Artikkel
I boken Hva er godt riksmål? skrev André Bjerke (1918 – 85) at høres ut er en av de mest utbredte «sprogpadder» (1) . Han medga riktignok at uttrykksmåten var «hårdnakket» levedyktig, men den kvalifiserer ikke «til noen oppholdstillatelse i vårt kultursprog», mente han (1) . Opprinnelig var høres ut en sammenblanding av høres og ser ut . «Dette «ut» har mening når det dreier seg om synsuttrykk: blikket oppfatter tingenes fasade, det som vender ut mot øyet», men det blir meningsløst, overført på hørselen, ifølge Bjerke (2) .
Alt da Bjerke skrev dette i 1960-årene, var det en tapt kamp. På Riksmålsforbundets hjemmesider står det nå at høres ut «ikke lenger regnes som feil, og det har forankring i skriftspråktradisjonen. Blant annet finner vi det både hos Hamsun og Nils Kjær. I moderne riksmål er det valgfritt om man ønsker å skrive høres eller høres ut» (3) .
Høres ut er altså opphavlig en sammenblanding av to begreper. Språkviterne kaller det for en kontaminasjon (4) . Høres ut har ennå sine motstandere, men er nå så vanlig i skrift og tale at det er fåfengt å prøve å motarbeide det (5, 6) . I ordbøker er høres ut faktisk oppført som eneform (7) , og et nettsøk gir langt flere treff på «høres ut som» enn «høres som» – også i Tidsskriftets nettutgave. Man trenger altså ikke kjenne det minste stikk i sin språklige samvittighet om man sier og skriver høres ut .
I visse tilfeller kan det være en betydningsforskjell mellom høres og høres ut . «Stykket høres godt» (= det er lett å høre det) versus «Stykket høres godt ut» (= det virker som det er godt) (5) . Se hvordan Johan Falkberget (1879 – 1967) får frem denne nyansen: «doktoren sa at hjertet hennes hørtes riktig elendig ut» (8) .
Også «føles ut» og «kjennes ut» forekommer, men uttrykkene blir ikke regnet for korrekte, ifølge Finn-Erik Vinje, som også frarår en formulering som denne: «Eksperimentet forløp heldig ut» (av «forløp heldig» og «løp heldig ut») (5) .