Oslo96-reformen og faglig oppdateringspraksis

Originalartikkel
    ()

    sporsmal_grey_rgb
    Abstract
    BAKGRUNN

    BAKGRUNN

    Vi har tidligere vist at leger som hadde fulgt studieordningen Oslo96, 2 – 3 år etter studieslutt brukte noe mer tid på oppdatering enn andre leger fra Universitetet i Oslo, men mindre tid enn leger fra Universitetet i Bergen. Hensikten med denne undersøkelsen er å se om disse forskjellene er endret 5,5 – 7 år etter avsluttet studium.

    MATERIALE OG METODE

    MATERIALE OG METODE

    Vi benyttet spørreskjemadata fra siste studiekull fra gammel studieordning ved Universitetet i Oslo (fullført utdanning 2001) og andre årskull fra Oslo96-ordningen (fullført 2003) samt fra årskullet som ble uteksaminert ved Universitetet i Bergen i 2003. Data ble samlet inn 5,5 – 7 år etter studieslutt (T2) og sammenholdt med tilsvarende data fra 2 – 3 år etter avsluttet studium (T1). Kun respondenter som svarte på alle spørsmål ved både T1 og T2 er inkludert.

    RESULTATER

    RESULTATER

    Svarprosenten varierte mellom 55 og 59 i de tre utvalgene. 5,5 – 7 år etter avsluttet utdanning var det ingen forskjell i tid brukt på oppdatering mellom Oslo96-leger (median 230 min/uke) og leger utdannet før Oslo96-reformen eller ved Universitetet i Bergen (begge median 240 min/uke). I alle tre gruppene var det en statistisk signifikant økning fra T1 til T2 i rapportert bruk av internett for faglig oppdatering. Kurs og konferanser var de foretrukne oppdateringsformene.

    FORTOLKNING

    FORTOLKNING

    Det var ikke mulig å påvise noen sammenheng mellom studieordning og legenes oppdateringsvaner.

    Abstract

    BACKGROUND

    We have previously shown that 2 – 3 years after completion of their studies, doctors who had followed the study programme Oslo96 spent somewhat more time on updating their skills than other doctors trained at the University of Oslo, but less time than doctors trained at the University of Bergen. The purpose of this study is to investigate whether these differences had changed 5.5–7 years after graduation.

    MATERIAL AND METHOD

    We used questionnaire data collected from the last cohort to follow the old programme of study at UiO (graduated 2001), the second cohort to follow the Oslo96 programme (graduated 2003) and the cohort that graduated from the University of Bergen in 2003. Data were collected 5.5 –7 years after graduation (T2) and compared to corresponding data collected 2 – 3 years after graduation (T1). The study included only respondents who had answered all questions at both T1 and T2.

    RESULTS

    The response rate ranged from 55 % to 59 % in the three samples. At 5.5 – 7 years after graduation we found no differences with regard to the time spent on updating between Oslo96 doctors (median: 230 minutes/week) and doctors who had graduated before the Oslo96 reform or from the University of Bergen (median: 240 minutes/week in both groups). All three groups reported a statistically significant increase from T1 to T2 in their use of the Internet for purposes of skills updating. Training courses and conferences were the preferred forms of skills updating.

    INTERPRETATION

    A correlation between the programme of study and the doctors’ habits with regard to skills updating could not be detected.

    Main findings

    HOVEDBUDSKAP

    5,5 – 7 år etter endt utdanning finner vi ingen forskjell i tid brukt på oppdatering mellom Oslo96-leger og leger som er utdannet ved Universitetet i Oslo før reformen eller ved Universitetet i Bergen

    Det var en signifikant økning i bruk av internett for faglig oppdatering i alle tre gruppene

    Kurs og konferanser var de foretrukne oppdateringsformene

    Artikkel
    Innledning

    I 1996 innførte Det medisinske fakultet ved Universitetet i Oslo en ny studieordning, kalt Oslo96. En tradisjonell studiemodell med preklinisk og klinisk fase ble erstattet av en modell med elementer av både tradisjonell undervisning og problembasert læring (PBL). Den nye studieordningen var altså ingen ren PBL-modell – det var en undervisningsmessig hybrid som også skulle være fagintegrerende. Reformen var hovedsakelig av pedagogisk og organisatorisk karakter, og smågruppeundervisning og tidlig pasientkontakt sto sentralt i den nye modellen. Blant målsettingene var å utdanne kandidater som skulle være forberedt på et yrkesliv med behov for kontinuerlig faglig oppdatering og kompetanseøkning (1).

