Skråblikk fra et sykehusmottak

Eivind Lilleås Om forfatteren

Jeg er sykehuslege og prøver å gjøre en god jobb, men må daglig forholde meg til et organisatorisk uføre. Jeg jobber i et system hvor ting gjøres på en ineffektiv og håpløs måte. Det medfører at jobben jeg gjør ofte blir middelmådig, og det tærer på motivasjon, humør og livsgnist.

Illustrasjon © Espen Friberg/Yokoland

Irritasjonen kan i starten føles på kroppen og gi seg utslag i både fysisk og psykisk ubehag. Men etter hvert kommer motløsheten sigende, og den krumme nakken man i begynnelsen hadde, mister sin krumming og føles i stedet knekt. Mange i helsevesenet knekker nakken før eller siden. Med relativt kort fartstid i bransjen innehar jeg fortsatt både irritasjon og krum nakke.

Helsevesenet kan beskrives som en gigantisk papirmølle under statlig formynderskap hvor utøverne tvinges til å følge maksimal motstands vei for fremme av fysisk, mentalt og sosialt velvære hos pasientene. Det er denne blautmyra jeg daglig tråkker i. Den volder meg massiv irritasjon.

Akuttmottaket

Irritasjonen starter i akuttmottaket. Der tar jeg imot pasienter. Svært ofte, svært mange. Og ofte svært mange på én gang. Pasientene er stort sett greie å forholde seg til.

Før de treffer meg, har de allerede møtt et dusin andre aktører i helsevesenet. Pasientens historie formidles på siden av og parallelt med den fysiske forflyttingen av vedkommende gjennom alle disse leddene på turen inn til akuttmottaket. Det benyttes vesentlig muntlig fortellertradisjon, men innslag av mer tekniske kommunikasjonsformer som brev, langbølgeradio, morse og telefaks forekommer.

Når bakgrunnen for besøket er brakt på det rene og man har snakket med og undersøkt pasienten, er det dags for skogsarbeid. Nærmere to mål smågran fra områdene rundt papirfabrikken til Norske Skog på Skogn må forseres – i form av en formidabel mengde skjemaer.

Her finner man ambulansejournal, triageskjema, kortjournal og henvisningsskriv. Man finner 1 – 2 gamle, ikke oppdaterte, totalt ulike medisinlister, gjerne inkludert fire faste doseringer med Cosylan hostesaft og en antibiotikakur fra 1997. Et eget skjema for sikker legemiddelinformasjon befinner seg i bunken. Tre skjemaer for legemiddeladministrasjon, væskeinfusjon og prøverekvirering. Det tilkommer to meter EKG-utskrift, tre ark med navneetiketter og papirutskrift av blodgassen. Dersom pasienten har en munnvik som henger, dukker et eget skjema for hjerneslag opp. Er man riktig heldig, får man også benyttet noen av skjemaene for inklusjon i studier om både det ene, det andre og det tredje.

Det eneste skjemaet som mangler, er korrekt medisinliste og selvangivelsen. Førstnevnte oppfattes som essensiell å få tak i, og man mobiliserer styrkene i akuttmottaket for å drive den frem. Koner, ektemenn og elskere til pasienten ringes. Sykehjem og kurbad telegraferes. Men ingen vet hvilke medisiner pasienten benytter – aller minst pasienten selv. Man leter i statsarkivene, og Kripos kobles inn. Etter mest mulig ineffektiv fremgangsmåte og maksimal motstands vei tikker noe etter hvert inn på telefaksen i hjørnet!

Når antatt korrekt medisinliste omsider har dukket opp og feiringen i akuttmottaket har lagt seg, må denne føres med sirlig håndskrift over på sykehusets egen medisinkurve. Siden man jobber med 5 – 6 pasienter samtidig og de fleste benytter 10 – 15 ulike medikamenter, er jeg glad for at vi har et så sikkert og pålitelig system som reduserer risikoen for feilføring til et minimumsnivå. Når hele skjemabunken er forsert og ferdig utfylt, skal all denne etablerte skjemainformasjon presses fra papir og inn i elektronisk pasientjournal (EPJ). Selvsagt finnes det mange forskjellige EPJ-programmer – alle utviklet av mer eller mindre kloke datahoder med gode intensjoner og håp om rask økonomisk gevinst.

