Finnes det muligheter for forebygging?
Spørsmålet om forebygging angår tusenvis av menneskeskjebner og det vil trenges milliarder av kroner. Den internasjonale forskningslitteraturen rommer hundrevis av vitenskapelige rapporter om dette. Den siste og grundigste rapporten er fra Sverige i 2008 (4). I rapporten, som er på 516 sider, drøftes 24 mulige forebyggende tiltak. Den bruker så strenge effektkriterier at praktisk talt ingen forebyggende tiltak har vist signifikant og overbevisende effekt.
I observasjonsstudier kan man bare påvise statistiske sammenhenger mellom ulike variabler. For eksempel kan det være statistisk sammenheng mellom fysisk aktivitet og redusert risiko for hjertesykdom, men de som er fysisk aktive, har også andre egenskaper som kan være av betydning for hjertesykdom, f.eks. arv, høy sosial status, god utdanning og god inntekt. Påvisning av årsakssammenheng fordrer andre forskningsmetoder, helst kontrollerte, longitudinelle forsøk. Den andre vanskeligheten er at strenge effektkriterier kan ekskludere potensielt lovende muligheter. Selv om statistisk sammenheng ikke nødvendigvis innebærer kausalitet, vil en sterk sammenheng bekreftet i flere studier og med en rimelig teoretisk basis kunne nærme seg kausalitet. Dersom det dreier seg om tiltak uten negative bivirkninger, har vi lite å tape. Vi kan komme til å angre at vi ikke grep «nesten-mulighetene» og på den måten lot mange mennesker utvikle demens unødvendig.
Nære slektninger med demens er en klar risikofaktor for demens, og forekomst av proteinet apolipoprotein-e4 er en sikker risikofaktor for Alzheimers sykdom. Risikofaktorer for kardiovaskulær sykdom er ofte arvelige og disponerer også for vaskulær demens. En lang rekke sykdommer kan også disponere for eller forverre demens, bl.a. hypertensjon, type 2-diabetes, overvekt, hyperkolesterolemi, hyperhomocysteinemi, kardiovaskulære risikofaktorer, hodeskader, langvarige inflammasjonsmarkører og depresjon. Også røyking, alkoholbruk og eksponering for løsemidler er risikofaktorer for demens.
Enkelte legemidler har en mulig dempende effekt på demensutvikling, bl.a. visse blodtrykksmedisiner, statiner, østrogene hormoner, ikke-steroide antiinflammatoriske legemidler, vitamin B12 og folsyre. Visse naturmidler står også på listen over midler med mulig positiv effekt på demensutvikling. Ernæring kan spille en rolle, og mange forskere er positive til den såkalte middelhavsdietten, som skal være bra mot hjerte- og karlidelser. Den kan også tenkes å redusere risikoen for Alzheimers sykdom (7).
En uheldig livssituasjon kan muligens øke risikoen for demens. De viktigste risikofaktorene her er lav utdanning og lav sosial status. Mange forskere mener at det er en sosial gradient for demens: jo lavere man står på den sosiale rangstigen, jo større risiko. Stress og ømfintlighet for stress i livet kan også være en risikofaktor (4). Generell livsstil kan spille en rolle, og finske forskere har ment at fysisk aktivitet reduserer risikoen for Alzheimers sykdom til 60 % (8).
Etter vårt skjønn er det forholdsvis sikre sammenhenger mellom fysisk, psykisk og sosial aktivitet og risikoen for demens (9, 10). En amerikansk forskergruppe fant at kognitiv aktivitet, men ikke fysisk aktivitet, reduserte risikoen for demens (11). To amerikanske studier viste redusert risiko for demens blant dem som drev regelmessig fysisk aktivitet (12, 13). I en kanadisk studie var risikoen for demens lavere for dem som var fysisk aktive (14). I en annen studie, også fra USA, hadde fysisk aktive personer en halvert risiko for demensutvikling, og effekten var enda større hos dem som hadde APOE-e4-allelen (15).
Det kan altså se ut som at hjernen liker å bli brukt, og fysisk aktivitet innebærer bruk av både kropp og hjerne (9). Dermed blir det store spørsmålet: Kan forekomsten av demens bli lavere hvis vi får folk til å bli mer fysisk aktive? Hvordan får vi befolkningen mer aktiv? Dette er en stor utfordring for både politikere, helseforvaltere, forskere og leger (16). Fysisk aktivitet må i langt større grad enn i dag inn i eldresentrene. Det bør etableres mosjons- og gåklubber, og nettet av sykkelstier og turstier må utvides. Fysisk aktivitet i skolen må styrkes. Leger må motivere sine pasienter til mer fysisk aktivitet (17). Spørsmålet er ikke lenger om man blir gammel, men hvordan man blir gammel. Det gjelder å bygge opp gode vaner i familiene, på skolen, på arbeidsplassene og i fritiden. På den måten kan – kanskje – demens forebygges eller i det minste utsettes.