt ny verden» er ikke et adjektiv, men er allikevel beskrivende. Det som gjorde at jeg tidlig tenkte at dette var studiet for meg, var følelsen av fellesskap. I begynnelsen av studietiden handlet det om fellesskapet med kullingene mine. Gjennom foreningslivet ble jeg kjent med flotte studenter på andre kull, og følelsen av fellesskap vokste. De siste årene har jeg også blitt kjent med både undervisere og de...

I spennet mellom Gud og Darwin

Personlige opplevelser

13.12.2021: Dette er en erindring fra den gamle Anatomen anno 1968. Prosektor Hansen snubler av gårde på uryddig sørlandsdialekt. Han er en tynnhåret kar i 40-åra, alltid med en grå hinne av flass på den hvite frakkekragen. Ansiktet er uttrykksløst og blikket flyter ut bak tykke hornbriller. Med jevne mellomrom stopper han midt i taleflommen, klør seg i hodet og myser mot taket, som om han påkaller høyere makter for å komme videre. Så snurper han munnen, er kanskje blitt bønnhørt, for en ny ordflom følger uten unødige kunstpauser. Men heller ikke denne gangen kommer han til poenget før han på ny må trekke...

Terapitimen

Personlige opplevelser

14.12.2020: Det var en gang i 1990-årene at en medisinstudent skulle møte sin første virkelige pasient. Rett nok hadde han «tatt opp journal» flere ganger før, men dette var noe helt annet. Nå skulle han gå i dybden, og han skulle for første gang bruke selve samtalen som helbredende instrument. Studenten, det var meg. Jeg var fylt av spent forventning. Veilederen lot meg lese henvisningen. Der sto det om en middelaldrende kvinne, uføretrygdet på grunn av fibromyalgi og slitenhet. Hun slet psykisk etter at mannen hennes ikke hadde danset med henne i et selskap. Jeg var dypt skuffet. Hva var dette for noe...

Å være lege og menneske i en pandemi

Personlige opplevelser

14.12.2020: Vi hadde levd med koronaviruset hengende over oss i nesten syv måneder. Vi hadde ikke sett familie på lenge. Vi hadde vært i begravelse til besteforeldre over skype. Vi hadde i over et halvt år vært konstant redde for å bli smittet og overføre smitte til noen som ikke tålte det. Lars Saabye Christensen skrev at krig er presens. At krig er nåtid. Pandemi, derimot, er fortid. Det er å huske hvordan ting var før. Et minne om alt det vanlige vi tok for gitt i hverdagen. Det er å grave en tunnel og raskt innse at fjell og stein er hardt. Hardere enn vi ante. Det er å innse at det ikke er noen som...

Covid-19: Tanker fra en bekymret mor

Personlige opplevelser

18.03.2020: Vi står i en pandemi, med et virus vi foreløpig vet relativt lite om. Jeg er mor til et barn med kreft, og jeg er bekymret. Jeg er lege og mor til fem små gutter. Vi er definitivt i den rette alderen for å skulle tåle koronaviruset bra, som tross alt også gjelder de fleste andre. Rundt meg ser det heller ikke ut til at det er viruset folk bekymrer seg mest for. Dette gjelder ikke meg. Tomme butikkhyller er definitivt langt nede på listen over bekymringer nå. Det som gjorde at jeg hver dag uken før barnehager og skoler stengte, vurderte om jeg kunne sende barna mine av gårde, var det faktum at...

Livsglede i et kort barneliv

Personlige opplevelser

07.10.2019: Vår datters høyeste ønske var å få leve som før – de dagene hun hadde igjen. Datteren vår på ti år strener inn hovedporten til Rikshospitalet. Vi foreldre løper etter den bestemte ungen. Hun er blant de 4–5 barna som årlig får diagnosen diffuse ponsgliomer (DIPG) i Norge, en dødelig hjernesvulst. Jenta vår forespeiles en fremtid på 9–24 måneder. Et tidsvindu hvor alle familiemedlemmene, alle elever i klassen og i dansegruppa er til stede og hvor livet skal leves. Håpet om feil diagnose varer helt til hun dør hjemme, 13 måneder etter diagnosen. Hva lærte vi i løpet av dette året i møtet med...

