C. Utøvelsen

Hva gjør våre akademiske ledere – hvordan er deres dager?

Av «Utredning om forskning og høyere utdanning» (Norges Almenvitenskapelige Forskningsråd 1973.3) fremgår at akademikere i høyere stillinger ved Universitetet i Oslo av en arbeidsuke på gjennomsnittlig 53 timer (1971) hadde 17 timer for forskning, dvs. omtrent 30 prosent (tabell 1, s. 116). Dette inkluderer også bakgrunnslesning etc. Med andre ord: våre toppfolk har mellom 2 og 3 timer pr. dag til forskning i en uke som altså ikke er 40-timers. (En telling fra Troms nylig viser enda lengre arbeidsuke og forholdsvis mindre tid til forskning.)

Ellers går tiden med til undervisning og supervisjon (20 t), administrasjon, ekstern service og andre aktiviteter (16 t). Disse oppgaver er obligatoriske. Forskningen er ikke det. Dersom arbeidsuken ble redusert til det som er vanlig for de fleste i samfunnet, vedder jeg ganske mye på at det ville være forskningen som gikk ut. Den kommer sist, og må utføres på toppen av en vanlig arbeidsuke. Dette gjelder våre toppfolk, våre profesjonister.

Ordningen får perspektiv hvis vi transponerer den til en annen yrkesgruppe.

La oss tenke på en musiker, en pianist. Han utdanner seg, går musikkskolen, spiller privat, kommer inn på akademiet, gjør fremgang, debuterer i Aulaen (= «doktorgrad»), gir konserter (= «publiserer»), blir anerkjent, kan kanskje til og med leve av sitt yrke (= «får stilling») og så, så tvinger systemet ham til å bli impressario! Alle tar det som en selvfølge at han fra nå av skal arrangere konserter for yngre musikere, (ved siden av naturligvis å ordne med notene og reparere pianoet), departementet gir hint om at minst 50 prosent av arbeidstiden skal anvendes til slik aktivitet, «det er forresten ikke en selvfølge at det ikke er 100 prosent.» Musikere i 40 – 50 års-alderen treffer hverandre og spør: «Får du spilt noe, da?» «Nei, du vet det blir ikke stort når all administrasjonen er unnagjort. Denne uken har jeg ikke rørt klaveret».

Alle ville være enige om at dette var grotesk. Et system som forlangte at Jan Henrik Kayser eller Liv Glaser skulle administrere andres konserter, og ikke nødvendigvis spille selv, ville bli forkastet til og med i departementene. Men med vitenskapsmenn går det an! Ingen synes tydeligvis det er en rystende mangel på økonomisk sans når en professor gjennomsnittlig bruker 4 eller 6 timer pr. dag til å telefonere om priser, skrive på maskin med en finger, studere regnskaper, delta i byggemøter, ut/for-arbeide budsjetter, søke om penger, antichambrere i forskningsrådene, bestemme hva slags nøkkelsystem man skal ha i huset, fastlegge vaktmesterens ferie osv. osv. Noe av dette er igjen overdrivelse, og noe av det er selvforskyldt. Men det faktum gjenstår at vårt system tillater eller snarere forlanger at høyt kvalifiserte mennesker, som har brukt 30 år eller mer av sitt liv til å nå det faglige nivå de befinner seg på og burde være mer produktive enn noensinne, skal nedlegge eller nedtrappe sitt faglige virke og drive såkalt administrasjon. (Jeg sier såkalt, for her er de fleste av dem rene amatører, og til og med ganske ubegavede amatører.) Det virker nesten skremmende at en rekke mennesker i ledende posisjoner ikke skjønner at vitenskapsmenn likesåvel som musikere og andre i kreativt arbeid trenger arbeidsro, anledning til konsentrasjon, muligheter for å arbeide på sin måte.

Jeg hører innvendingene. Hvordan skulle det gå hvis alle (den klassiske innvending) bare skulle forske, hvem skulle da drive undervisning, befolke komitéene, sitte i Forskningsråd etc.?

Jeg skal forsøke å svare på dette.

I. Først må man bestemme om man vil ha forskning overhodet. Samfunnet (Stortinget?) må bestemme dette, og også si noe om hva slags forskning man ønsker.

Noe. Hva vil vi ha rede på? Hva er samfunnet villig til å betale for? Skal vi finne ny behandling for kreft, utdype forståelsen av vår nasjonale egenart, se på de praktiske konsekvenser av en lov, bestemme universets alder, lete etter olje?

Naturligvis er dette vanskelige overveielser og berører noe så komplekst som vår sivilisasjon; ingen kan vente presise formuleringer eller endelige prioriteringer. Men noe må samfunnet kunne si om dette, og samfunnet må være klar over sitt ansvar for å ta denne bestemmelse.

Kanskje vil samfunnet si at vi vet nok: «La oss i et lite land som Norge konsentrere oss om å anvende det vi vet, vi har ikke midler store nok og ikke tilvekst av mennesker stor nok til å drive forskning.» La gå med at en del forskning ikke kan drives andre steder (eks. landbruk, språk, jus) og at dette antagelig ville få katastrofale følger for vår kultur, for vår generelle faglige standard etc. Men likevel; dette måtte vi langt på vei godta dersom samfunnet så bestemte.

