«Herregud, for et trykk!»
For ti år siden kom jeg nær dette som ingen vet hva er og heller ikke kan vite hva er, om man skal tro Sokrates (470 – 399 f.Kr.). I flere år hadde jeg vært plaget med til dels alvorlig migrene og ble satt på Napren stikkpiller. De hjalp noe, men den siste tiden hadde jeg vært dårlig nesten annenhver dag. Like fullt arbeidet jeg som en gal – typisk akademiker som aldri lar hjernen eller kroppen hvile. Den gang ledet jeg Enhet for medisinsk etikk ved Det medisinske fakultet, Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet. Vi var bare to ansatte, og min kollega og venn var en lege med doktorgrad i hjertemedisin. Hun skulle bli min reddende engel.
En sen kveld satt jeg på mitt kontor på Kreftavdelingen. Jeg var nettopp ferdig med å lage en forelesning jeg var invitert til å holde ved tiårsjubileet til Seksjon lindrende behandling, St. Olavs hospital. Ringte så min kollega, som var hjemme, og spurte henne om et symptom jeg hadde opplevd de siste dagene: At en del av synsfeltet i høyre øye fremsto som grått og uskarpt (det skulle vise seg å være en blødning). Da kom jeg plutselig på at jeg to netter tidligere hadde våknet med voldsomme brystsmerter. Det var så vondt at jeg nesten ikke holdt det ut, men det ga seg heldigvis raskt. Jeg hadde fortrengt det hele!
Det er interessante mekanismer som trer i kraft når man ikke vil tenke at man kan være alvorlig syk. Min legevenn kjente min sykdomshistorie og koblet umiddelbart symptomene sammen med den. Vi hadde et åpent og direkte forhold, så hun la ikke skjul på at det kunne være livstruende – og forklarte meg på hvilken måte. Deretter kontaktet hun, med mitt samtykke, akuttmottaket. Jeg ruslet rolig bort til akutten og tenkte at det var best å få det utredet, i alle fall for å utelukke ting.
Der gikk alarmen. En sykepleier målte blodtrykket til 240/140 mm Hg og utbrøt: «Herregud, for et trykk!» Ikke spesielt profesjonelt, men det er jo greit å være realitetsorientert ... Sammenholdt med det jeg visste fra før ble jeg, for å si det på enkel norsk, «skitredd». Jeg hadde en påtrengende opplevelse av at jeg kanskje ikke ville komme levende fra det.
Merkelig nok falt det en ro over meg straks jeg hadde erkjent dette. Jeg tenkte at det fikk gå som det ville. Ikke dermed sagt at jeg resignerte. Tvert imot – viljen til å leve var sterk, særlig fordi jeg hadde to mindreårige barn. Jeg bare måtte holde meg i live for deres skyld. Derfor var jeg villig til å gjennomgå hva det skulle være av undersøkelser og behandling.