En forvirret nybakt mor

Pasienten er en ung kvinne, som fikk psykiske plager to uker etter at hun hadde født sitt første barn. Hun opplevde fødselen som dramatisk. Det var planlagt vaginal forløsning, men på grunn av langsom fremgang ble det utført keisersnitt. Hun hadde på forhånd vært redd for at dette skulle skje, da hun tidligere hadde hatt ubehagelige opplevelser under narkose. Fødselen gikk imidlertid bra, barnet var friskt og pasienten ble utskrevet til hjemmet etter noen dager.

Vanskelighetene startet etter at hun kom hjem. Hun sov dårlig, kun 2 – 3 timer per natt den siste uken før innleggelsen. Våketiden om natten ble brukt til å rydde. Hun oppførte seg påfallende og ble i økende grad opptatt av ulike ideer som hun kunne tjene penger på. Hun mistet interessen for barnet, begynte å snakke i gåter og klassifiserte ting ut fra farger. Hun brukte gule post-it-lapper på ting som for henne var gule. Babyen klassifiserte hun som blå, mens rød var en annen viktig farge. Hun ble redd rødfargen, og sa at den forfulgte henne. Mannen opplevde situasjonen som uholdbar og kontaktet lege 14 dager etter fødselen. Legen vurderte at pasienten var psykotisk og at innleggelse var nødvendig. Det lyktes ikke å motivere henne for frivillig innleggelse, og hun ble tvangsinnlagt. Grunnlaget for dette var at pasienten hadde en alvorlig sinnslidelse, og at hun uten innleggelse ville få sin utsikt til helbredelse eller bedring vesentlig redusert. Ved innleggelsen snakket hun usammenhengende og assosierte livlig. Hun var agitert og oppstemt, og hadde ingen sykdomsfølelse. Hun trodde innleggelsen skyldtes et spesielt tall. Det var normale funn ved somatisk undersøkelse og orienterende blodprøver. Det var ingen holdepunkter for at pasienten hadde misbrukt alkohol eller narkotika.

På avdelingen ble hennes tilstand dramatisk forverret i løpet av få døgn. Hun var motorisk urolig, gikk rundt og plukket på ting, slo av og på brytere, og forsøkte en rekke ganger å gå inn på andre pasienters rom. Hun var desorientert og forvirret og overbevist om at hun arbeidet på avdelingen og at personalet var hennes ansatte. På grunn av sin atferd ble hun skjermet på eget avsnitt med tett oppfølging.

Pasienten ble gitt antipsykotisk medikasjon dagen etter innleggelsen og fikk antipsykotiske medikamenter i høye doser over flere dager: olanzapin peroralt opptil 30 mg daglig, og zuklopentixol som injeksjon intramuskulært 100 mg gitt ved to anledninger. Hun responderte ikke på denne behandlingen.

Da hun knapt hadde sovet på mange dager, håpet vi at langvarig søvn skulle dempe plagene hennes. Hun fikk derfor store doser diazepam peroralt, opptil 60 mg per døgn, dosert med 10 mg i timen inntil søvn, i tillegg til fortsatt antipsykotisk medikasjon. Pasienten falt i dyp søvn etter seks timer og hadde da fått til sammen 60 mg diazepam. Hun sov i 12 – 14 timer, men var like forvirret da hun våknet opp igjen. Hun ble dårligere dag for dag. Talen ble mer og mer usammenhengende. Hun var ikke i stand til å holde seg på rommet, og da hun ble bedt om å gå tilbake, slo og sparket hun etter personalet. Da alle andre alternativer var forsøkt, ble pasienten fiksert i belteseng tre dager etter innleggelsen.