Klager fra pasienter må håndteres bedre

Personlige opplevelser

02.08.2019: Pasienter skal selvsagt kunne klage. Men saksbehandlingen kan ikke være så dårlig at den setter legers liv og helse i fare. Min mann og jeg har vært leger i et langt yrkesliv og har vært glad for det. Nå var tiden kommet for å nyte «livets dessert» som spreke pensjonister med mange interesser og et godt forhold til barn og barnebarn. En dag dumper et brev ned i postkassen, adressert til min mann. Det har vinduskonvolutt og er fra Fylkesmannen. Brevet informerer om at en pasient hevder å ha vært utsatt for et seksuelt overgrep under en konsultasjon en del år tilbake i tid. Man ber om...

Refleksjoner fra en storm

Personlige opplevelser

24.06.2019: Dette kommer ikke til å handle om medisinsk kompetanse eller beredskapsplaner. Mest handler det om takknemlighet til gode kolleger. Det handler heller ikke om legevaktlegen som til alles lykke hadde vakt den kvelden, eller lederen som kjente detaljene i beredskapsplanene. Ikke om to som svingte seg rundt og kastet seg ut i stormen uten å nøle. Det handler om storm på innsiden når stormen herjer på utsiden – og om hvor lite som noen ganger skal til for å roe de indre vindkastene. Legevakten var nesten over og «avløseren» var nettopp kommet inn døra da AMK-sentralen ringte. «Vi må ha en lege fra...

De hvitkleddes frykt for døden

Personlige opplevelser

27.05.2019: Jeg er legestudent. Jeg vil kjempe mot vår største fiende: døden. Men hva gjør jeg når døden banker på døren som en venn og jeg ikke skjønner at den vifter med et hvitt flagg? En mann på over 90 år ble innlagt på sykehuset med en infeksjon som raskt utviklet seg til sepsis. Etter et par dager fikk han et stort hjerteinfarkt med påfølgende hjertesvikt og lungeødem. Mannen hadde i lengre tid gjort det klart for familien at han var riktig så fornøyd med sitt lange liv. Både han og familien var klare for et vennskapelig møte med døden. Men helsevesenet ville det annerledes: Antibiotikabehandling...

Håp – selv når det nesten ikke finnes

Personlige opplevelser

25.03.2019: Pasienter med dødelige diagnoser trenger håp. Legens innstilling kan bety mye for å finne mening med tilværelsen når tiden er begrenset. Legens blikk flakker mellom pasienten – min kone – og arket han har i hånden. Han har fått den utakknemlige oppgaven å formidle svaret på vevsprøven til pasienten, som nylig er operert for en svulst. Han har aldri snakket med henne tidligere. Legen begynner med å beskrive diagnosen, en alvorlig kreftsykdom. Så fortsetter han med kort beskrivelse av det begrensede behandlingstilbudet, før han avslutter med å snakke om hvor lei seg han er, og hvor vanskelig det...

Hvordan er det å sitte og se på at jeg dør?

Personlige opplevelser

14.01.2019: Det jeg savner mest som pasient med en alvorlig sykdom, er følelsen av at det er noen andre som kjemper for meg. Jeg er i slutten av 40-årene og har en sønn i tenårene. Jeg fikk diagnosen amyotrofisk lateralsklerose (ALS) for knapt tre år siden. Før jeg ble syk, arbeidet jeg som sosionom. I de 20 årene jeg jobbet med rus og psykiatri, var det viktig for meg å ha gode holdninger til de menneskene jeg var satt til å hjelpe. Jeg gjorde alt i min makt for å stå opp for pasientene mine og kan se tilbake på så mange fine øyeblikk, både med pasienter og pårørende. En rettesnor for meg i mitt arbeid...