    Det finnes en omfattende forskningslitteratur der man har sett på effekter av problembasert læring på medisinstudenters trivsel, kunnskapstilegnelse og ferdigheter i studiet (2) – (5), men få der man har vurdert langtidseffektene av reformer innen medisinstudiet. I en studie fra Nederland var det positive langtidseffekter – leger som hadde gjennomgått PBL-baserte studieopplegg skåret høyere på en rekke ferdigheter, inkludert bruk av informasjonsressurser, enn leger som hadde gjennomgått «tradisjonelle» studieopplegg (6).

    Universitetet i Oslo har lagt forholdene til rette for langsiktig evaluering av Oslo96 (7), og Oslo96-studenter, studenter fra den gamle studieordningen i Oslo og studenter uteksaminert ved Universitetet i Bergen er blitt fulgt opp med spørreskjemaundersøkelser. Vi har tidligere rapportert at Oslo96-studenter ved studieslutt var mer tilfredse med undervisningen og hadde mer aktive læringsstrategier enn de andre to gruppene (8).

    I spørreskjemaundersøkelsen foretatt 2 – 3 år etter avlagt embetseksamen fant vi bare ubetydelige forskjeller i oppdateringsvaner, selvvurderte kliniske ferdigheter og pasientkommunikasjon, og det var ikke mulig å påvise noen egen Oslo96-effekt (9). Oslo96-legene anga den gang at de brukte median 3,5 timer i uken på oppdatering, mot 2,5 timer for andre leger fra Universitetet i Oslo og fire timer for gruppen utdannet ved Universitetet i Bergen. I den foreliggende artikkelen følger vi legenes oppdateringsvaner i ytterligere 3 – 4 år.

    Studietiden er viktig for sosialisering til legerollen, men det er også turnustiden og annen arbeidspraksis. Tidligere norske studier tyder på at forskjeller i kliniske ferdigheter mellom leger uteksaminert ved ulike studiesteder viskes ut over tid (10) – (12). I denne artikkelen spør vi om det er forskjeller i oppdateringspraksis mellom leger som har fulgt ulike studieordninger 5,5 – 7 år etter endt utdanning.

    Materiale og metode

    Materiale og metode

    Data er samlet inn av Senter for profesjonsstudier ved Høgskolen i Oslo og Akershus i forbindelse med prosjektet StudData (13). Dette er en spørreskjemaundersøkelse som omfatter mange typer profesjonsutdanninger. Det er spesifikke spørsmål til ulike utdanningsgrupper, inkludert leger.

    Fra Universitetet i Oslo er siste studiekull fra gammel studieordning (fullført utdanning 2001, heretter kalt UiO) og andre årskull fra ny studieordning (fullført 2003, heretter kalt Oslo96) inkludert. Fra Universitetet i Bergen er årskullet som ble uteksaminert i 2003 inkludert (heretter kalt UiB). Data er samlet inn tre ganger: omtrent ved studieslutt (T0), 2 – 3 år etter studieslutt (T1) og 5,5 – 7 år etter studieslutt (T2) (tab 1).

    Tabell 1  

    Antall leger i de tre bruttoutvalgene og svarprosent samt andel kvinner og andel over 35 år blant respondentene

    Uteksamineringsår og semester

    Undersøkelsesår og semester (T2)

    Bruttoutvalg

    Antall respondenter (både T1 og T2)

    Svarprosent (både T1 og T2)

    Andel kvinner (%)¹

    Andel over 35 år (%)¹

    Oslo96

    Vår og høst 2003

    Vår 2009

    130

    77

    59

    46,8

    19,5

    UiO

    Vår og høst 2001

    Vår 2008

    259

    147

    57

    49,0

    38,1

    UiB

    Vår og høst 2003

    Vår 2009

    102

    56

    55

    44,6

    12,5

    [i]

    [i] ¹   Gjelder respondentene

    Bruttoutvalget ble etter hvert noe redusert, ettersom enkelte leger ikke har vært mulige å spore. I denne artikkelen har vi sammenholdt data fra T2 med tidligere publiserte data fra T1 (9). Det var til sammen 314 respondenter ved T1, men i denne artikkelen bruker vi bare data fra de 280 legene som svarte både ved T1 og T2.

