Diskusjon
Selv om avstanden mellom kommunene Vadsø og Nordkapp tilsvarer distansen Oslo–Trondheim, etablerte kreftsykepleierne et godt praktisk samarbeid. Dette skjerpet kommunehelsetjenestene faglig og styrket utviklingen av egne tjenestetilbud. Både personale, pasienter og pårørende opplevde kunnskap, ferdighetsutvikling og erfaring med lindrende behandling som trygghetsskapende. Vi satset bredt på å utvikle den praktiske kompetansen, der de mest erfarne ledet arbeidet. Samhandling med spesialisthelsetjenesten, særlig med kreftavdelingen ved Universitetssykehuset Nord-Norge, bidro til gode faglige rammer for tjenestene. Overlappende bruk av personell innenfor institusjonstjenesten og hjemmebaserte tjenester krevde samordning og god informasjonsflyt mellom nivåene, noe som sikret organisatorisk fleksibilitet og tydelig ansvarsplassering. Teambygging og helhetlige pasientforløp gjorde det også mulig å håndtere dårlige kreftpasienter i hjemmet på en god måte.
På denne måten ble tjenestene kvalitetssikret og vi begrenset sårbarhet knyttet til skiftordninger. ESAS-skjemaene styrket samhandlingen mellom pasientene, de pårørende og behandlingsteamene. Vurderingsgrunnlaget for å håndtere alvorlig syke kreftpasienter ble opplevd som godt, også for å avklare når det var nødvendig med innleggelse i sykehus.
Prosjektet førte til at de to kommunene klarte å etablere helsetjenester av god kvalitet til kreftpasienter, også sett i forhold til nasjonale retningslinjer om palliativ kreftomsorg (5). Samhandlingen i nettverk kan videreutvikles på begge nivåer. Medisinskfaglig, organisatorisk og etisk var det ytterst sjelden noe problem å håndtere omsorg ved livets slutt. Indikasjon for kortere sykehusinnleggelser var først og fremst behov for medisinske kontrollundersøkelser eller evaluering, justering av lindrende behandling, teknisk tilrettelegging, for eksempel å legge inn sentralt venekateter, eller palliativ strålebehandling.
Kreftpasienter utgjorde den største pasientgruppen ved sykestuene i Finnmark i perioden 2007 – 10 (6). Dette prosjektet bekreftet at kreftpasienter utgjør en betydelig del av sykestuepasientene i kommunene når det gjelder både korttids- og langtidsopphold.
Helsetjenesten i kommunene er avhengig av kvalifisert helsepersonell som er integrert i lokalsamfunnet og har tverrfaglig kompetanse. Dette forutsetter etterspørsel av helsetjenester i befolkningen, personell med faglige ambisjoner og et godt forhold mellom fagpersonell, kommuneadministrasjon og folkevalgte. I flere av de andre kommunene i fylket møtte fagpersonell prosjektsatsingen med entusiasme, mens det ofte var mangelfull tilslutning administrativt og organisatorisk.
Telemedisinske hjelpemidler er godt utbygd på de fleste nivåer i helsetjenesten i Finnmark og oppleves som nyttig av mange brukere (7). Likevel brukes telemedisin lite i mange kommuner (8). I enkelte kommuner skapte dette vansker for prosjektet. De to prosjektkommunene utviklet metoder og nettverk for å etablere desentraliserte helsetjenester til kreftpasienter. Andre kommuner kan dra nytte av disse erfaringene. Når sykestueavtalen mellom helseforetak og kommunene skal revideres, må bruk av telemedisin og befolkningens rett til kvalifisert desentralisert kreftbehandling bli nedfelt som et forpliktende mål, særlig der reiseavstanden til spesialisthelsetjenesten er stor.