Møter med «det hellige» hører til hverdagserfaringer i medisinen og omsorgsyrker. Vi drøfter her hvordan bevisstheten om dette kan tilbakeføres til vår yrkespraksis. Den sekulære humanismen inneholder selvmotsigelser som sannsynligvis ikke kan mestres med mindre «det hellige» får plass som en motvekt til det ensidig formålsrasjonelle i klinisk og samfunnsmedisinsk praksis.
En kvinne i 80-årene var på EMs kontor og fortalte opprørt om hva som hadde hendt henne siden hun var uteblitt fra konsultasjoner. Hun hadde brukket lårhalsen seks måneder tidligere, fått satt inn en hemiprotese og vært til rehabiliteringsopphold ved to ulike institusjoner. Hun var i den forbindelse blitt henvist til MR av hodet og demensutredning ved en sykehuspoliklinikk. Oppsøkende pleie- og omsorgsteam hadde besøkt henne hjemme like før. I konsultasjonen fortalte hun: «Jeg har avbestilt utredningen på sykehusavdelingen! Demens! Jeg? Nei, jeg har klart å lære meg programvalgene på den nye vaskemaskinen og den nye flatskjermen, og jeg har ingen grunn til å møte opp til slike undersøkelser. Sykepleierne som var hjemme hos meg var elskverdige nok, men de satt bare og snakket om hva jeg hadde behov for: knotter og oppbygninger både her og der. Doseteforhøyning og håndtak, ny stol med katapult og jeg vet ikke hva. Dagen før var det en mann hjemme hos meg og monterte en alarm på komfyren. Jeg hadde ikke bedt om det. Da de hadde holdt på slik en stund, sa jeg til dem: «Hør her. Dere er nå i mitt hjem, og her er det jeg som bestemmer. Den dagen jeg må krype til korset, skal dere få beskjed, men det er ikke nå. Jeg klarer meg utmerket. Når dere går, kan dere også ta med alarmen på komfyren». EM anerkjente henne med et «Bravo!», men da så hun bare ned og sa stille: «Det er ikke krenkelsen og mitt forsvar som er poenget. På institusjonene som jeg har vært på i det siste har jeg erfart at alle de andre finner seg i slik behandling. Det er ingen som protesterer. Det er det jeg synes er så skremmende.»
Den terapeutiske kultur
Den terapeutiske kultur
Det senmoderne menneskets utbredte opptatthet av fysisk og psykisk velvære kan knyttes til «en terapeutisk vending» der den protestantiske etikken rettet mot etterlivet ble endret til en terapeutisk etikk med fokus på størst mulig fysisk og psykisk velvære her og nå (3) . Kort sagt: Helse erstatter frelse. Det historisk nye med den terapeutiske etikken er at Selvet gjøres til den fremste moralske autoriteten (Hva føles rett for meg i mitt liv?) på bekostning av ytre autoriteter som Gud eller Regenten (4) . Den nye profesjonen som erstatter prestens tidligere støttefunksjon er psykologene, men også andre helsedisipliner og livsstilseksperter – fra den kosmetiske kirurgen til den personlige treneren – får sin eksistensberettigelse i dette kulturelle klimaet (5, 6) .
I medisinen er ekvivalenten til denne utviklingen «medikalisering». Helsevesenet tilkjemper seg et stadig økende mandat for å diagnostisere, forebygge og behandle sykdommer. Sykdomsbegrepene blir gjenstand for inflasjon, og en voksende del av befolkningen blir sykeliggjort for tilstander som tidligere var normalvariasjon, blir syke av falskt positive testresultater eller behandlet for pseudosykdom, for eksempel ikke-biologisk kreft (7, 8) .
En vedvarende bekymring helt siden freudianismens storhetstid i 1950-årene er at den terapeutiske kulturen i realiteten er en kulturell oppskrift for en oppblomstring av psykiske lidelser. Dette fordi dens radikale opphøyelse av selvet, tross historiske utfoldelsesmuligheter, gir en for svak integrering av mennesket i et større meningsfellesskap (9) . Det senmoderne samfunn kan ikke gi rom for hellighetserfaringer ved utelukkende å være fundert på en blind tro på medisin og psykologi. Kulturkritikeren Philip Rieff sa at den moderne helbreder ikke lenger har makten til å transformere mennesket, kun informere det om dets valg (10) . Mennesket står tilbake ensomt og selvopptatt (5, 11) .
Postludium
Postludium
Vi fremmer disse synsmåtene med ærbødighet. Vi vil ikke oppfordre til misbruk av behandlingsrelasjoner til å fremme terapeutens livssynspreferanser. Samtidig plages vi av at den allment vedtatte etos i norsk helsevesen ikke ser det problematiske i at tillitsdimensjonen i livene våre blir krenket av teknisk instrumentalisme og utnytting av folks døds- og sykdomsangst. Helsemyndighetene aksepterer stadig at friske mennesker inviteres på forføreriske måter til helseundersøkelser med marginale effekter (23, 24) .
Hensikten med denne artikkelen har vært å åpne for kliniske, samfunnsmedisinske og politiske dialoger som legitimerer trygghet, tillit og tilhørighet i naturen, i menneskelige relasjoner og i fellesskap i demokratiske samfunn. Vi har kritisert den pietistiske tradisjonen i vår kristne kultur, men noe har pietistene rett i: Det er behov for «å vende om før det er for sent».