Fra sykestue til observasjon i sykehjem
Fra de første sykestuene ble etablert i Finnmark i 1874 (2) går det en lang og kronglete vei frem til at Helse- og omsorgsdepartementet foreslår at kommunene skal få en lovfestet plikt til å gi tilbud om døgnopphold for pasienter med behov for øyeblikkelig hjelp (1). I sykestuene kunne distriktslegen observere og behandle pasienter som trengte innleggelse, i de tilfellene hvor sykehusinnleggelse i praksis var vanskelig å gjennomføre. De ivaretok et mangfold av funksjoner: akuttmedisinsk stabilisering, utredning og observasjon i forkant av sykehusinnleggelse, enkle behandlingsopphold og tidlig tilbakeføring fra sykehus. Tidligere gjorde distriktslegene mer enn vi kunne tenke oss i dag (2) (fig1). Distriktslege Knut Schrøder forteller hvordan han benyttet Kjøllefjord sykestue i Finnmark i 1936: «På dette halvår har jeg hatt 76 pasienter, 4 blindtarmoperasjoner, 4 – 5 brokkoperasjoner, en sterilisering, et par utskrapninger, flere tonsillektomier, et par fingeramputasjoner, og utført tallrike incisjoner. (…) Hittil har inngrepene gått uten en komplikasjon, ja så og si uten ergrelse eller engstelse. (…) For sykekassen er det en stor besparelse å ha pasientene her på sykestuen. For øyeblikkelig hjelp en utrolig lettelse for pasienten, for ikke å si det sterkere. Nærmeste sykehus, Vardø og Hammerfest, er 9 – 10 timers reise med hurtigruten, hvis det da passer med tiden» (2).
I 1972 var det 1 005 slike sykestuesenger fordelt på 64 institusjoner i alle fylker. I 2001 fantes bare 90 slike senger, hovedsakelig i Finnmark (3). Samtidig er antallet somatiske sykehussenger redusert. Norge er nå et av landene i OECD med kortest liggetid i sykehus og færrest sykehussenger i forhold til innbyggertallet (4).
Spesielt i de mindre kommunene med lang reisevei til sykehus, er det naturlig å utvikle sykehjemmenes medisinske kompetanse til å ivareta utvalgte pasientgruppers behov for observasjon, diagnostisering og behandling på en god og kostnadseffektiv måte (1).