Hagen og medarbeidere svarer:

Julia Hagen, Heidi Hjelmeland, Birthe Loa Knizek Om forfatterne
Artikkel

Granlund hevder at det er en fundamental misforståelse å påstå at nasjonale retningslinjer for forebygging av selvmord i psykisk helsevern ikke er bindende. Det står imidlertid at «Retningslinjene er ment som et hjelpemiddel ved de avveininger som må gjøres for å oppnå forsvarlighet og god kvalitet i tjenesten og er et viktig virkemiddel i direktoratets arbeid med kvalitetsforbedring i helsetjenesten. Faglige retningslinjer er ikke direkte bindende, men bør likevel være styrende for de valg som skal tas. Ved å følge retningslinjer vil fagpersonell medvirke til at kravet om forsvarlighet i lovverket oppfylles» (1, s. 10). Retningslinjene fremstår dermed ikke som klart bindende, men kan forstås som pålagte ettersom det henvises til kravet om forsvarlighet i lovverket.

Granlund bemerker videre at dersom helsepersonell fraviker anbefalingene, blir det ansett som et avvik dersom det ikke er begrunnet i forskning, og at det i så fall vil bli vanskelig ettersom retningslinjene viser til 18 vitenskapelige arbeider. Denne bemerkningen bidrar til å bekrefte oppfatningen om retningslinjene som et autoritativt dokument som «skremmer fagpersoner til disiplin» (2). Retningslinjene bygger dessuten på en kunnskapsoppsummering (3,4) som konkluderer med at den vitenskapelige dokumentasjonen på effekten av ulike intervensjoner er svak. Denne begrensningen rapporteres i retningslinjene og det fremgår for eksempel at 31 av 34 anbefalinger er basert på «manglende dokumentasjon» (1, s.12). Det betyr ikke at ulike selvmordsforebyggende tiltak ikke har effekt, eller at retningslinjenes anbefalinger ikke er gode.

Vi er imidlertid skeptiske til det fokuset retningslinjene har på risikofaktorbaserte selvmordsrisikovurderinger (5). Vi ønsker en psykisk helsetjeneste som yter individuell og god helsehjelp, inkludert effektiv behandling av psykiske lidelser, men er bekymret for at den praksis retningslinjene legger opp til i større grad tjener tilsynsmyndighetenes formål framfor å bidra til tryggere og mer kompetente fagfolk og et bedre behandlingstilbud til selvmordstruede pasienter. Straume ser ut til å dele vår bekymring når han stiller spørsmålet: «Hva gjør alvorlige formaninger om fagansvar med behandlerens evne til å se pasienten og møte ham eller henne på en fleksibel måte?» (2).

Anbefalte artikler