Skråblikk fra et sykehusmottak

Dette var morsomt skrevet, men om jeg må sette fingeren på noe, blir noen av overdrivelsene kanskje litt ødeleggende for det underliggende budskapet. Dessverre, overdrivelser eller ei, så er det mye sannhet i det Lilleås skriver (1). Selv med min minimale erfaring fra arbeid i det norske helsevesen, kjenner jeg meg igjen i det meste. Papirmøllen går på regnskogen løs. Beskrivelsen av at man ender opp med å gjøre en jobb som er akkurat god nok, og gjør man mer, oppnår man ingen ting annet enn mer arbeid, er treffende.

Som turnuslege kan jeg jo tilføye at man til stadighet føler seg mer som en byrde for ledelsen enn en potensiell ressurs. Det blir de mer erfarne legers oppgave å rydde opp i rotet vi lager i akuttmottaket. Vi skal helst holde oss unna de sykeste, da vi ikke er flinke nok. Ironien topper seg når man bruker mesteparten av introduksjonsdagene ved oppstart til å forsøke å lære seg den elektroniske pasientjournalen, og man inviteres på kurs for å bli bedre til å kode. Jeg krummer nakken, epikrisene venter – husk E86!

Litteratur

1. Lilleås E. Skråblikk fra et sykehusmottak. Tidsskr Nor Legeforen 2015; 135:266 – 7

Det er dessverre mange som opplever samme frustrasjon som Lilleås (1): Følg med på Helsetjenesteaksjonens diskusjon av helsepolitiske spørsmål. For å melde seg inn i diskusjonsforumet, gå til http:/mailman.uib.listinfo/aja. Der finner du mange som er enige og prøver å påvirke. Jeg anbefaler også den nylig publiserte boken Helsesviket.

Litteratur

1) Lilleås E. Skråblikk fra et sykehusmottak. Tidsskr Nor Legeforen 2015; 135:266 – 7

Jeg er pasient midt oppe i denne suppa og kjenner meg svært godt igjen i det Lilleås skriver (1). Det er akkurat likt både innen somatikk og psykiatri. Fortest mulig ut og inn. I motsatt rekkefølge, som gir mange, om ikke utallige reinnleggelser fordi alt skal være så effektivt. Når man så vidt står på beina, blir man bokstavelig talt sparka ut døra - med standardfrasen «håper vi ikke møtes igjen!».

Hadde behandlingen vært litt mer human, så hadde det kanskje blitt slik at vi slapp å møtes igjen. (Personlig foretrekker jeg at man føyer til «håper vi ikke møtes igjen HER». Å sitte igjen med følelsen av at vedkommende ikke ønsker å møte deg igjen, er heller ikke særlig god.)

På kort sikt spares det sikkert masse penger på dette viset, men om man ser litt lenger enn budsjettet for inneværende år, så kanskje noen ser at i det lange løp vil lønne seg å ferdigbehandle pasientene så de kommer tilbake i jobb og unngår eviglange sykemeldinger.

Litteratur

1) Lilleås E. Skråblikk fra et sykehusmottak. Tidsskr Nor Legeforen 2015; 135:266 – 7

Dette er det beste jeg har lest på mange år (1)! Og en av grunnene til at jeg valgte å bli patolog. Etter min mening er New Public Management det verste som har hendt pasienter og helsepersonell noensinne.

Litteratur

1) Lilleås E. Skråblikk fra et sykehusmottak. Tidsskr Nor Legeforen 2015; 135:266 – 7

Jeg oppfatter dette «skråblikk» som treffende, og kanskje en mer presis beskrivelse av sykehusene enn myndighetene selv noen gang kommer til å kunne gi (1). Dette er ikke tilslørt med statistikk, ut fra tall og tellinger, som for pasientens ve og vel er uten betydning. Det er likevel tall som er av betydning for fremstillingen: Det «utall» skjema og deres vei gjennom systemene, som ender opp i scannet versjon langt inne i et eller annet dårlig elektronisk system.

Vi er nok mange som kjenner at lysta til å gå på jobb synker. Vi blir langt mer slitne av arbeidsbetingelsene og klinikkens utvikling med prosedyrer, og få anledninger til å møte pasienten som et «helt menneske». Legeforeningen har beregnet at nye tidstyver har redusert klinisk arbeidstid, fra nær 60% til ned mot 40% (2). Om vi sier 25% av 13 000 legeårsverk i sykehus, vil grovt regnet 3000 leger være «satt ut av spill». Når «prosedyrene» i pasientmøtene er foretatt, så er det ingen tid igjen til samtale.