Din sorg er like viktig som min

Personlige opplevelser

10.12.2018: Som leger møter vi pasienter i sorg. Mange møter treffer oss midt i hjertet, men hva gjør vi når vi ikke forstår sorgen? Noen pasienter i sorg føler vi umiddelbart empati med: foreldre som opplever kreft hos sine små barn, de som mister sine nære i tragiske ulykker, så vel som de som mister sine i uforståelige selvmord. Det kan være tøft å holde egne følelser tilbake. Men iblant skjønner vi ikke den som sitter overfor oss. Sorgen står ikke i forhold til det de er rammet av – i våre øyne. Vi forsøker å normalisere, og kanskje haster vi videre. Resultatet kan være at pasienten ikke opplever å...

Hilsen fra en fersking

Personlige opplevelser

18.09.2018: Kjære erfarne kollega! Jeg er en fersking. Begynte akkurat i spesialisering. Det er vedtatt nye regler for hvordan man blir legespesialist. Det ga meg lyst til å minne om noe jeg synes er ganske viktig. Og samtidig si takk. Da jeg var i studentpraksis i pediatri, hendte det noe som skulle brenne seg fast. Jeg fulgte en LIS-lege på vakt. Alarmen gikk, hun løp, så da gjorde jo jeg også det. «Katastrofekeisersnitt», sa hun mens hun sprang. En gråblå baby ble båret ut gjennom svingdørene fra operasjonsstuen. Uten en lyd. Jeg har aldri sett noen være så grå før. Ved siden av meg sto LIS-legen og...

Jeg vil jo bare være pen

Personlige opplevelser

15.08.2018: Om å leve med atopisk eksem. Som barn fikk jeg ofte høre at jeg hadde et vakkert ansikt, og når sant skal sies, likte jeg å speile meg – slik barn ofte gjør. 3–4 år gammel fikk jeg påvist barneeksem, men det gikk fort over. Ca. fem år gammel fikk jeg høysnue og pollenallergi. Det var litt kjedelig at jeg ikke kunne bli bonde når jeg ble stor, men stort sett gikk det greit for en byjente å holde seg unna høyet. Bjørkesesongen ble levelig ved hjelp av antihistaminer. Noen år senere utviklet jeg nøtteallergi. Det var trist å unnvære hasselnøttene til jul, men jeg tålte fortsatt mandler og...

Fastlegeordningen: HLR minus

Personlige opplevelser

26.06.2018: En fersk undersøkelse viser at halvparten av alle fastleger vurderer å gi seg. Det overrasker meg ikke. Den resterende halvparten tipper jeg ikke har hatt tid til verken å tenke på saken eller besvare undersøkelsen. Jeg slutter som fastlege. Snakkes… itj! Mot et bakteppe av politikere som skal vinne valg annethvert år med store ord og utopiske lovnader om stadig mer helse og velferd, er fastlegeordningen i ferd med å rakne fullstendig. Arbeidsmengde og oppgaver har vokst fastlegene over hodet, og nå begynner skuta å ta inn vann (1). Greit nok at man skal være generalist i allmennpraksis, men...

Hva er det med Akershus universitetssykehus?

Personlige opplevelser

12.06.2018: Som pasient med en alvorlig kreftdiagnose har jeg vært på Akershus universitetssykehus til utredning og behandling utallige ganger. Mitt første møte med denne miniutgaven av et moderne samfunn var våren 2015, etter en ikke vellykket primæroperasjon ved Radiumhospitalet. Der og da føltes det som å komme til paradis, selv om mine utsikter til et lyst og bekymringsløst liv mildt sagt var minimale fremover. Etter dette møtet har jeg hatt kontinuerlig kontakt med gynekologisk avdeling ved Akershus universitetssykehus, enten som mottaker av konvensjonell intravenøs kjemoterapi, eller som ledd i...

