Behov for intensivmedisinske ressurser
Dekker dagens intensivmedisinske ressurser de reelle behovene i Norge? Dette finnes det ikke noe entydig svar på, men sammenliknet med tall fra USA synes vi å ha et lavt antall intensivsenger ved norske sykehus (6) . Et problem hos oss er en skjevfordeling med relativt sett færre senger til intensivmedisin ved store spesialiserte sykehus, målt som antall intensivsenger/antall totalt somatiske senger. Dette bildet må nyanseres ved at de store sykehusene kan sende ferdig behandlede pasienter tilbake til lokalsykehus for fortsatt intensivbehandling når det ikke er behov for kompetansen ved regionsykehuset, og vanligvis har flere såkalte intermediære enheter (step-down units). Dette er sengeposter med forsterket grunnbemanning, og som personal- og utstyrsmessig ligger mellom en intensivavdeling og en ordinær sengepost (fig 1). Utbygd vil dette redusere presset på, og behovet for, de «tyngre» intensivenhetene.
Figur 1 Forhold mellom grad av kritisk sykdom og nivå for behandling. Intermediærenheter vil kunne avlaste både intensivenheter og sengeavdelinger. Massiv svikt = svikt i vitale organfunksjoner
I andre land har det vært gjort forsøk på å estimere behovet for ressurser til intensivmedisin, og trolig er erfaringene fra Wales de mest relevante å trekke frem for oss (7) . Der estimerte de i 2000 behovet for intensivsenger til 30/500 000 og behovet for intermediærenheter til 55/500 000, dette for å tilfredsstille 95 % av sengebehovet til enhver tid. Brukes tallene fra Wales, kommer man frem til et nasjonalt behov for 282 intensivsenger og 517 intermediærsenger totalt, eller seks intensivsenger og 11 intermediærsenger per 100 000 innbyggere. Estimatet bygger på at en intensivenhet dekker en befolkning på 500 000. Deles dette på flere intensivenheter, vil behovet for antall senger øke. Antall senger ved intermediærenheter i Norge er ukjent, mens antall intensivsenger er i størrelsesorden 300, som samsvarer ganske bra med tall fra Wales, gitt at hver intensivenhet dekket en befolkning på ca. 500 000. Dette er langt fra tilfellet i Norge, og vårt samlede behov vil ligge over dette estimatet. Hvor mye over er ikke lett å vurdere, da dette også henger nøye sammen med vår sykehusstruktur.
Om behovet for intensivsenger i dag er vanskelig å beregne, blir det ikke mindre usikkert de neste 20 årene. Det finnes forhold som vil øke behovet for intensivressurser og forhold som kan dempe etterspørselen. Vi vet at antall eldre vil øke betydelig, og at eldre av ulike grunner i høyere grad enn yngre blir rapportert å ha større behov for intensivbehandling. Til tross for en økning i antall eldre i befolkningen de siste ti årene, har ikke andelen eldre ved intensivavdelingen, eksempelvis ved Haukeland universitetssykehus, økt (8) . Det er heller ikke sikkert at de eldre ønsker omfattende intensivbehandling i livets sluttfase eller at det er ønskelig fra samfunnets side. De fleste mener at behovet for intensivsenger vil øke betydelig i takt med aldersutviklingen i befolkningen.
Den medisinske utviklingen går raskt, og vil også kunne påvirke behovet for intensivressurser i begge retninger. Pasienter som for ikke lenge siden ikke hadde noe medisinsk tilbud, eksempelvis innen kreftbehandling, tilbys i dag behandling. Dette øker igjen behovet for intensivressurser (jf. allogen beinmargstransplantasjon). I den andre retningen trekker blant annet erfaringene med akutt intervensjonskardiologi. Andelen pasienter som dør etter akutt mykoardinfarkt, faller, og det gjør også behovet for intensivbehandling pga. kardiogent sjokk. Den allmenne samfunnsutviklingen i bl.a. transportsektoren, med bedre biler og tryggere veier har ført til reduksjon av antall skadede og døde i trafikken, noe som i sin tur har ført til et fall i antall pasienter med alvorlige hodeskader i løpet av de siste ti årene (9) .
En annen problemstilling er om vi vil ha økonomi og personale til å øke intensivmedisinsk behandling betydelig i vestlige land. Med den demografiske forskyvningen som ventes, følger også en betydelig reduksjon i den arbeidsføre del av befolkningen, noe som trolig vil ramme helsesektoren sterkt. Intensivenheter, med det store behovet for personale, vil i den situasjonen være spesielt sårbare.
Av disse grunner er det sterkt ønskelig med en bredt anlagt nasjonal utredning med tanke på organisering og dimensjonering av norsk intensivmedisin de kommende årene, noe lik den Bjørn Lind-utvalget gjorde for 20 år siden (10) .