Antidepressiver og klinisk praksis

Ulrik Fredrik Malt Om forfatteren
Artikkel

Antidepressiver er effektive som behandling av «depresjoner» i allmennpraksis – «number needed to treat» (NNT) er 7 (1). Det er bedre enn mange andre medikamentelle intervensjoner i medisinen. Svenske legemiddelmyndigheter har gjort en grundigere analyse av effektdata for antidepressiver enn undersøkelsen til Kirsch og medarbeidere. De konkluderer med at antidepressiver er mer effektive enn placebo, uavhengig av initial depresjonsalvorlighet (2).

Langtidsstudier viser færre tilbakefall hvis man fortsetter med antidepressive legemidler enn hvis man seponerer. NNT er anslått til 5 i forhold til placebo (3), men gode studier fra allmennpraksis mangler. Til sammenlikning er NNT 16 hva gjelder forebygging av alvorlig hjertesykdom ved bruk av statiner. Det kan være aktuelt med langvarig behandling allerede etter første nye episode hvis det er risiko for nye episoder.

Antidepressiver forskrives hyppigere hvis det foreligger selvmordstanker. Korrigerer man for antall selvmordstanker og forsøk siste måned forut for behandlingskontakt, viser forskning at det ikke er økning knyttet til bruk av antidepressiver sammenliknet med psykoterapi (4). Hos dem under 25 år er det – på gruppenivå – en lett økning i forekomst av selvmordstanker, men ikke i gjennomførte suicid. Derimot er det prospektive undersøkelser som viser at antidepressiver faktisk kan redusere forekomsten av selvmord (5).

Min vurdering av kunnskapsfronten er at det er trygt å bruke antidepressiver som monoterapi i behandling av bipolare lidelser av type II og type III. Bipolare depresjoner er som regel kjennetegnet ved melankolsk symptomatologi som responderer særlig godt på antidepressiver (6).

Legers ansvar for eventuell feil bruk av antidepressiver bør ikke skyves over på legemiddelindustriens markedsføring. Legemiddelindustrien redegjør også for bivirkninger og risiko, i motsetning hva tilfellet ofte er hos dem som ensidig kun fremmer andre terapiformer.

Vaaler & Fasmer og jeg er enige om at dagens praksis ved forskrivning av antidepressive legemidler kan bli mer individualisert (7). Vi kan bli flinkere til å integrere psykososiale og medikamentelle tiltak i behandling av depresjoner. Men å hevde at det foreligger empirisk dokumentasjon for at norske legers forskrivningspraksis radikalt må endres, kan jeg ikke se at Vaaler & Fasmer har grunnlag for, ut fra de data de legger til grunn i sin kronikk.

Anbefalte artikler