Datateknisk ligger de fleste programmene i skjæringspunktet mellom operativsystemene på IBM 5150 og Tiki 100. Førstepremien i gammelmodig EPJ-utforming går til programmet BUPData, som benyttes i barne- og ungdomspsykiatrien. Dette er i realiteten en ribbet versjon av Word, men likevel komplisert på en slik måte at det finnes sertifiserte superbrukere i organisasjonen som reiser land og strand rundt og etter beste evne forteller ansatte hvordan dette skal anvendes. En god nummer to er programmet PAS fra 1987, som den dag i dag benyttes for å få «god» pasientflyt i sykehuset.

Ved mitt sykehus benytter vi det sagnomsuste programmet DocuLive. Under samme sykehustak, men selvfølgelig organisatoriske lysår unna selve sykehusdriften, er vi så heldige å ha en interkommunal sengepost og en legevakt hvor man benytter journalprogrammene Gerica og WinMed. Pasientene under dette sykehustaket har en sterk tendens til, avhengig av helsetilstand, å bevege seg på tvers av de tidligere nevnte organisatoriske berlinmurene innad i bygningen. Sånn må det selvfølgelig være. Men det er ingen måter å kommunisere denne pasientflyten på tvers av de respektive EPJ-programmene. Jeg vil gratulere de ansvarlige for valget av tre ulike programmer under samme sykehustak og inviterer samtlige hjem til meg for å skifte en lyspære.

På avdelingen

Etter anamneseopptak, undersøkelse, blodprøver, litt røntgenstråling, utfylling av 16 skjemaer, funn av nålen i den berømte medisinlistehøystakken og til slutt å ha banket all informasjon inn i EPJ-malen har jeg etter hvert dannet meg et bilde av hva som feiler pasienten og hva som er veien videre. Pasienten er klar for å trilles ut fra mottaket og opp på avdelingen: amerikareisen! Muntlig beskjed fra meg gis til sykepleier i mottaket. Muntlig overbringes beskjeden til sykepleier på post, som snart skal hjem fra vakt og som raskt bringer den til påtroppende sykepleier. Vanntett system for god og riktig informasjonsflyt også her.

Etter noen få dager og etter at seks ulike leger, 12 ulike sykepleiere, to fysioterapeuter, en ergoterapeut, en logoped, to vaskere, en radiolog og en radiograf har vært i befatning med pasienten og en sykehusprest har messet og gitt intravenøst vievann, kvikner vedkommende noe til. På grunn av plassmangel, lav bemanning og sykehusledelsens ønske om kort liggetid anses pasienten som ferdigbehandlet og hjemreiseklar. Under oppholdet har vi startet opp med noen medisiner. Noen medisiner har vi avsluttet. Noen skal benyttes som før. Pasienten informeres om dette muntlig og i form av en skriftlig pasientorientering. I tillegg er det angitt matematiske likninger på de medsendte reseptene som skal angi ønsket daglig inntak av de ulike preparatene. Alle pasienter skjønner selvsagt intuitivt disse likningene. Pasienten justerer høreapparatet sitt litt og nikker bekreftende til at han har forstått samtlige beskjeder og sier at det skal nok gå bra å ta disse 18 ulike medisinene riktig.

Hjemme

Da det norske folk ikke synes å være i stand til å ta rutegående transport, bestilles selvfølgelig taxi for hjemreisen. Den kjører innom apoteket for å løse inn reseptene i hard pillevaluta og påfølgende hard mage. Farmasøyten tilbyr på forvirrende, men lovpålagt vis de billige synonympreparatene. Vel hjemme står pasienten neste morgen ved kjøkkenbenken og skal ta tablettmåltidet. Han blir usikker og blek om nebbet. Alle preparatnavnene på pasientorienteringen er forskjellig fra dem han fikk med fra apoteket! Pasienten klør seg i hodet og spør seg selv om han skal ta SeloZok 100 mg × 1/2, som han har liggende i skapet fra før, SeloZok 50 mg × 1, som det står i pasientorienteringen og på resepten, metoprolol depot 50 mg, som han fikk med fra apoteket, eller metoprolol tablett 50 mg, som han har i en gammel eske fastlegevikaren fra i fjor ga ham. Ingen? En? To? Tre? Alle? Pasienten går for alle fire og legges inn på nytt på grunn av økende svimmelhet under årsmøtet i den lokale skotthyllforeningen påfølgende dag.

