Å lære av andres erfaring
I februar 2004 reiste sentrale personer i oppbyggingen av behandlingstilbudet for omskårne kvinner på studietur til London. Turen omfattet deltakelse på et kurs arrangert av Royal College of Obstetricians and Gynaecologists. Foredragsholderne hadde bred erfaring og forskjellig bakgrunn og belyste problemet kvinnelig omskjæring medisinsk, kulturelt og juridisk. En sentral del av turen var besøk på Guy’s and St. Thomas’s Hospital, et av sykehusene i London med egen klinikk for omskårne kvinner. Det var også lagt inn besøk i primærhelsetjenesten – en African Well Women’s Clinic. Her ble deltakerne møtt av en somalisk gynekolog. Hun imponerte stort med sin fremstilling og hadde betydelig kunnskap om alle sider ved dette kompliserte emnet som deltakerne drog nytte av både medisinsk og sosiokulturelt.
Vi hadde alle engasjert oss i problemstillingen på forhånd og hadde fått en del erfaring i samtale med og kirurgisk behandling av omskårne kvinner. På nytt fikk vi innblikk i hvor vanskelig kulturelt og hvor sårbart dette problemet er. Gjennomgang av de forskjellige typer av kvinnelig omskjæring aktualiserte problematikken rundt medikaliseringen av kvinnelig omskjæring (16). I den senere tid har man observert at flere har søkt lege eller jordmor for omskjæring, antakelig i et forsøk på å unngå komplikasjoner og redusere smerten. Man ser også en overgang fra mer alvorlige former til mildere. Det er en utvikling vi ikke skal støtte – det dreier seg fortsatt om genital mutilering, og også de «mildere former» kan medføre alvorlige komplikasjoner eller bli mer omfattende enn planlagt i utgangspunktet. Rent praktisk lærte vi at tidspunktet for åpning av omskårne kvinner varierer. Noen søker hjelp og ønsker å bli åpnet før de blir gravide, andre vil at det skal skje i forbindelse med fødselen. Fordi et åpnende inngrep kan reaktivere følelsene og smertene fra selve omskjæringen (2), vil mange vegre seg og vente til fødselen, slik tradisjonen er i hjemlandet.
Det kreves erfaring for å avgjøre hvor langt fortil man skal åpne. I forbindelse med fødsel bør man åpne til urinrørsåpningen er synlig. Hos en ikke-gravid kvinne kan man åpne mer, og i ca. 50 % av tilfellene ligger intakt klitoris gjemt under arrvevet. En åpnende operasjon kan som regel gjøres i lokalbedøvelse. Dersom kvinnen viser tydelig tegn til angst for inngrepet, anvendes en lett narkose for å forebygge reaktivering av smertene og gjenopplevelse av det primære inngrepet.
Det er viktig at kvinner/unge jenter vet hvor de kan få hjelp hvis de ønsker det, og at det finnes helsepersonell som tar dem på alvor og oppfører seg profesjonelt. Behandlingstilbudet til denne pasientgruppen bør være på få hender, slik at man får erfaring. Teknisk er det åpnende inngrepet ikke vanskelig, men samtalene før operasjonen og oppfølgingen etterpå er viktig og krever kulturell innsikt og kompetanse. I London har man opprettet egne klinikker, der man utfører det kirurgiske inngrepet og står for oppfølgingen etterpå. Mange møter ikke opp til etterkontroll, men kvinnene/jentene vet hvor de kan henvende seg hvis det oppstår komplikasjoner.
Erfaringene fra turen bekreftet at vi er på riktig vei når det gjelder å bygge opp et godt behandlingstilbud. Turen gav oss også viktige innspill i den videre utviklingen av behandlingsopplegget for denne pasientgruppen i Norge. For på sikt å få slutt på omskjæring av kvinner må endringsviljen oppstå i de berørtes eget miljø. Vi har fortsatt mye å lære om hvordan omskårne kvinner skal møtes for at vi skal komme i en dialog som fører frem.