Var hun syk?
Lite er kjent om kunstverkene i Nidarosdomen, men gesimsfrisen kan dateres ganske nøyaktig. Den kom på plass ved restaureringen etter den første storbrannen i den nybygde domen i 1328. Ettersom alt arbeid stoppet opp med svartedauden (1349 – 50) (3), vet vi at de kom til i løpet av en 20-årsperiode. Mest sannsynlig var det engelske steinhoggere som laget dem (Øystein Ekroll, personlig meddelelse) (3). Kunne britiske forbilder hjelpe oss videre?
I kirken St. Mary’s i landsbyen Burton Lazars i Midt-England, der det på 1100-tallet var opprettet et leprahospital til sankt Lasarus’ ære (4), finnes et annet steinhode. Forfra har det likhetstrekk med kvinnehodet i Nidarosdomen, selv om det er mer slitt av tidens tann og mindre detaljert og direkte i uttrykket (fig 2). Det engelske kvinnehodet kalles «the leper», og lepradiagnosen er stilt på grunnlag av flere karakteristiske forandringer som særlig er tydelige i profil (5). Kunne kvinnen i Nidarosdomen også være en fremstilling av lepra?
Vi har rådført oss med flere kyndige kolleger innen leprologi og medisinsk historie. De var tvilende til hypotesen. For det første mangler det karakteristiske løveansiktet (facies leonata) som kan opptre når sykdommen har vart lenge. Da er underhuden fylt av små knuter fullpakket av leprabasiller. Dette gir ansiktet et pløsete utseende, med furer som skyldes valker av tykk hud (Gunnar Bjune, personlig meddelelse). Det taler ikke for denne sykdommen at huden tilsynelatende virker glatt og livløs, noe som eventuelt kunne skyldes lammelser i ansiktsmuskulaturen. Tap av tenner er typisk for lepra, men rammer helst fortenner og hjørnetenner i overmunnen. Den dårlige tannstatusen kan like gjerne tolkes som uttrykk for dårlig allmenntilstand og lav sosial status. Ved lepra synker nesen typisk inn ved neseroten. Det er ikke tilfellet her. Sannsynligvis er skaden på nesetippen forvoldt i ettertid.
Et annet spørsmål gjelder steinhoggerens intensjon og eventuelle kunnskap om den sykdommen som søkes fremstilt, og om det ut fra det vil være mulig å stille rett diagnose i ettertid (Sigurd Sandmo, personlig meddelelse). Så lenge tegnene på sykdommen er flertydige, blir det desto vanskeligere å komme frem til en presis diagnose og en sikker konklusjon. Intensjonen kan også gå tapt ved at man står overfor et hode i stein.
Stilt overfor et snart 700 år gammelt kunstverk skal man være forsiktig med å stille medisinske diagnoser. Avstandsdiagnostikk er en vanskelig øvelse – i både tid og rom. I tillegg til intensjonen bak kunstverket og en historisk kontekst som er i stadig endring ville en sikker tolking av diagnosen også være avhengig av supplerende kilder (Øivind Larsen, personlig meddelelse). I dette tilfellet kunne det være at en skulptur eller avbildning forekommer sammen med et helgenbilde der helgenen er knyttet til en bestemt sykdom. Vi kan ikke fremlegge noe i den retning.