Reinnleggelsen kunne nok vært unngått ved å gi pasienten noen ekstra dager på sykehuset å komme seg på. Kanskje kunne man hatt tid til å vurdere indikasjonen for alle de 18 medisinene, kanskje involvert kommunehelsetjenesten eller snakket med pårørende. Men da jobben som gjøres vurderes ut fra liggetid og rask dokumentasjon av oppholdet, tar man helst gamlemor på 86 år på hel volley og sparker henne hjem til godstolen fortest mulig. Hun ble liggende inne i bare to dager denne gangen og epikrisen ble etter ønske fra ledelsen prioritert fremfor andre syke pasienter og ferdigstilt utreisedagen. Derfor vil statistikken for all ettertid fremstå som rask og effektiv sykehusdrift og god behandling.

Takk for en god jobb?

Norske sykehus driftes for tiden etter markedsøkonomiske prinsipper. Det er viktigere at sykehuskantinen har økende overskudd enn at pasientene blir behandlet. Sykehusdrift er ikke noen gullgruve for staten uansett, og sykehus kan ikke driftes som Rema 1000 og Dressmann. Men pasienters lidelse og lyte skal etter oppholdet prissettes. Til hjelp benyttes et intrikat kode- og prissystem: diagnoserelaterte grupper og innsatsstyrt finansiering. Som en frisør som tar ulik betaling for vanlig klipp og permanent og en baker tar 10 kroner mer for en ankerstokk enn et vanlig kneippbrød, slik skal alle pasienters tilstander vurderes og veies opp mot hverandre, kodes på en faktura og sendes staten for betaling. Ekstra service under oppholdet, som ultralydundersøkelse av hjertet og en pose blod, koster ekstra. Fløte i kaffen til frokost kan sikkert også kodes.

De færreste som er ansatt i helsevesenet vet hvordan dette kode- og finansieringssystemet skal brukes korrekt og hvordan det egentlig fungerer. Og ingen har egentlig tid til å bruke det korrekt. Likevel er det tallmaterialet fra denne kodebruken som ligger til grunn når politikerne sitter med sykehusledelsen rundt bordet ved budsjettforhandlingene.

Man ønsker stadig mer effektiv drift, raskere behandling, kortere sykehusopphold, færre ansatte, mindre bemanning og lengre vakter i helsevesenet. Sykehusene må tjene mer. Men det finnes ingen incentiver for at de ansatte skal ønske å bidra til dette. Ingen gulrøtter. Gjør man en god jobb i helsevesenet og prøver å ta unna pasienter og papirarbeid raskt og effektivt og slenger på litt omsorg og god pleie på veien, er det eneste man får mer jobb og redusert budsjett til neste år – ingen premiering for godt utført jobb. Derfor gjør de fleste jobben akkurat godt nok og med en viss treghet, og mange pakker snippesken og stikker av til det private. Sistnevnte flukt setter jo den sittende regjeringen sikkert pris på.

Det er mye mer som irriterer meg. Men jeg stopper her og tar meg en Somac.

Kommentarer

(10)
Denne artikkelen ble publisert for mer enn 12 måneder siden, og vi har derfor stengt for nye kommentarer.

Marius Erik Grøvlen

Dette var morsomt skrevet, men om jeg må sette fingeren på noe, blir noen av overdrivelsene kanskje litt ødeleggende for det underliggende budskapet. Dessverre, overdrivelser eller ei, så er det mye sannhet i det Lilleås skriver (1). Selv med min minimale erfaring fra arbeid i det norske helsevesen, kjenner jeg meg igjen i det meste. Papirmøllen går på regnskogen løs. Beskrivelsen av at man ender opp med å gjøre en jobb som er akkurat god nok, og gjør man mer, oppnår man ingen ting annet enn mer arbeid, er treffende.

Linda Linge

Det er dessverre mange som opplever samme frustrasjon som Lilleås (1): Følg med på Helsetjenesteaksjonens diskusjon av helsepolitiske spørsmål. For å melde seg inn i diskusjonsforumet, gå til http:/mailman.uib.listinfo/aja. Der finner du mange som er enige og prøver å påvirke. Jeg anbefaler også den nylig publiserte boken Helsesviket.