Ektemannen fortalte at hun hadde hatt en alvorlig depresjon noen år tidligere. I forbindelse med dette hadde hun vært innlagt ett døgn i medisinsk avdeling etter en selvpåført intoksikasjon med tabletter. Deretter ble hun fulgt opp på psykiatrisk poliklinikk og brukte antidepressive medikamenter i form av citalopram i et halvt år. Forut for depresjonen hadde pasienten vært på ferie. Der hadde hun vært mer sosial og utadvendt enn hun pleide. Hun hadde brukt mye penger og måtte ha økonomisk bistand fra sine foreldre for å betale gjelden etter ferien. Utover disse to episodene, hadde pasienten ikke vært psykisk syk. Hun var en forsiktig person som hadde orden på økonomien.

Hennes tilstand var alvorlig, og hun var ikke lenger kompetent til å gi informert samtykke. Det var ikke mulig for oss å bedømme om hun var i stand til å ta imot informasjon om elektrokonvulsiv behandling og om hun ønsket behandlingen eller ikke. Etter grundig informasjon fra behandler ønsket hennes nærmeste pårørende, ektemann og foreldre, at hun skulle få denne behandlingen.

Dette var en situasjon med store utfordringer både psykiatrisk, etisk og juridisk. Vi drøftet disse problemstillingene nøye med spesialistene ved vår avdeling, overlegen ved anestesiavdelingen og klinisk etikkomité på sykehuset. Vi kontaktet også helseavdelingen ved Fylkesmannens kontor for å få en avklaring omkring det juridiske aspektet ved å gi elektrokonvulsiv behandling til en tvangsinnlagt pasient som lå i belter. I klinisk etikk-komité var det enighet om at det ville være forsvarlig å gi pasienten slik terapi uten pasientens samtykke, da det er en anerkjent psykiatrisk behandlingsmetode. Fylkeslegen motsatte seg ikke at pasienten fikk denne behandlingen uten samtykke, som ledd i en nødrettsvurdering.

To uker etter at pasienten ble innlagt startet den elektrokonvulsive behandlingen. Behandlingen måtte foregå på belterommet på skjermet enhet. Pasienten ble fiksert i belter mens narkosen ble gitt, og beltene ble løsnet under selve behandlingen. Effekten var overveldende, og allerede noen timer etter den første behandlingen klarnet hun opp. Nødrettsvurderingene ble fortløpende nedfelt i pasientens journal. Samtykke ble innhentet av pasienten dagen etter behandlingsstart.

For å hindre tilbakefall fikk hun forebyggende behandling med litium og olanzapin tabletter. Hun ble anbefalt å bruke litium i flere år, mens olanzapin gradvis ble nedtrappet og seponert. En måned etter utskrivningen fra akuttavdelingen fikk hun depressive symptomer i form av nedstemthet, indre uro, lav selvfølelse og selvmordstanker. Hun fikk da escitalopram i tillegg til litium.

Siden hun hadde vært alvorlig syk og ikke hadde hatt kontakt med barnet sitt på mer enn to uker, var hun svært usikker i sin rolle som mor. Dette ble forsterket av at hun hadde redusert korttidshukommelse etter den elektrokonvulsive behandlingen. Mor og barn ble derfor henvist til barnepsykiatrisk poliklinikk for å bedre samspillet. Pasienten hadde vansker med å være følelsesmessig til stede i sitt forhold til barnet og slet med å svare adekvat på barnets signaler. Allerede etter noen uker var samspillet bedre. Etter ni måneder ble forholdet mellom mor og barn vurdert å være normalt, og kontakten med barnepsykiatrisk poliklinikk ble avsluttet.

Pasienten husket svært lite fra de første ukene av innleggelsen. Fremdeles hadde hun noen hukommelsesvansker knyttet til praktiske gjøremål i hverdagen. Tre måneder etter utskrivningen begynte hun på jobb i 80 % stilling. Barnet gikk i barnehage. Et halvt år senere var hun tilbake i full jobb, og ved vår siste kontakt 15 måneder etter innleggelsen var hun frisk og hadde ikke hatt tegn til tilbakefall.