Vi spesialiseres, både etter diagnose og arbeidsoppgave, i psykiatri som i somatikk. Vi skal se på en liten del av kroppen, høre en liten del av historien, si farvel og be pasienten få en ny henvisning om det er noe mer. Beslutningstakerne og deres konsulenter befinner seg langt fra legen og pasienten, som sjelden blir spurt om hva de trenger mest. Det er tungt å ha liten innflytelse på kvaliteten i eget arbeid.

Som lokal tillitsvalgt er det min erfaring at systemet og ledelsesstrukturen reduserer og lammer kollegialt samhold og fagpolitisk engasjement. Mange som ikke kan «gå over» og finne tid til pasienter og faglig inspirasjon i privat sykehus, må kanskje vente på sin «lønn i himmelen». Jeg har nylig fått tilbud om å abonnere på «Vi over 60», så jeg skal finne min «lønn for strev» i KLP, og at jeg er gammel nok til en brukbar ytelse fra Folketrygden, og dette så rask som mulig. Dette er stikk i strid regjeringens målsetting om at vi som høyt kompetente spesialister, med potensiale til å bli enda dyktigere, skal jobbe til vi runder 70 år og litt til.

Litteratur

1) Lilleås E. Skråblikk fra et sykehusmottak. Tidsskr Nor Legeforen 2015; 135:266 – 7

2) Aarbakke K. Fang helsevesenets tidstyver. Dagens Næringsliv 11.06.2014.

I media leser vi ofte pasienthistorier som illustrerer utfordringer i helsesystemet vårt. I sin tekst i Tidsskriftet nr 3/2015 gir Lilleås et forfriskende perspektiv sett fra en helsearbeiders synspunkt (1). Han peker på mange viktige svakheter i systemet slik det har utviklet seg til å bli, og hvilken effekt dette har på de som daglig jobber og manøvrerer i systemet. Helsearbeiderne våre står i sentrum av leveransen av helsetjenester. Så hva blir konsekvensen for pasientene av slitne og desillusjonerte ansatte?

Lilleås skildrer hvordan han som helsearbeider opplever at store deler av arbeidsdagen blir brukt til å kjempe mot systemene som egentlig skal støtte arbeidet hans, heller enn å fokusere på pasienten. Han forklarer hvordan han, en som har dedikert sitt liv og sin karriere til å gjøre en forskjell i verden, fanges i et system som ikke tillater ham å prestere på sitt beste. Man behøver ikke lete mellom linjene for å finne frustrasjonen hans omkring dette. En slik situasjon kan lett slite ut helsearbeidere og føre til unødvendig stress, utmattelse eller utbrenthet.

I 2013 ble det målt at 13 prosent av norske sykehuspasienter pådro seg minst én skade (2). 7,6 prosent pådro seg en mer alvorlig skade. Noen av disse var forventede bivirkninger av nødvendig behandling, men mange av tilfellene kunne vært unngått. Norske myndigheter jobber med å forbedre denne statistikken. I Helsedirektoratets pasientsikkerhetsprogram fokuseres blant annet på klinisk risiko og kjente feilkilder. Man går direkte inn i enkelte behandlingsforløp og fokuserer på forbedring, slik tradisjonell praksis innen helsesektoren foreskriver. Dette er et godt grunnlag og nødvendig arbeid, men er det nok?

En trend innen helseforskning på pasientsikkerhet og bærekraft fremmer ideer fra andre sikkerhetskritiske industrier. Der går man i retning av en mer proaktiv tilnærming, som blant annet innebærer å identifisere mulige feilkilder før feilen oppstår. Det gir fokus på tilrettelegging av systemet med pasientfokus, og på å finne ledende indikatorer som kan si noe om tilstanden på systemets iboende risiko som for eksempel sikkerhetskultur og helsearbeidernes situasjon.

Det er klar sammenheng mellom helsearbeidernes fysiske og psykiske helsetilstand og kvalitet på leveranse av helsetjenester (3). Vi har behov for et system som legger til rette for at våre helsearbeidere kan gjøre jobben de er ansatt for å gjøre, og gjøre den godt.

På den nordiske konferansen for pasientsikkerhet i Stavanger i fjor talte Helseminister Bent Høie for høyt fokus på pasientsikkerhet, og uttalte at hans ambisjon er å skape «et helsesystem med pasienten i fokus». Dette mener vi også er veien å gå! Nå er det på tide å se systemet som en helhet og hvordan alt henger sammen, med incentiver og støttesystemer - og sist men ikke minst - rollen til helsearbeideren oppi alt dette.

Litteratur

1) Lilleås E. Skråblikk fra et sykehusmottak. Tidsskr Nor Legeforen 2015; 135:266 – 7.

2) Deilkås ET. Rapport for Nasjonal Journalundersøkelse med Global Trigger Tool 2013. Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten. 2013; ISBN 978-82-8121-879-6.