Litteratur

1) Lilleås E. Skråblikk fra et sykehusmottak. Tidsskr Nor Legeforen 2015; 135:266 – 7

Tine Løhre

Jeg er pasient midt oppe i denne suppa og kjenner meg svært godt igjen i det Lilleås skriver (1). Det er akkurat likt både innen somatikk og psykiatri. Fortest mulig ut og inn. I motsatt rekkefølge, som gir mange, om ikke utallige reinnleggelser fordi alt skal være så effektivt. Når man så vidt står på beina, blir man bokstavelig talt sparka ut døra - med standardfrasen «håper vi ikke møtes igjen!».

Cecilie Fiva

Dette er det beste jeg har lest på mange år (1)! Og en av grunnene til at jeg valgte å bli patolog. Etter min mening er New Public Management det verste som har hendt pasienter og helsepersonell noensinne.

Litteratur

1) Lilleås E. Skråblikk fra et sykehusmottak. Tidsskr Nor Legeforen 2015; 135:266 – 7

Terje Vestheim

Jeg oppfatter dette «skråblikk» som treffende, og kanskje en mer presis beskrivelse av sykehusene enn myndighetene selv noen gang kommer til å kunne gi (1). Dette er ikke tilslørt med statistikk, ut fra tall og tellinger, som for pasientens ve og vel er uten betydning. Det er likevel tall som er av betydning for fremstillingen: Det «utall» skjema og deres vei gjennom systemene, som ender opp i scannet versjon langt inne i et eller annet dårlig elektronisk system.

Vibeke Binz Vallevik

I media leser vi ofte pasienthistorier som illustrerer utfordringer i helsesystemet vårt. I sin tekst i Tidsskriftet nr 3/2015 gir Lilleås et forfriskende perspektiv sett fra en helsearbeiders synspunkt (1). Han peker på mange viktige svakheter i systemet slik det har utviklet seg til å bli, og hvilken effekt dette har på de som daglig jobber og manøvrerer i systemet. Helsearbeiderne våre står i sentrum av leveransen av helsetjenester. Så hva blir konsekvensen for pasientene av slitne og desillusjonerte ansatte?

Judith Henriksen

Etter å ha gjort meg noen erfaringer som pasient ved en sykehusavdeling i fjor, var det interessant å lese Lilleås sin kronikk (1). Jeg registrerte flere ting da jeg lå på sykehuset og førte dagbok. Noen manglende rutiner opplevde jeg som graverende, noe jeg har meddelt legene i ettertid. De var helt enige med meg i mine synspunkter. Men om tilstandene er slik denne legen beskriver, er det ikke rart at det blir slik. I mitt tilfelle var det også ferietid, og det gjorde ikke saken bedre.

Brigitte Kvarsnes

Tusen takk for et interessant innlegg fra en lege ved Orkdal sykehus (1). Jeg er akkurat kommet hjem etter et opphold på dette sykehuset, og har fått en del innsyn i systemet på vårt lokalsykehus. Derfor har jeg forfattet et skriv som er godkjent av helsepersonalet her og sent til Bent Høie. Sykehuset trenger forsterkninger, ikke nedskjæringer. Jeg har ligget masse på sykehus, både i Orkanger og i Trondheim. For meg hersker det ingen tvil: Profesjonaliteten og omsorgsevnen som Orkdal viser gang på gang, på tross av arrogante holdninger sentralt, er enestående!

Astrid Keim

Dette er nesten det beste jeg noensinne har lest – og, dessverre, så sant. Jeg forstår manges frustrasjon oppi dette.

Erik Riiskjær

En trist, men velskrevet tekst om den organisatoriske tilstand på et norsk sygehus (1). Desværre er billedet ikke stort anderledes end det man kan finde på mange danske sygehuse. Administrative og økonomiske logikker har taget over på områder som tidligere var styret ud fra en sundhedsprofessionel logik. Eller sagt med andre ord, den professionelle dømmekraft sættes mere og mere ud af kraft til fordel for retningslinjer, økonomihensyn og indikatorer.

Anbefalte artikler