Bør vi boikotte faglig samarbeid med Kina?

Ole-Erik Iversen Om forfatteren

Mange leger blir ofte invitert til å delta på kinesiske kongresser og publisere artikler i kinesiske tidsskrifter. De fleste invitasjonene ender med et tastetrykk i søppelboksen. Men bør vi ikke stoppe opp og reagere litt mer bevisst og kritisk?

Apartheidregimet i Sør-Afrika ble bredt boikottet, og det ble også OL i Moskva i 1980. Burma ble boikottet, og det tok over 20 år før Aung San Suu Kyi kunne hente sin fredspris fordi hun satt i husarrest. Iran blir utsatt for sanksjoner på grunn av landets atomvåpenprogram – eksempelvis får ikke iranske forskere publisere i amerikanske vitenskapelige tidsskrifter (1). Det vakte nylig oppsikt at den britiske fysikeren Stephen Hawking nektet å reise til et møte i Israel. Bakgrunnen er en akademisk boikott av landet på grunn av behandlingen av palestinerne (2). Boikott som virkemiddel brukes, men det vil alltid være uenighet om det er for mye eller for lite, og selvfølgelig om hvor og når.

Hvorfor Kina – nå?

Det er gått 24 år siden det kinesiske regimet brutalt slo ned fredelige, ubevæpnede demonstranter på Den himmelske freds (!) plass. Det er lite håp om politisk liberalisering, ifølge kinaeksperter. Kina er visstnok det landet i verden som dømmer flest til døden. De henretter flere enn resten av verden til sammen. Nobels fredspris ble i 2010 tildelt Liu Xiaobo, en fengslet dissident, «for hans langvarige og ikke-voldelige kamp for fundamentale menneskerettigheter i Kina». Bildet av den symboltunge tomme stolen i Oslo Rådhus lar seg ikke lett viske ut. En ting er fengslingen av pristakeren selv, men at ektefellen utsettes for isolasjon og represalier uten lov og dom bryter på det alvorligste med de prinsippene vi setter høyest. Den kinesiske staten har også vært ganske tung på labben i sin reaksjon mot Norge, grensende til boikott på noen områder.

Gir ikke tildelingen av Nobels fredspris oss et særlig ansvar for å si fra når urett blir begått? Våre politikere slår seg ofte på brystet: «Vi konkurrerer over vår egen vektklasse.» Er ikke dette en sak der de bør tas på ordet, og i det minste debattere åpent om hva som er adekvat reaksjon?

For egen del har jeg begynt å sende begrunnede avslag på kinesiske invitasjoner. Medvirkende har vært det faktum at norske forskere støtter «Kina-invitasjonene» ved å figurere som medlemmer på «Advisory Boards», «Scientific Boards» etc. Er det bevisst eller bevisstløst? Nålestikk fra enkeltpersoner kan raskt bli plagsomme nok selv for giganten. Denne saken fortjener etter mitt syn en langt tydeligere debatt og kanskje anbefaling om full faglig boikott. Et minimum burde være at flere begrunner sine avslag. Hva bør vi mene, og hva bør vi gjøre?

Selvfølgelig har kontakt med regimer vi ikke liker også sin verdi, men er den stor nok til at vi fortsatt skal tie og «tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer oss selv»? Jeg mener nei, og et høflig og begrunnet «nei takk» til invitasjoner er en «lavterskelreaksjon». En full boikott av faglig samarbeid bør absolutt diskuteres, det burde både Legeforeningen og leger engasjere seg i. Det er ingen stor hemmelighet at mange av våre kolleger sto i fremste rekke og hyllet Kina i 1960- og 70-årene. Hvorfor er dere så tause nå?

Oppsummert

De tause blir fort medskyldige. Er ikke tiden inne for kraftigere virkemidler – en klar anbefaling om nasjonal og internasjonal boikott av faglig samarbeid? Om ikke full boikott, bør et minimum være å benytte kommende invitasjoner til å tilkjennegi sitt syn. Bør vi ikke aksle Davids trøye mot Goliat?

Publisert først på nett.

1

Marshall E. Scientific journals adapt to new U.S. trade sanctions on Iran. Science 3.5.2013. http://news.sciencemag.org/scienceinsider/2013/05/scientific-journals-adapt-to-new.html (17.6.2013).

2

Cressey D. Hawking decision fuels Israel debate. Nature 14.5.2013. www.nature.com/news/hawking-decision-fuels-israel-debate-1.12986 (17.6.2013).

Kommentarer

(4)
Denne artikkelen ble publisert for mer enn 12 måneder siden, og vi har derfor stengt for nye kommentarer.

ingrid abelseth

Tror mulig at det er bedre om dere har et bedre samarbeid dersom dere skal få til noe enn å stenge samarbeidet
Dersom dere velger å lukke samarbeidet vil dere neppe få i stand noen positive prosesser
Det at selve fredsprisen ble gitt fra Norge var et uklokt valg som selv også leger kan lære noe av
men dersom dere mener at kinesisk medisinsk kunnskap er noe som ikke vi i vesten også kan ha nytte av ja da må dere iallefall se litt over hvilke fordeler eller ulemper deres valg har
Mulig bør man prøve å skille mer mellom politikk og fag her

Rolf Seljelid

Kollega Ole-Erik Iversen forslår i Tidsskriftet nr. 14, side 1431 at man overveier faglig boikott fordi Kina praktiserer dødsstraff, forfølgelse av regimemotstandere, manglende menneskerettigheter, norsk modell - samt deres reaksjon på tildelingen av fredspris i 2010. Han ser for seg at brev fra ukjente norske leger med ubegripelige navn, snille lojale undersåtter av et miljø som har tildelt fredspris til en mann som ifølge Kinas lover er en forbryter - vil gjøre inntrykk i gigantimperiet.

Johan K. Stanghelle

Ole-Erik Iversen tar til orde for boikott av faglig samarbeid med Kina (1). Både han og andre mener at en boikott er bra og har virkning, dog noe usikkert hvordan og på hva. Ved Sunnaas sykehus har vi gått motsatt vei idet vi har hatt et relativt langt og nært samarbeid med kineserne. Vi mener selv at dette har vært til nytte.

Ole-Erik Iversen

Det er med tilfredshet jeg konstaterer at mitt kommentarinnlegg har medført engasjement. Personlige direkte kommentarer har bare vært anerkjennende for initiativets poeng og sakens viktighet. Samtidig merker jeg meg at de som ble særlig utfordret, kollegaene som tiljublet Kina for 30-40 år siden forholder seg tause. Det er vel egentlig mer beklagelig enn overraskende.

Anbefalte artikler