Fjær og vinger
Riktig så staselig er det at vi også har en hanekam, crista galli, av latin gallus = hane. Den rager som en kam opp av os ethmoidale. Dette silformede beinet utgjør den øverste delen av neseskilleveggen, og n. olfactorius forløper her inn i kraniet. Ved et slag mot nesen kan hanekammen forskyves innover og føre til skade på hjernen (5).
Dessuten er det ikke bare fuglene som har fjær. Hos mennesket kan skjelettmuskler klassifiseres som spolformede (fusiforme), uni- eller bipennate. Pennatus er latin for «fjærformet». «Pennat» uttrykker at muskelfibrene hefter på senen som strålene på et fjærskaft (3).
Og vinger har vi mange av! Vi har for eksempel nesevingene, alae nasi, av det latinske ala, som betyr «vinge». Nesevingene kan vi løfte ved hjelp av muskelen med det kronglete navnet m. levator anguli oris alaequae nasi. Og flere bein er forsynt med vinger. Slik er det med nevnte crista galli og plogskjærbeinet vomer, foruten os ilii og sacrum.
Men vårt mest bevingede bein er uten tvil os sphenoidale, som har to par vinger, nemlig alae majores og alae minores, og dessuten en processus pterygoideus. Denne siste har sitt navn etter et gresk ord for vinge, pteryx, for øvrig en slektning av det norske «fjær» (6). Samme ord ligger også til grunn for betegnelsen pterygion eller pterygium på en reaktiv bindevevsproliferasjon i conjunctiva, som kan vokse som en slags vinge inn over cornea og hemme synet.