Språkrøret

Erlend Hem Om forfatteren

Finn-Erik Vinje har skrevet en morsom og lærerik bok om språklige gleder og gremmelser, men den burde vært strammere redigert.

Finn-Erik Vinje. Sjærlighet og sjøttkaker. Språklige gleder og gremmelser. 384 s. Oslo: Schibsted, 2012. Pris NOK 369. ISBN 978-82-516-5573-6

Jeg har fulgt Finn-Erik Vinje i mange år. Det begynte på gymnaset i 1980-årene da jeg hørte på Språkrøret, en programserie som Vinje laget sammen med NRK-mannen Olav Vesaas. Disse programmene tok jeg opp på kassett og skrev referater fra. Notatene har jeg fortsatt, og det slår meg når jeg leser dem i dag hvilke glimrende folkeopplysere Vinje & Vesaas var. Det var en sorg da siste program ble sendt 14.7. 1990. Da Vinje i 1992 ble hedret med Det historisk-filosofiske fakultets pris for populærvitenskapelig formidling av Universitetet i Oslo, var det usedvanlig velfortjent.

Vinje har vært svært produktiv. Han har skrevet en rekke bøker, mange av dem er kommet i flere utgaver. Han var språkkonsulent i NRK i 22 år. En av hans nyttigste oppfinnelser er De ti språkvettreglene, som bl.a. minner om at det ikke er noen skam å sette punktum. Vinje har dessuten med glede kastet seg ut i debatt om alskens språklige temaer, noe som har bidratt til hans status som språkkjendis.

I 2006 ble han professor emeritus, og et par år senere lanserte han sin egen blogg: finnerikvinje.no. «Språkinteresserte skal finne en møteplass, og selv skal jeg med løs hånd strø omkring meg med observasjoner, informasjoner, refleksjoner, meningsytringer og notiser,» skriver Vinje. Nå har han samlet noen av disse blogginnleggene i en bok.

Fra setningsknute til tjukk l

Det er åtte kapitler (samt et 16 siders register), «men for øvrig har småstykkene ingen indre sammenheng. Man skal kunne slå opp på måfå og lese litt her og litt der» (s. 7). Dette arrangementet synes jeg fungerer ganske dårlig. Det finnes sikkert dem som leser litt her og litt der, men jeg leste hele boken igjennom, og da ble gjentakelsene påtrengende og mangelen på redigering påfallende. Å lese på både side 46, 47 og 48 at «Willy» uttales med tonem 1 og «villig» med tonem 2 er i overkant, selv for en velvillig leser.

Men la ikke dette skremme deg. Sjærlighet og sjøttkaker er morsom, velskrevet og lærerik. Enhver vil lære noe nytt og få noe nytt å tenke på. Hvem kan vel uten å nøle forklare hva som menes med begreper som «setningsknute», «dekket direkte anføring» eller «asyndetisk paratakse»? I overfloden av temaer nevner Vinje at den tjukke l-en de siste tiårene har utvidet sitt område. Men jo mer boklige eller fremmede ordene føles, desto mindre tilbøyelighet til tjukk l. Lyden forekommer slett ikke eller bare unntaksvis f.eks. i medisinske ord som klamydia, klimakteriet, klinisk, klitoris, kloroform osv.

Gremmelser og vansker

Vinje er ikke begeistret for den (foreløpig) siste rettskrivningsreformen (fra 2005). Det er så altfor mange tillatte former. Det er vanskelig å være uenig. Han bruker forbindelsen «encellet dyr» som eksempel. Slik heter det normalt i norsk. Men siden tallordet «en» også kan ha formen «ei», og «cellet» kan skrives «cella», kan det hete ikke bare «eicellet dyr», men også «eicella dyr» og «encella dyr». Ikke nok med det. For «cellet/cella» kan hete «sellet/sella», og da blir det en så stor mangfoldighet av skrivemåter at man skulle tro det var en skrøne: encellet, eicellet, encella; encellede, encellete, eicellede, eicellete, eicella, encella. Og så kan man skape ytterligere variasjon ved å erstatte c- med s-: ensellet, eisellet, eisella, eisellede osv. Jeg leste nylig i en dansk avis at en setning som «hun har ligget på sygehuset med brækkede ben» kan skrives på korrekt norsk på 1 564 forskjellige måter! (1).

Et av de besværligste kapitler i norsk ordbruk er valget mellom refleksive og ikke-refleksive pronomener, skriver Vinje. Eksempel: «Han bor i Oslo sammen med sin kone og deres to barn» betyr noe annet enn «Han bor i Oslo sammen med sin kone og sine to barn» – i sistnevnte eksempel vil vi tro at barna er hans, ikke hennes. Men hva betyr så denne setningen: «Eva fant legen liggende i sin seng.» Den er tvetydig, ettersom det kan være tale om Evas seng eller legens seng. Skal man uttrykkelig henvise til Evas seng, bør det hete: «Eva fant legen liggende i hennes seng» (s. 122).

Et liv mer

Hva skal man så med alt dette? Vi klarer oss da rimelig godt uten slike detaljerte språkkunnskaper? Et av de beste svarene har nobelprisvinneren Johannes V. Jensen (1873 – 1950) gitt: «At færdes i Sproget er et Liv mere» (2).

1

Kassebeer S. Dansk er ikke, hvad det har været. Berlingske 26.7.2013. www.b.dk/kultur/dansk-er-ikke-hvad-det-har-vaeret (28.7.2013).

2

Jensen JV. Før Bogen. I: Rosenkilde V, Salicath E, red. Mennesker og Bøger: 46 Skribenter om Bogens Betydning i vor Tilværelse. København: Antikvarboghandlerforeningen, 1945: 175.

Kommentarer

(3)
Denne artikkelen ble publisert for mer enn 12 måneder siden, og vi har derfor stengt for nye kommentarer.

Kjell Gisholt

I Tidsskriftet nr. 16/2013 anmelder Erlend Hem Finn-Erik Vinjes bok "Sjærlighet og sjøttkaker". Som et eksempel fra boken trekkes frem at setningen: "Eva fant legen liggende i sin seng" er tvetydig, mens derimot " Eva fant legen liggende i hennes seng" er oppklarende på at det er Evas seng.
Men hva hvis det var en kvinnelige lege?

Erlend Hem

I eksemplet «Eva fant legen liggende i hennes seng» kan vi prøve oss frem ved å sette inn «den kvinnelige legen» på legens plass: «Eva fant den kvinnelige legen liggende i hennes seng». Da ser vi at Kjell Ginsholt har rett. Setningen er fremdeles tvetydig: legen ligger i sin egen seng eller legen ligger i Evas seng.

Jon Lamvik

Vi lærte da på skolen at sin og sitt dreier seg om genitivspronomener som alltid reflekterer subjektet og ikke objektet i setningen. Subjektet i setningen om Eva som fant legen er jo Eva og derfor er sengen også Evas seng. Objektet i setningen er legen, som derfor ikke har noen egen seng.
Vennlig hilsen Jon Lamvik

Anbefalte artikler