Diskusjon
5 – 6 år etter endt utdanning bruker legene omtrent fire timer i uken på faglig oppdatering (median 230 – 240 min), men det er stor individuell variasjon. Dette er samlet sett litt høyere enn det var 2 – 3 år etter endt utdanning (9). Vi finner imidlertid ingen forskjeller mellom studieordninger eller utdanningssteder i anvendt tid. Heller ikke når det gjelder oppdateringskilder finner vi vesentlige forskjeller mellom UiO-, Oslo96- og UiB-gruppen.
Vi kan altså ikke spore noen «Oslo96-effekt» på oppdateringspraksis, slik vi har målt den. Det er ikke dermed sagt at Oslo96-studieordningen ikke kan ha langtidseffekter på andre forhold som ikke er målt her. Men vi har tidligere heller ikke funnet vesentlige forskjeller i legenes rapportering av kommunikasjonspraksis og kliniske ferdigheter noen år etter endt utdanning (9).
Det er imidlertid viktig å huske at selve utdanningsløpet bare er én av flere lærings- og sosialiseringsarenaer for leger. Erfaringene legene gjør i turnus og senere karriere kan bidra til å viske ut eventuelle forskjeller mellom leger som har gjennomgått forskjellige studieordninger. Vi kan ikke utelukke at Oslo96-legene gjennom utdanningsløpet fikk en faglig ballast som har bidratt til en mindre bratt læringskurve etter endt utdanning, eller at de har oppdateringsstrategier som er mer effektive.
Som nevnt innledningsvis finnes det få studier der man har sett på langtidseffekter av reformer i medisinerutdanningen. En nederlandsk studie har vist positive effekter av PBL-undervisning (6), men der sammenliknes en tradisjonell modell med ren PBL-modell, med vekt på selvrapporterte ferdigheter, som er noe annet enn atferd i form av tidsbruk og praksis, som er målt i vår undersøkelse.
Det er generelt lite forskning på langtidseffekter av utdanningsreformer, og enda færre studier som kan vise varige endringer. Dette har sammenheng med at det er vanskelig å påvise at eventuelle endringer skyldes reformen i seg selv og ikke andre forhold. Videre viser andre studier av leger utdannet ved ulike norske læresteder, med ulike undervisningsopplegg, at forskjellene utviskes over tid (10) – (12). I lys av dette er det ikke overraskende at det ikke er målbare spor av Oslo96-reformen på oppdateringsvaner 5,5 – 7 år etter fullført utdanning.
En styrke ved vår studie er at den er basert på gjentatte data fra de samme utvalgene. Dette skulle gi en god reliabilitet, mens validiteten kan være svak fordi vi utelukkende har selvrapporterte data. Én innvending mot undersøkelsen er en noe lavere svarprosent enn ønskelig, men vi mener likevel at en svarprosent på mellom 55 og 60 er akseptabel. Det kan også innvendes at måletidspunktet T2 varierer fra 5,5 år til sju år etter endt utdanning og at gruppene har ulik aldersfordeling. Vi mener imidlertid at oppdateringstid og oppdateringsmåter, slik vi har fremstilt det i denne artikkelen, er godt sammenliknbare både mellom grupper og over tid.