Er pårørenderollen for omfattende?

Håkon Toft Om forfatteren

Pasient- og brukerrettighetsloven angir at legen må rådføre seg med de pårørende om hvilke medisiner pasienten skal ha når pasienten ikke lenger kan samtykke selv. Er slik medbestemmelse gunstig for pasienten?

For ikke lenge siden fikk vi et trist gjensyn med den profilerte professoren og hudlegen Ole Fyrand på Dagsrevyen på NRK. Hele Norge fikk del i Fyrands demenstilstand i beste sendetid. Bakgrunnen for innslaget var at Fyrand hadde fått beroligende medikamenter på sykehjemmet uten at de pårørende var tatt med på råd. De vanlige politikerne var som alltid «sjokkert», de ansvarlige for tjenesten erklærte forbilledlig at «slik skal det ikke være» og kommentariatet kom med akkurat de kommentarene vi forventet. Motforestillinger og en dypere analyse manglet fullstendig, både i Dagsrevyen og i mediediskusjonen etterpå.

Mange med demens og uro kan antakelig få en bedre hverdag med litt beroligende medikamenter. Nå er lovgivningen slik at når pasienten ikke lenger kan samtykke selv, må legen rådføre seg med de pårørende om hvilke medisiner pasienten skal ha. Dette fremgår av pasient- og brukerrettighetsloven § 3-1, 3. ledd (1) (ramme 1). Lovgiver forventer tydeligvis at tap av samtykkekompetanse hos pasienten på forunderlig vis gir pårørende kompetanse på medisinbruk og annen behandling.

RAMME 1

Fra pasient- og brukerrettighetsloven

§ 3-1, 3. ledd: Dersom pasienten ikke har samtykkekompetanse, har pasientens nærmeste pårørende rett til å medvirke sammen med pasienten.

§ 4-6: Dersom en myndig pasient ikke har samtykkekompetanse, kan den som yter helsehjelp ta avgjørelse om helsehjelp som er av lite inngripende karakter med hensyn til omfang og varighet. Helsehjelp som innebærer et alvorlig inngrep for pasienten, kan gis dersom det anses å være i pasientens interesse, og det er sannsynlig at pasienten ville ha gitt tillatelse til slik hjelp. Der det er mulig, skal det innhentes informasjon fra pasientens nærmeste pårørende om hva pasienten ville ha ønsket. Slik helsehjelp kan besluttes av den som er ansvarlig for helsehjelpen, etter samråd med annet kvalifisert helsepersonell. Det skal fremgå av journalen hva pasientens nærmeste pårørende har opplyst, og hva annet kvalifisert helsepersonell har hatt av oppfatninger.

Plagsom medbestemmelse

Et godt, gammelt hevdvunnet prinsipp, som riktignok i liten grad er nedfelt i noe regelverk, er at leger ikke skal behandle sine egne. Hvorfor det motsatte skal være tilfellet for pårørende som ikke er leger, kan man jo lure på. Det vil faktisk være en del tilfeller der de pårørende er de siste man bør lytte til. Jeg kjenner eksempler på at pårørendes inngripen og styring av behandling ikke bare har medført mangelfull behandling, men sågar har ført til pasientens død.

Slik er det blitt fordi helsepersonelloven (2) og pasient- og brukerrettighetsloven er laget av friske for friske. Med andre ord: av pårørende, ikke av pasienter. Ett av målene da legeloven ble erstattet av helsepersonelloven var etter min mening å rive legen ned fra pidestallen. I mangel av en stedfortreder er det de pårørende man har tydd til. Vi leger har abdisert, dels lettet over å slippe mye av ansvaret vi hadde før, men mest fordi det ikke hadde nyttet å protestere. «Alle vet» hvor fælt det var før, da en paternalistisk lege bestemte og pasienten ikke hadde noen «rettigheter». Det vil si, alle unntatt de av oss som selv har vært alvorlig syke og vet at det eneste du lengter etter når livet henger i en tynn tråd er en faglig dyktig lege som kan ta de rette avgjørelsene uten å plage deg med å skulle «medbestemme» alt mulig.

Det siste jeg vil er å havne på sykehjem. Skulle det likevel bli nødvendig, for eksempel pga. demens med tap av samtykkekompetanse, håper jeg det finnes kvalifiserte sykehjemsleger som sørger for at jeg får den medisinen jeg trenger, selv om den skulle være en smule beroligende. Dessuten håper jeg det er leger som sørger for at mine pårørende slipper å måtte mene noe om dette, slik at de kan konsentrere seg om å være pårørende. Dette oppnås ved å fjerne 3. ledd i § 3-1 fra pasient- og brukerrettighetsloven og la § 4-6 alene regulere det behovet som finnes for pårørendemedvirkning (ramme 1).

Publisert først på nett.

1

LOV-1999- 07-02-63 Lov om pasient- og brukerrettigheter. www.lovdata.no/all/nl-19990702-063.html (3.6.2013).

2

LOV-1999-07-02-64 Lov om helsepersonell m.v. www.lovdata.no/all/nl-19990702-064.html (3.6.2013).

Kommentarer

(3)
Denne artikkelen ble publisert for mer enn 12 måneder siden, og vi har derfor stengt for nye kommentarer.

Randi Remen

I tilfeller hvor pasienten selv ikke er i stand til ta avgjørelser på egne vegne, bør nærmeste pårørende som regel, i møte med behandlende lege, gjøres kjent med hvilke medisiner som gis, deres virkning og hvorfor medisinen(e) anbefales. Ved evt. uenighet bør saken tas opp i et møte med avdelingslege og behandlende lege. Legene vet mer om medikamenter enn de fleste pårørende, men bør likevel være lydhøre overfor pårørende som kjenner pasienten best. Til syvende og sist må legene avgjøre! Umedisinert kan pasienten bli ekstremt ressurskrevende!

Per Nortvedt

At pårørende skal ha rett til å medvirke i pasientens behandling og omsorg er like selvsagt som det kan være vanskelig. Utgangspunktet må være kommunikasjon og samarbeid. Målet er at pasienten skal få den beste behandling og da er det helt naturlig at pårørende og lege snakker sammen om hva dette innebærer, hvilke behandlingsalternativer man har og hva som vil være tjenlig for pasienten. Sykepleiere og annet helsepersonell som er involvert i pasientens behandling bør også være en del av slike samtaler.

Bente Ohnstad

Pårørenderollen
Av Bente Ohnstad,
førsteamanuensis i juss, Høgskolen i Lillehammer

Er pårørenderollen for omfattende? spør Håkon Toft i en kommentarartikkel i Tidsskrift for Den norske legeforening den 25. juni. då.

Anbefalte artikler