Leger som hundser

Personlige opplevelser

08.05.2018: I min tid som leder av Tidsskriftets redaksjonskomité fikk jeg innimellom henvendelser av forskjellig natur. Noen henvendelser har jeg bitt meg ekstra merke i. Med omtrentlig slik ordlyd kom denne henvendelsen for en del år tilbake: «Jeg er en helt vanlig mann i gata, som sitter og ikke vet hva jeg skal gjøre for å hjelpe min sønn. Derfor «zappet» jeg litt på nett, og deres tidsskrift kom frem. De kommer vel ikke til å skrive noe, tenkte jeg, sikkert ikke, men jeg prøver likevel: I Tidsskriftets formålsparagraf er et av de fem punktene «Tidsskriftet skal bidra til holdningsdanning hos leger...

Kommunikasjon med kirurgisk presisjon

Personlige opplevelser

19.03.2018: Etter flere år med alvorlige og tilbakevendende smerter i magen ble jeg denne høsten lagt inn ved et større norsk sykehus for operasjon. Norsk offentlig helsevesen høres flott og kompetent ut, noe det også er. Spesialistkompetanse og kirurgisk presisjon er imidlertid ikke mitt poeng. Min personlige opplevelse handler om kommunikasjon, om samtalen mellom lege og pasient og om erkjennelsen av at det også under et somatisk inngrep etableres en relasjon. Det jeg hadde fått vite forut for innleggelsen, var at de planla å legge meg i narkose og i første omgang gå inn i navlen, en såkalt...

Legevaktlege med magesmerter

Personlige opplevelser

19.02.2018: «Dette må du skrive en artikkel om, dette er sjeldne greier», sa kirurgen på onsdagsvisitten. Jeg var nyoperert og hadde akkurat vært igjennom en lærerik opplevelse. Det startet søndagen i forveien. På kvelden tok jeg armhevinger. En vane jeg innførte etter å ha oppdaget at jeg burde forbedre min egen helsetilstand og ikke bare pasientenes. Jeg tok så mange jeg klarte, rullet meg utmattet rundt på gulvet og krabbet bort til sofaen. Minutter etterpå merket jeg magesmerter og trykkømhet i epigastriet. Mystisk. Jeg mintes mantraet fra medisinstudiet: Hører du hovtramp i skogen, tenk hest og ikke...

Når er det nok?

Personlige opplevelser

22.01.2018: Politi og helsepersonell er i mange høve dei første som kjem i kontakt med personar som av ulike årsaker kan vere ustabile og i krise. Begge yrkesgruppene har eit særskilt vern mot trugsmål, men det ser likevel ut til å bli handtert ulikt. Kvifor er det slik? Eg er spesialist i psykiatri. Samtidig som at jobben er kjekk, utfordrande og interessant opplever eg diverre at den til tider også er skremmande. Eg har vore redd på jobb, fleire gonger enn det eg synest er greit. Det har auka på etter at eg blei spesialist i psykiatri og fekk vedtakskompetanse til å fatte tvangsvedtak i samhøve med...

Spiseforstyrrelsen som åpnet for bruk av anabole steroider

Personlige opplevelser

28.11.2017: Dette er en historie om hvordan jakten på selvkontroll endte i spiseforstyrrelser og misbruk av anabole steroider. Jeg opplevde et helsevesen som manglet kunnskap om steroider. Mitt håp er at historien kan føre til at andre blir møtt på en bedre måte. I tenårene fikk jeg diagnosen anorexia nervosa, etter en oppvekst i et urolig hjem, der kroppen min stadig var gjenstand for diskusjon. Det ble mye selvhat og selvpining, og jeg vekslet mellom å overspise, kaste opp og sulte meg. Samtidig trente jeg mye og hardt. Det eneste som ga meg ro var å presse kroppen til utmattelse. Til slutt var jeg...