3) Shanafelt TD, Bradley KA, Wipf JE, Back AL. Burnout and self-reported patient care in an internal medicine residency program; Ann Intern Med 2002; Mar 5;136(5):358-67.

Etter å ha gjort meg noen erfaringer som pasient ved en sykehusavdeling i fjor, var det interessant å lese Lilleås sin kronikk (1). Jeg registrerte flere ting da jeg lå på sykehuset og førte dagbok. Noen manglende rutiner opplevde jeg som graverende, noe jeg har meddelt legene i ettertid. De var helt enige med meg i mine synspunkter. Men om tilstandene er slik denne legen beskriver, er det ikke rart at det blir slik. I mitt tilfelle var det også ferietid, og det gjorde ikke saken bedre.

Når dette er sagt, var det stor forskjell på pleierne, men de fleste gjorde en god jobb. Legene kom og gikk, tre til fire forskjellige, så det ble mye gjenfortelling. Men det gikk veldig bra med meg til slutt.

Dette med at alt skal lønne seg i helsevesenet, synes jeg ikke noe om. Staten har penger nok til å drive sykehusene til alles tilfredshet.

Litteratur

1) Lilleås E. Skråblikk fra et sykehusmottak. Tidsskr Nor Legeforen 2015; 135:266 – 7

Tusen takk for et interessant innlegg fra en lege ved Orkdal sykehus (1). Jeg er akkurat kommet hjem etter et opphold på dette sykehuset, og har fått en del innsyn i systemet på vårt lokalsykehus. Derfor har jeg forfattet et skriv som er godkjent av helsepersonalet her og sent til Bent Høie. Sykehuset trenger forsterkninger, ikke nedskjæringer. Jeg har ligget masse på sykehus, både i Orkanger og i Trondheim. For meg hersker det ingen tvil: Profesjonaliteten og omsorgsevnen som Orkdal viser gang på gang, på tross av arrogante holdninger sentralt, er enestående! Dere som jobber i systemet her burde fått medalje!!!

Jeg tror at det er viktig at pasienter forstår hvilket press dere jobber under, for å prøve å påvirke det. Vi blir hørt! Jeg er veldig engasjert i sykehuset vårt og står på med nebb og klør for å redde det som reddes kan. Jeg mener sentraliseringen er en stor bløff! Hvorfor kan ikke heller sykehus ha forskjellige kompetanseområder som kan utfylle hverandre, istedenfor å samle alt på ett sted og utløse et skred av ventekøer og skrekkscenarioer som i verste fall kan gi et fatalt utslag.

Vi må stå sammen, personalet og pasienter. Først da kan vi få endringer som er forankret i en felles forståelse av hva som gagner både pasienten og personalets arbeidshverdag og rutiner. Stå på og vit at vi støtter dere i kampen!!

Litteratur

1) Lilleås E. Skråblikk fra et sykehusmottak. Tidsskr Nor Legeforen 2015; 135:266 – 7

Dette er nesten det beste jeg noensinne har lest – og, dessverre, så sant. Jeg forstår manges frustrasjon oppi dette.

En trist, men velskrevet tekst om den organisatoriske tilstand på et norsk sygehus (1). Desværre er billedet ikke stort anderledes end det man kan finde på mange danske sygehuse. Administrative og økonomiske logikker har taget over på områder som tidligere var styret ud fra en sundhedsprofessionel logik. Eller sagt med andre ord, den professionelle dømmekraft sættes mere og mere ud af kraft til fordel for retningslinjer, økonomihensyn og indikatorer. Resultatet er, at de patienter som ikke passer ind i en administrativ/økonomisk forstilling om sygdom kan risikere at få en meget nødtørftig behandling.

Det er vigtige iagttagelse der opridses af Lilleås i disse hverdagsnoter. Samme billede tegnes i min bog om styringssystemernes betydning for den konkrete patientbehandling (2, 3). Vi ved at bedre inddragelse af patienterne kan gøre en verden til forskel, men vi gør det modsatte i sundhedsvæsenet. Vi taler mere og mere om patienten som inddraget partner, men i realiteten bruger vi styringssystemer som tenderer at gøre det modsatte. Mange af de øjeblikkelige problemer er skabt af de styringssystemer der var tiltænkt at være nemme løsninger på gårsdagen problemer. Vi bør sætte et langt mere kritisk lys på disse styringssystemer, eller om man vil institutionelle udviklinger.

Litteratur

1) Lilleås E. Skråblikk fra et sykehusmottak. Tidsskr Nor Legeforen 2015; 135:266 – 7

2) Erik Riiskjær. Patienten som partner. En nødvendig idé med ringe plads. Syddansk Universitetsforlag. 2014.

3) Pål Gulbrandsen. En dansk økonom ser på helsetjenesten. Tidsskr Nor Legeforen 2015; 135:355