Se artikkelen og alle kommentarer

Samhandlingsreformen og akuttmedisinen

Oddvar Uleberg, Lars Petter Bjørnsen Om forfatterne
Artikkel

Samhandlingsreformen stiller nye krav til det akuttmedisinske samarbeidet. Dette er en gyllen anledning til å etablere akuttmedisinen som eget fagområde.

Fremtidige samfunnsøkonomiske og demografiske utfordringer tvinger frem en mer effektiv drift av helse- og omsorgssektoren i Norge. Samhandlingsreformen (1) legger kursen, den nye nasjonale helse- og omsorgsplanen (2) kommer med retningslinjene for hvordan regjeringen ønsker å sikre effektiv og adekvat pasientbehandling. Om dette vil ha konsekvenser for akuttmedisinen, er avhengig av hvordan man definerer begrepet.

Akuttmedisin defineres i «Forskrift om akuttmedisin utenfor sykehus» som kvalifisert medisinsk diagnostikk, rådgivning, behandling og/eller overvåking ved akutt oppstått eller forverring av sykdom eller skade, herunder akutte psykiske lidelser, der rask medisinsk hjelp kan være avgjørende for liv og helse (3). I Norge blir akuttmedisin i første rekke oppfattet som «blålysmedisin» (4), men det er viktig å poengtere at dette er et bredt og omfattende fagfelt som omfatter tilstander og sykdommer med ulik alvorlighetsgrad. Akuttmedisin er all medisin som praktiseres i sykehusenes akuttmottak og/eller prehospitalt.

Tidligere helseminister Bjarne Håkon Hanssen uttalte ved fremleggelsen av samhandlingsreformen at «det er store gevinster å hente ved å oppdage sykdom tidlig…», men samtidig at de færreste kommuner hadde systemer som kunne følge opp pasienter med gryende symptomer på alvorlig kronisk eller langvarig sykdom (1). Det er naturlig at oppfølging og bedre ivaretakelse ved kroniske sykdomsforløp vil kunne redusere de akutte forverringene av noen sykdommer. Samhandlingsreformen bygger på en forutsetning om at det er mange unødvendige sykehusinnleggelser. Hvor stor innvirkning bedre oppfølging i primærhelsetjenesten vil få på det akutte behandlingsapparatet i sykehusene, er foreløpig usikkert.

I Norge utgjør akuttinnleggelsene omtrent 45 % av alle innleggelser og domineres av indremedisinske lidelser (2). De aller fleste innlegges via akuttmottaket. Sett under ett har det vært en økning i antall akuttinnleggelser her i landet på rundt 3 – 5 % i de senere år (3). Data viser at det først og fremst er blant de eldre (over 65 år) i befolkningen at innleggelse for akutte tilstander øker (3). Det er spådd en økning i antall eldre i de kommende årene, og store sykdomsgrupper som dominerer i høy alder vil øke i utbredelse med 40 – 60 % frem mot 2030 (4). Det er spådd at pleiebehovet vil øke med minst 60 %. Den samme tendensen ses i en rekke land (5). Mye tyder på at det er en reell økning i antall personer med behov for akuttjenester, ikke økt antall innleggelser/besøk per person. Man ser en økning som er sterkere for medisinske tilstander enn for de kirurgiske og som primært er knyttet til eldre aldersgrupper.

En betydelig del av dem som ankommer akuttmottaket er henvist fra legevakten, bare 12 % av innleggelsene blir gjort av pasientens fastlege (6). En faktor som kan påvirke beslutningen om innleggelse er hvor godt innleggende lege kjenner pasienten. De som ankommer akuttmottaket via legevakten behandles ikke i større grad poliklinisk der (7). Dette kan selvfølgelig tyde på at det ikke er lagt til rette for et utredende og behandlende akuttmottak, men det kan også tolkes slik at disse pasientene har et tilsvarende behov for spesialisthelsetjenesten som dem som ankommer akuttmottaket direkte. Ved analyse av pasientdata samt bedre samhandling mellom primærhelsetjenesten og akuttmottaket vil man i større grad prehospitalt kunne selektere dem som bør sendes direkte til spesialisthelsetjenesten.

I samhandlingsreformen er hovedintensjonen «rett behandling på rett sted til rett tid». Dette forutsetter at det helsepersonellet som skal ivareta den som blir akutt syk, må inneha den nødvendige akuttmedisinske breddekompetanse, uavhengig av organisering. Legevaktlegen har en viktig rolle som «portvakt» mellom primærhelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten (8). I Helsetilsynets gjennomgang av norske somatiske akuttmottak i 2007 ble kompetansen i akuttmottakene beskrevet som et «risikoområde» (9). I dette lå risikoen for at den nødvendige kompetanse ikke var til stede ved mottak av akutte syke, fordi man ofte satte de minst erfarne legene til dette arbeidet.

Helsedirektoratet har fått i oppdrag å etablere et forsøk med videreutdanning (kompetanseområde) i akuttmedisin for leger (10). Dette vil være et steg i riktig retning for å kunne definere og sikre det fremtidige behovet for den akuttmedisinske breddekompetanse som etterspørres. Nasjonalt kompetansesenter for legevaktmedisin skriver i «Forslag til Nasjonal handlingsplan for legevakt» at legevakten i fremtiden vil bli «mer innrettet mot beredskap, akuttmedisin og det som haster» (11). Akuttmottakene vil således være en egnet arena for kompetansebygging innen akuttmedisin. Dette vil kunne gi bedre innsikt i og dypere forståelse mellom de samarbeidende enheter i primær- og spesialisthelsetjenesten. Det er ikke uten grunn at man i Danmark har valgt å definere ett felles kompetanseområde i akuttmedisin for allmenn- og sykehusleger.

Samhandlingsreformen gir utfordringer og konsekvenser det er vanskelig fullt ut å forutse, selv om noen rammeforutsetninger er skissert. Utfordringene ligger i å definere de nødvendige grenseflatene mellom de ulike enhetene i et behandlingsforløp.

Hensikten med samhandlingsreformen er ikke å pålegge primærhelsetjenesten å drive spesialistbehandling, men å tydeliggjøre og øke samarbeidet. Da er det av stor betydning at man sørger for nødvendig og tydelig ansvarsfordeling mellom tjenestene samt adekvat kompetanse i alle ledd til å ivareta de oppgavene man får tildelt. Ved å etablere akuttmedisin som et fagområde vil man tydeliggjøre hvilken kompetanse som kreves og dermed lettere kunne definere ansvar og oppgavefordeling innen den akuttmedisinske kjeden.

Anbefalte artikler