Bivirkninger av bisfosfonater

Sigbjørn Løes Om forfatteren
Artikkel

Erik Fink Eriksen & Johan Halse diskuterer i Tidsskriftet nr. 14/2012 indikasjoner for seponering av bisfosfonater (1). Jeg har selv ingen kompetanse innen osteoporosebehandling og har ikke innvendinger mot konklusjonene i kronikken, men vil kommentere det jeg oppfatter som en bagatellisering av kjeveosteonekrose som bivirkning. Bisfosfonatrelatert kjevebeinsosteonekrose ( bisphosphonate-related osteonecrosis of the jaws, BRONJ) er en alvorlig bivirkning som definisjonsmessig innebærer blottlagt nekrotisk kjevebein. Alvorlige infeksjoner og sekvestrering oppstår ofte sekundært. Slik nekrose utløses gjerne av et traume, et typisk eksempel er tanntrekking, men kan også oppstå spontant. Selv om kronikkforfatterne påpeker at «en direkte patogenetisk sammenheng med bisfosfonatbruk mangler», kan det ikke være tvil om en klar årsakssammenheng (2, 3). At man derimot «har kartlagt en rekke andre risikofaktorer som disponerer for kjevebeinsosteonekrose» er ukjent for meg.

Det finnes i dag ingen etablerte kurative behandlingsregimer mot bisfosfonatrelatert kjevebeinsosteonekrose. Risikoen er utvilsomt høyest for intravenøst administrerte bisfosfonater gitt på onkologisk indikasjon, der kumulativ insidens i enkelte studier er blitt angitt til over 10 % (2). Ved osteoporosebehandling med perorale bisfosfonater er nekrose, som Eriksen & Halse påpeker, et mindre problem i forhold til nytteverdien. Det er imidlertid tegn som tyder på at slik nekrose også i denne pasientgruppen forekommer hyppigere enn tidligere antatt, med kumulativ insidens på opp mot 1 % etter tannekstraksjoner (2). Dette kan synes lite, men flere titusener behandles med bisfosfonater på osteoporoseindikasjon i Norge. Tatt i betraktning alvorlighetsgraden og fravær av effektive behandlingsregimer er dette derfor et stort problem for et økende antall pasienter (4). Underrapportering er antakelig utbredt: Ved en gjennomgang av de siste 25 registrerte BRONJ-tilfellene ved egen avdeling var kun ett meldt til Relis. Samtaler med andre kjevekirurgiske avdelinger bekrefter at tilsvarende underrapportering dessverre er vanlig. For øvrig var 15 av tilfellene oppstått etter peroral bisfosfonatmedikasjon på osteoporoseindikasjon. Kun en av disse har siden blitt friskmeldt for denne typen nekrose.

Jeg er enig med Eriksen & Halse i at risiko for eller etablert bisfosfonatrelatert kjevebeinsosteonekrose ikke nødvendigvis er indikasjon for seponering av bisfosfonater. Behandlere av osteoporose må allikevel være klar over problemstillingen, og det bør etter min mening oppfordres til tannlegeundersøkelse for sanering av dårlige tenner og potensielle infeksjonsfoci før bisfosfonatbehandling iverksettes.

Anbefalte artikler