Men var vi først enige om å ha forskning som målsetting, måtte vi også ville midlene. De er av 3 slag: begavelse, penger, tid. Det er bra med begavet folk her på berget. Samfunnet tildeler i dag rimelig med penger til forskningen (= utstyr, drift, reiser, litteratur etc.). Men ingen ser til at forskerne har tid og arbeidsforhold som samfunnet er tjent med! Det er helt urealistisk å tro at en person med 2 timer dagen til disposisjon vil kunne finne ut noe av betydning om f. eks. kreft. Hvilket igjen betyr at dersom samfunnet virkelig ønsker at vårt land skal delta i kreftforskning, må et passende antall topputdannede og nøye utvalgte personer avlastes i tilstrekkelig grad til å gjøre jobben. Legger man undervisning, komitéarbeid og administrasjon på dem i en slik grad at det går katastrofalt ut over forskningen, så har man sagt: Vi vil, men vi vil ikke. Det er rent økonomisk vanstell å holde forskere gående på 1/4 maskin. Det hjelper ikke at de har yngre kolleger (sml. pianisten). Det hjelper ikke at det står utstyr for millioner til deres disposisjon og at de har ordnede økonomiske forhold hjemme.

II. Rimelig undervisning er bra for de fleste forskere. Det har vist seg mange ganger, mange steder, at forskere isolert fra studentene har tendens til å stagnere. Mengden av undervisning må imidlertid, som ovenfor beskrevet, tilpasses det man for øvrig vil at de samme personer skal gjøre. Det kan være et spørsmål om ikke tiden er inne til en viss differensiering mellom undervisere og forskere. Her bør det utvelges på basis av personers lyst og evner, og samfunnets behov igjen. Økonomisk og annen stimulering kan overveies. (Forskning er oftest så morsomt at den under like vilkår ellers ofte vil beseire undervisning i kamp om interesse.) Igjen: Besvarer man dette forslag med å påpeke at samfunnet ikke har råd til å belaste forskerne mindre, så har man sagt «vi vil ikke ha god forskning», på en annen måte. Det er etter min mening ikke tvil om at minst 50 prosent av forskningen her i landet er helt medioker og kunne vært sløyfet. At annen- eller tredjeklasses forskning i noen tilfelle kan tjene undervisningsformål er en annen sak. Men som regel er heller ikke dette tilfelle. Vårt system er slik at vi tvinges til å produsere selv om forholdene bare ligger til rette for publikasjon av alminneligheter.

III. Mon ikke tiden også er kommet til å skjelne mer mellom administratorer og forskere? En god begynnelse ville kanskje være å bruke spesialkategorier av administrativt personale til å ivareta den daglige administrasjon på alle plan. Jeg har tro på at det er fullt mulig for en person på kandidatplanet å administrere et institutt, avdeling eller lignende, hvis han eller hun er dertil utdannet. Forutsetningene må være to: At man utdanner dem til å se som deres oppgave å lede institutt eller avdeling slik det tjener disse (og ikke eventuelle egne målsettinger), og at man har en kontrollerende instans, et lite råd eller styre, eller en enkeltperson valgt/utgått blant forskerne, som kan representere den øverste, demokratiske myndighet.

Jeg har truffet noen få slike gode forskningsadministratorer. Særlig husker jeg daglig leder ved Trudeau-instituttet i USA. Han sa: «Jeg kom hit fra næringslivet, og startet med å stille det spørsmål enhver administrator ny i en bedrift vil stille: Hva er bedriftens sluttprodukt? Når dette spørsmål er besvart, får man straks en retningslinje for alle administrative tiltak, og man får holdepunkter for prioritering: Alt som tjener fremstilling av sluttproduktet (i dette tilfelle = forskning) er bra, alt som ikke tjener det, er uvesentlig eller skadelig».

Av og til forekommer det nok at en struktur har flere sluttprodukter som kan skape konflikt, f. eks. forskning, undervisning, service, men dette er etter min erfaring sjelden. Problemet er nesten alltid å bekjempe uvesentlige målsettinger: administrasjon for dens egen skyld, snedig uttenkte systemer som ikke er avmålt etter sluttproduktet, utenforliggende hensyn og personlig smak, klåfingrethet, misunnelse.

Jeg tror absolutt ikke at man helt kan avskaffe administrativt arbeid for forskerne. Noen valg kan bare de ta, noen bestemmelser er kun de kompetente til å gjøre. De må definere hva som er instituttets, avdelingens siktemål, de må ta beslutninger i prinsipielle spørsmål og til syvende og sist ha det avgjørende ord i en sak. Men det er også helt klart at en masse administrasjon bør kunne gjøres av andre, at utredningsarbeid og utføring av beslutninger i stor utstrekning kan overføres til andre. Husk hele tiden: Forskere er ikke mer enn gjennomsnittlig kompetente til å ta hånd om de fleste administrative saker de i dag behandler.

Mye av det som er sagt ovenfor, gjelder også sentrale organer, som forskningsråd o.l. Det er viktigere jo høyere opp man kommer at alle forstår at administrasjon ikke har verdi i seg selv, men kun sluttproduktet, forskningen.