Er det overvekt eller vektfokus som er helseskadelig?

Gro Beate Samdal, Eivind Meland Om forfatterne
Artikkel

Overvekt og fedme beskrives som en global epidemi og en alvorlig kronisk sykdom med store konsekvenser, også for Norge. Stemmer det, eller står vi overfor en konstruert helserisiko der sterke interesser gjør forretning på folks oppmerksomhet på vekt og kropp?

Ifølge gjeldende klassifisering har en person med kroppsmasseindeks (BMI) ≥ 25 «diagnosen» overvekt. Det innebærer at over halvparten av norske 40 – 50 åringer og ett av seks barn defineres som overvektige eller fete (fete = BMI ≥ 30) med betydelig økt risiko for vektrelatert tilleggssykdom. Helsemyndighetene innrømmer at det å løfte frem en vekt som «sunn» kan virke stigmatiserende og gi unødvendig søkelys på risikoer (1). Kunnskapsoppsummeringer bekrefter at overvektige og fete opplever omfattende stigmaer i arbeidsliv, helsevesen, medier, i sosiale relasjoner og under utdanning (2). Det er for eksempel en vanlig oppfatning at fete mennesker er skyld i egen dårlige helse og tar helseressurser fra andre med mer «plettfri vandel» (3).

Forbindelsen mellom vekt og stigma kan begynne tidlig i livet. Å få merkelappen «overvektig» i tenårene har vist seg å være en signifikant prediktor for fedme i tidlig voksen alder uavhengig av BMI som tenåring, foreldres inntekt og utdanning, rase og alder for menarken (4). Vekt- og kroppsmisnøye er utbredt blant ungdom, spesielt blant jenter. Selv små avvik fra kroppsidealet kan gi misnøye med egen kropp og forsøk på å slanke seg (5, 6). Det er sterk sammenheng mellom kroppsmisnøye og redusert selvvurdert helse hos tenåringer (5). Redusert selvvurdert helse i ungdommen er videre en viktig prediktor for allostatisk overbelastning og redusert subjektiv helse i tidlig voksen alder (7).

I en oversiktsartikkel har Campos og medarbeidere kritisk vurdert noen av de påstander som florerer i levevanefeltet knyttet til overvekt og fedme (8). Dokumentasjonen på sammenhengen mellom vekt og redusert helse er på ingen måte entydig.

Overvekt gir økt risiko for tidlig død!

Den første påstandenvi tar for oss er at overvekt gir økt risiko for tidlig død. Sammenhengen mellom vekt og helserisiko er avhengig av hvilken BMI det refereres til. Ved ekstrem under- eller overvekt er BMI en svak prediktor for dødelighet (8, 9). Derimot viser en metaanalyse basert på nesten 100 epidemiologiske studier og tre millioner deltakere, en 6 % redusert risiko for død hos personer som er klassifisert som «overvektige» (BMI 25 – 29,9) og 5 % redusert risiko hos personer med «fedme» grad 1 (BMI 30 – 34) i forhold til «normalvektige» (BMI 18 – 24) (10). Konklusjonene er ikke nye: Personer med overvekt eller moderat fedme lever like lenge og ofte lenger enn «normalvektige» (11 – 13).

Ved noen sykdommer er fedme forbundet med høyere levealder. Dette kalles for fedmeparadokset (the obesity paradox). Fete personer med diabetes, høyt blodtrykk, hjerte- og karsykdom og kronisk nyresvikt lever lenger enn tynne personer med disse sykdommene (14). Fete personer med hjerteinfarkt og som har gjennomgått koronar bypass, angioplastikk eller hemodialyse lever lenger enn tynnere personer med samme problematikk. Eldre overvektige lever lenger enn slankere eldre.

Overvekt gir økt risiko for sykdom!

Vekt har sammenheng med noen sykdommer, men årsaksforholdet er mer komplisert. Med unntak av artrose og noen få typer kreft er kausale forbindelser mellom fedme og sykdom hypotetiske (8). Andre faktorer som kan forklare sammenhengen mellom vekt og sykdom er fysisk form, aktivitet, kosthold, jojo-slanking, sosioøkonomisk status, diskriminering, kroppsmisnøye, søvn og kronisk stress (15). Når det kontrolleres for dette, reduseres risikoen forbundet med fedme eller den forsvinner helt. For eksempel forklarte jojo-slanking den økte risikoen i Framingham-studien (16) og National Health and Nutrition Examination-studien (17). Denne type slanking fører til inflammasjon og økt risiko for mange vektrelaterte sykdommer (18). Forskning gjennom 25 år viser at jojo-slanking er uløselig knyttet til dårligere fysisk helse og velvære (9, 14) og dødelighet (19).