    Variabler

    Variabler

    Legene ble bedt om å angi omtrent hvor mye tid (i timer og minutter) de brukte ukentlig på å lese hhv. fagtidsskrifter og -artikler (papir- og nettversjon), faglitteratur (bøker, oppslagsverker o.l.) og faglig informasjon på internett (databaser, nyhetsbrev o.l.). De tre kategoriene omtales i artikkelen som «artikler», «bøker» og «internett». Svarene ble omregnet til minutter per uke.

    Videre spurte vi om oppdateringspraksis: «Hvilken betydning vil du si at følgende forhold har for deg når det gjelder faglig oppdatering og vedlikehold?» De følgende 14 alternativer skulle evalueres på en fempunkts Likert-skala fra 5 (svært stor betydning) til 1 (ingen betydning):

    • Kurs, seminarer, konferanser

    • Formaliserte fagmøter og samlinger på arbeidsplassen (tidsskriftmøter, interne undervisningsmøter etc.)

    • Faglig tilbakemelding gjennom epikriser, brev o.l.

    • Uformell kontakt med kolleger gjennom telefon eller ved tilfeldige møter

    • Medisinske tidsskrifter (papir- og nettversjon)

    • Medisinsk informasjon på internett (databaser, nyhetsbrev o.l.)

    • Lesing av medisinske oppslagsverk, lærebøker o.l.

    • Medisinske baser/oppslagsverk på CD-rom

    • Informasjon, reklamemateriell og besøk fra farmasøytisk industri

    • Rundskriv og annet informasjonsmateriell fra offentlige myndigheter (Fylkeslegen, Helsetilsynet, Sosial- og helsedirektoratet, Helse- og omsorgsdepartementet)

    • Systematisk evaluering av egen virksomhet (journalgjennomgang etc.)

    • Strukturert veiledning (f.eks. i spesialistutdanningen)

    • Tilbakemelding fra pasientene

    • Informasjon gjennom massemediene (aviser, radio, TV og liknende)

    Statistikk

    Statistikk

    Signifikanstesting av sammenlikning mellom grupper ble gjort med F-test for normalfordelte og Kruskal-Wallis test for ikke-normalfordelte kontinuerlige variabler. Ved sammenlikning mellom T1 og T2 benyttet vi paret t-test, fordi differansene er normalfordelte.

    Resultater

    Resultater

    Tabell 1 viser antall leger i de tre bruttoutvalgene og antall respondenter, kjønnsfordeling og andel over 35 år.

    Tid brukt på faglig oppdatering

    Tid brukt på faglig oppdatering

    Ved T2 varierte den samlede tiden brukt til oppdatering fra ti minutter til 24 timer per uke. Median for alle tre oppdateringsformene samlet var 230 minutter for Oslo96-gruppen og 240 minutter for både UiO- og UiB-gruppen. Denne forskjellen er ikke statistisk signifikant (p = 0,7, Kruskal-Wallis-test).

    Figur 1 viser forskjell mellom T1 og T2 i tid brukt på oppdatering fra henholdsvis bøker, artikler og internett. I alle de tre gruppene var det en signifikant økning i tid brukt til oppdatering på internett (t = 5,6, p < 0,001, paret t-test). Dessuten hadde UiO-legene (de fra gammel ordning) en signifikant økning i tid brukt på artikler (t = 3,2, p = 0,002).

    Ulike former for faglig oppdatering

    Ulike former for faglig oppdatering

    På alle spørsmålene var svarfordelingene tilnærmet normalfordelte. Det var betydelige forskjeller i vektlegging av de forskjellige alternativene. Det mest populære var kurs, seminarer og konferanser (gjennomsnitt 4,3 på en skala fra 1 til 5), fulgt av uformell kontakt med kolleger (gjennomsnitt 3,8), formaliserte fagmøter (gjennomsnitt 3,8), medisinske tidsskrifter (gjennomsnitt 3,7) og medisinske oppslagsverk og fagbøker (gjennomsnitt 3,7).

