Et forbilledlig behandlingsløp – fordi det skjedde i Oslo sentrum?

Knut Dybwik Om forfatteren
Artikkel

Nødtrakeotomi kan være et livbergende tiltak ved epiglotitt – her innleggelse av trakeostomitube via etablert trakeostoma. Pasienten har gitt samtykke til at bildet blir publisert. Foto K. Dybwik

Epiglotitt er en sjelden sykdom. Hos voksne er sår hals og svelgevansker de vanligste symptomene. Bhatti og medarbeidere beskriver en tidligere frisk mann i 30-årene som under to timer etter at han oppsøkte legevakten ble overflyttet til universitetssykehus i ambulanse. Ved ankomst til akuttmottaket var han bevisstløs og ble nødtrakeotomert. Åtte dager senere ble han utskrevet.

I artikkelen beskrives et forbilledlig behandlingsforløp – som uten tvil berget pasientens liv. Det vil særlig være legevakttjenesten og fagområdene øre-nese-hals og anestesi som kan lære noe av denne kasuistikken. Kommentarene herunder vil knytte seg at hendelsen skjedde i en by med universitetssykehus, ikke i deler av landet med andre geografiske forhold og helt andre forutsetninger når det gjelder medisinsk kompetanse i tilstedevakt.

I tillegg til beslutningen om å overflytte pasienten til sykehus i tide var det særlig tre kritisk viktige faktorer som var helt avgjørende for utfallet i denne kasuistikken.

Transporttid. Blodgass ved ankomst sykehuset viste pH 6,6 (7,35 – 7,43). Det er derfor innlysende at pasienten overlevde fordi transporttiden fra legevakten til nærmeste øre-nese-hals-avdeling var svært kort (under ti minutter).

Kompetanse. Tilstedeværelse av øre-nese-hals-spesialist ved sykehuset den aktuelle natten var avgjørende for at pasienten fikk adekvat behandling. Selv ved universitetssykehusene vil det ikke alltid være øre-nese-hals-spesialist som har tilstedevakt. Ved mellomstore sykehus med øre-nese-hals-avdeling vil det oftest være lege i spesialisering som har tilstedevakt, og her vil det som regel også være lege i spesialisering som har tilstedevakt i anestesiavdelingen. Ved sykehus uten øre-nese-hals-lege som tilstedevakt må man anta at anestesilegen vil spille en vesentlig rolle i håndteringen av tilfeller av «vanskelig luftvei». Ved disse sykehusene vil dette som regel være spesialist i anestesi. Disse har ofte ikke tilstedevakt.

Nødtrakeotomi. Etter mislykket intubasjonsforsøk av anestesilege og øre-nese-hals-spesialist valgte sistnevnte å nødtrakeotomere. Dette berget pasientens liv. Omfanget av nødtrakeotomi i Norge er ukjent, men mest sannsynlig er det lavt. Trakeotomi har tradisjonelt vært øre-nese-hals-fagets domene, men flere faktorer har endret dette. Ny teknologi, blant annet bruk av direkte videolaryngoskopi, har revolusjonert anestesilegens muligheter til å etablere kunstig luftvei i vanskelige luftveier. Utviklingen av slik teknologi og kompetanse i å bruke den vil mest sannsynlig føre til at tallet på nødtrakeotomier vil gå ned.

Elektiv trakeotomi danner et viktig erfaringsgrunnlag for utførelsen av nødtrakeotomi. Det er derfor et svært viktig moment at læringsarenaen for elektiv trakeotomi har endret seg siden midten av 1990-årene. Dette skyldes at perkutan dilatasjonstrakeotomi er den foretrukne metoden ved de fleste norske sykehus (1), og det er i all hovedsak anestesilegene i intensivavdelingene som gjør dette. Sannsynligvis utgjør dette over halvparten av alle trakeotomier som utføres i Norge (2). Spørsmålet er om øre-nese-hals-legene og anestesilegene får tilstrekkelig øvelse i å utføre nødtrakeotomi i en stressende akuttsituasjon?

Et viktig rettferdighetsprinsipp i et offentlig helsevesen er at like tilfeller skal behandles likt. Denne kasuistikken viser at geografiske forhold og ulik fordeling av spisskompetanse kan være forskjellen på liv og død.

Anbefalte artikler