Det er sannsynlig at faktorer som øker risiko for sykdom samtidig øker risiko for overvekt (8, 14). Fedme kan like gjerne være et tidlig symptom på sykdom heller enn den underliggende årsaken. Når studier viser at vekttap gir helsegevinst, kan det skyldes endring i levevaner. Fysisk aktivitet er en bedre prediktor for hjerte- og karsykdom enn BMI. Fete personer som går raskt 30 minutter hver dag har lavere risiko for tidlig død enn slanke i dårlig fysisk form og samme risiko som slanke mennesker i god fysisk form (20).

Vekttap bedrer helsen!

Gitt at det hypotetisk sett er en sterk korrelasjon mellom overvekt og sykdom/tidlig død og at denne sammenhengen er kausal, er det så mulig å redusere vekten med diett og økt aktivitet? Svaret er «nei» for de aller fleste. Riktignok mister man vekt på kort sikt, men de fleste legger på seg igjen over 3 – 5 år selv om de vedlikeholder diett og trening. For å vedlikeholde en ny vekt må personen spise færre kalorier og/eller forbrenne flere kalorier enn tidligere resten av livet (9, 21). Eksperter diskuterer om problemet med å vedlikeholde en redusert vekt best forklares ved biologi, atferd eller trekk ved omgivelsene (22). Det man imidlertid er enige om er at vektøkning er relativt lett og vekttap vanskelig. Vår kontroll over vekten er med andre ord begrenset (15, 23, 24).

Påstanden om at overvektige og fete personer får bedre helse ved å slanke seg til «normal» vekt er en utestet hypotese. Ingen studier kan vise til slike langtidsresultater på en gruppe mennesker. Flere studier viser riktignok bedre helse knyttet til små endringer i vekt (5 – 10 % nedgang). Imidlertid er resultatene knyttet til intervensjoner der deltakerne også endrer levevaner, spiser sunnere og øker aktiviteten. Dette er levevaner som vi vet påvirker helsen uavhengig av vekten (25). I Look AHEAD-studien undersøkte man om vekttap som følge av intensiv livsstilsendring reduserte risiko for hjerte- og karsykdom og tidlig død hos overvektige og fete deltakere med diabetes type 2. Den randomiserte kontrollerte studien skulle vare 13,5 år, men ble stoppet etter ti år. Det var da 2,5 % vektforskjell mellom intervensjons- og kontrollgruppen, men ingen forskjell i sykelighet og dødelighet mellom gruppene (26, 27).

Så kan man spørre seg om det spiller noen rolle om man anbefaler vektreduksjon via sunn kost og økt aktivitet eller om man anbefaler metodene fordi de er helsefremmende i seg selv? I tillegg til at vi nå vet at mange overvektige og fete ikke blir slankere av sunn kost og økt aktivitet, risikerer vi å overbehandle såkalte «overvektige» og «fete» som allerede har sunne levevaner. På samme måte risikerer vi å overse mange «normale» eller slanke personer som vil ha nytte av å endre levevaner.

Helse uavhengig av vekt

Helsen kan bedres gjennom et sunnere levesett uavhengig av om vekten reduseres. Med støtte i forskningen vi har oppsummert i denne artikkelen, mener vi at å vektlegge vektens betydning for helse er skadelig for folk flest. Mange søker vektreduksjon gjennom skadelige metoder: røyking, oppkast, jojo-slanking, stadig nye dietter, slankepiller og kirurgi. Videre er et vekttap ikke mulig å vedlikeholde over tid. Vektreduksjon bidrar til vektøkning på sikt, med påfølgende stigmatisering og diskriminering. Det er derfor uetisk å forsvare en praksis som medfører mer skade enn nytte (9, 25, 28).

Vi anbefaler i stedet et perspektiv som bygger på grunnleggende respekt for alle kroppsstørrelser og fasonger, et perspektiv som bidrar til kroppsaksept og redusert stigma. Det er flere modeller som bygger på et slikt syn. En holistisk modell som har økende betydning internasjonalt er «Health at every size» (HAES) (9, 15).

Anbefalte artikler