    Alternativer som i gjennomsnitt ble rapportert å ha mindre betydning var medisinsk informasjon på internett (gjennomsnitt 2,1), informasjon fra farmasøytisk industri (gjennomsnitt 2,0) og fra massemediene (gjennomsnitt 1,9). Det var imidlertid nesten ingen forskjell mellom Oslo96-, UiO- og UiB-legene, bortsett fra at Oslo96-gruppen var signifikant lavere enn de to andre på betydningen av formaliserte fagmøter (3,5 versus 4,0, p < 0,05, F-test).

    Diskusjon

    Diskusjon

    5 – 6 år etter endt utdanning bruker legene omtrent fire timer i uken på faglig oppdatering (median 230 – 240 min), men det er stor individuell variasjon. Dette er samlet sett litt høyere enn det var 2 – 3 år etter endt utdanning (9). Vi finner imidlertid ingen forskjeller mellom studieordninger eller utdanningssteder i anvendt tid. Heller ikke når det gjelder oppdateringskilder finner vi vesentlige forskjeller mellom UiO-, Oslo96- og UiB-gruppen.

    Vi kan altså ikke spore noen «Oslo96-effekt» på oppdateringspraksis, slik vi har målt den. Det er ikke dermed sagt at Oslo96-studieordningen ikke kan ha langtidseffekter på andre forhold som ikke er målt her. Men vi har tidligere heller ikke funnet vesentlige forskjeller i legenes rapportering av kommunikasjonspraksis og kliniske ferdigheter noen år etter endt utdanning (9).

    Det er imidlertid viktig å huske at selve utdanningsløpet bare er én av flere lærings- og sosialiseringsarenaer for leger. Erfaringene legene gjør i turnus og senere karriere kan bidra til å viske ut eventuelle forskjeller mellom leger som har gjennomgått forskjellige studieordninger. Vi kan ikke utelukke at Oslo96-legene gjennom utdanningsløpet fikk en faglig ballast som har bidratt til en mindre bratt læringskurve etter endt utdanning, eller at de har oppdateringsstrategier som er mer effektive.

    Som nevnt innledningsvis finnes det få studier der man har sett på langtidseffekter av reformer i medisinerutdanningen. En nederlandsk studie har vist positive effekter av PBL-undervisning (6), men der sammenliknes en tradisjonell modell med ren PBL-modell, med vekt på selvrapporterte ferdigheter, som er noe annet enn atferd i form av tidsbruk og praksis, som er målt i vår undersøkelse.

    Det er generelt lite forskning på langtidseffekter av utdanningsreformer, og enda færre studier som kan vise varige endringer. Dette har sammenheng med at det er vanskelig å påvise at eventuelle endringer skyldes reformen i seg selv og ikke andre forhold. Videre viser andre studier av leger utdannet ved ulike norske læresteder, med ulike undervisningsopplegg, at forskjellene utviskes over tid (10) – (12). I lys av dette er det ikke overraskende at det ikke er målbare spor av Oslo96-reformen på oppdateringsvaner 5,5 – 7 år etter fullført utdanning.

    En styrke ved vår studie er at den er basert på gjentatte data fra de samme utvalgene. Dette skulle gi en god reliabilitet, mens validiteten kan være svak fordi vi utelukkende har selvrapporterte data. Én innvending mot undersøkelsen er en noe lavere svarprosent enn ønskelig, men vi mener likevel at en svarprosent på mellom 55 og 60 er akseptabel. Det kan også innvendes at måletidspunktet T2 varierer fra 5,5 år til sju år etter endt utdanning og at gruppene har ulik aldersfordeling. Vi mener imidlertid at oppdateringstid og oppdateringsmåter, slik vi har fremstilt det i denne artikkelen, er godt sammenliknbare både mellom grupper og over tid.

    PDF
    Skriv ut
    Relaterte artikler

    Anbefalte artikler

    Laget av Ramsalt med Ramsalt Media