Omfattende kritikk av Litauen-studiene?

Brev til redaktøren Nevrologi
    ()

    sporsmal_grey_rgb
    Artikkel

    I Tidsskriftet nr. 6/2012 kommer advokat Stein Chr. Hexeberg, som sin kollega Sven Knagenhjelm i 2010, med påstanden om at Litauen-studiene (der man undersøkte følgetilstander etter nakkesleng) skal ha fått «omfattende kritik» (1, 2). Det kan bare gjentas at det siden publiseringen av den prospektive studien i 1999 (3) ikke er publisert et eneste detaljert kritisk innlegg i et internasjonal vitenskapelig tidsskrift mot dette arbeid. Utenfor disse fora og det ene arbeidet Hexeberg siterer, finnes ifølge Knagenhjelm (4) kritikk også i en svensk bok (5). Når man ser nærmere på denne kritikken finner man en usedvanlig forvrengt fremstilling av Litauen-studien. Det er meget vanskelig å få tak i boken fordi den ikke lenger er i handelen og kun er tilgjengelig på to svenske biblioteker. Knagenhjelm gir ingen detaljer av kritikken, og alt i alt vil dette kunne villede aktører i retten til å tro at det er kommet ny og saklig kritikk. Bare én setning i metodebeskrivelsen i kritikken gjengir noe fra artikkelen. Den resterende metodefremstilling er fullstendig irrelevant. Man har heller ikke brydd seg om å referere det viktigste resultatet fra artikkelen: «Initial pain was reported by 47 % of accident victims; 10 % had neck pain alone, 18 % had neck pain together with headache, and 19 % had headache alone. The median duration of the initial neck pain was 3 days and maximal duration 17 days. The median duration of headache was 4.5 hours and the maximum duration was 20 days.» I stedet går man direkte etter metodebeskrivelsen over til følgende bemerkning: «Slutssatsen även i denne artikel är att symptom efter akut whiplashskada är självbegrensande och kortvariga.» Deretter påstås uten tallmessig begrunnelse at man for statistisk holdbarhet av studien hadde trengt hele 2 600 påkjørselsofre og 2 600 kontrollpersoner.

    En kreativ oppskrift for kritikk av studier man ikke liker er som følger: Man lager et vrengebilde ved å deformere og redusere metodebeskrivelsen i negativ retning. Så lar man være å gjengi sentrale resultater (ingen av 210 ofre etter påkjørselsulykker med ulykkesrelaterte langstidsfølger; her trengs selvfølgelig ingen statistikk), men bygger disse inn i en konklusjon som virker å være tatt ut av det blå. Til slutt fremsetter man uten nærmere begrunnelse krav om hvor mange ulykkesofre og kontrollpersoner man burde ha hatt med i studien.

    Er det kritikk av denne kvalitet, publisert i en svensk bok under «Studentlitteratur», som skal være veiledende for avgjørelser i norsk høyesterett (1)?

    PDF
    Skriv ut
    Relaterte artikler

    Anbefalte artikler

    Laget av Ramsalt med Ramsalt Media