Pakkeforløp i praksis

Personlige opplevelser

18.09.2017: Det tok tre måneder i «pakkeforløpet for kreft» fra pasienten fikk beskjed om at en røntgenundersøkelse ga mistanke om kreft i nyren, til hun var ferdig utredet. Tiden gikk med til å vente på ny røntgenundersøkelse, vente på tolking av bildene, vente på nye røntgenundersøkelser og vente på svar – per telefon. Tidlig i vinter hadde jeg en spesiell dag på jobben. Dagen før hadde en av mine pasienter vært til en CT-utredning av tykktarmen. Svaret fra det private instituttet forelå elektronisk allerede morgenen etter undersøkelsen. Tarmen var frikjent, men det var et tumorfunn i den ene nyren som...

Kroppen som mikrokosmos

Personlige opplevelser

21.08.2017: Når jeg som er teolog skriver om helse, har det en bestemt grunn. Jeg er blitt alvorlig syk. I møtene med ulike sider av helsevesenet har jeg gjort meg noen tanker – ettertanker som vedkommer flere enn meg. Diagnosen min er motornevronsykdom som etter hvert forventes å utvikle seg til amyotrofisk lateral sklerose (ALS). I en liten brosjyre som jeg har fått tilsendt fra sykehuset, redegjør man for selve sykdomsbildet. Det sentrale innholdet knyttes til beskrivelsen av de biologiske prosessene i kroppen som har kommet i ulage: Motornevroner dør og gir ikke den nødvendige informasjonen som...

Nå skjønner jeg – etter mange år som doktor …

Personlige opplevelser

26.06.2017: Jeg skjønner hvorfor folk «shopper» helsetjenester. Jeg skjønner hvorfor de går fra lege til lege og leter etter en diagnose og en forklaring. Jeg skjønner også at folk gir opp, blir fortvilet, deprimert og faller ut av jobb. For flere år siden møtte jeg som lege ofte denne typen pasienter. Jeg syntes de var slitsomme. Men plutselig ble jeg selv en av disse som aldri blir fornøyd, og som setter himmel og jord i bevegelse for at noen skal ta tak i min sykehistorie og finne ut hva som feiler meg. Jeg ble syk for mange år siden. Da ble jeg godt utredet og fikk til slutt en eksklusjonsdiagnose...

#denfølelsen

Personlige opplevelser

06.06.2017: Livet er en gave. Det kommer uten oppskrift, og med en rekke prøvelser. Det er mye vi skal mestre. Et liv som kreftpasient gir noen ekstra utfordringer. Men kan man likevel ha et godt liv i sykdommen? Jeg har den drømmen. Hvor alt er vanlig og normalt. Hvor jeg er normal. Smilende, lekende og glad. Frisk. Vandrende sammen med min kone og barna. Og etterpå når jeg våkner, har jeg glemt. Glemt at jeg er syk. Det er en stund siden jeg har hatt den drømmen. Men jeg kan fortsatt bringe frem den følelsen. Et bilde av meg selv, hvor jeg kan gjenkjenne meg selv før jeg ble syk. Min strategi som...

Min far fant selv veien til den beste død

Personlige opplevelser

02.05.2017: Da min far fikk diagnosen lungefibrose, ble han forespeilet en gradvis kvelning. Hans egne valg på slutten av livet ga i stedet overraskende velvære, både psykisk og fysisk. Far var 87 år. Livsglad, forelsket og kvikk i replikken. Sykdommen utviklet seg raskt, og pusten ble stadig dårligere. Far aksepterte at sykdommen måtte gå sin gang, men ville gjøre spådommene om en plagsom død til skamme. Han hadde tro på at han kunne finne ut av dette selv, hvis han kunne bo hjemme. Han ville ikke på sykehus eller sykehjem. Far manøvrerte seg gjennom de siste ukene, med oss nærmeste i nærheten. Han...