Fryktparalyse i Oslo universitetssykehus?

Torgeir Bruun Wyller, Vegard Bruun Wyller Om forfatterne
Artikkel

Redaktør Charlotte Haug påpekte nylig hvordan reaksjoner på hennes betimelige advarsler mot utviklingen i Oslo universitetssykehus kom per e-post og i fortrolige samtaler, ikke i det offentlige rom (1). Akkurat det samme har skjedd etter at en av oss (TBW) nylig påpekte offentlig at Oslo universitetssykehus nå er i en enda mer kritisk situasjon, noe som rammer både pasientbehandling og arbeidsmiljø (2). Det resulterte i et stort antall sympatierklæringer på følgende formel: «Strålende, men at du tør!»

Reaksjonen er tankevekkende. Den indikerer at Oslo universitetssykehus er gjennomsyret av en fryktkultur – i seg selv et sterkt faresignal for enhver organisasjon. Samtidig avslører den hvordan tallrike kolleger lider av fryktparalyse – mange er enige, men bare på e-post og i kantinen. Kun en håndfull deltar i det offentlige ordskiftet (3).

Hva er de redde for? Vi kan godt forstå at en underordnet lege har en viss, og kanskje berettiget, frykt for sin stilling, men for de mange hundre overlegene er stillingsvernet utmerket. Så hvorfor denne handlingslammelse? Noe av forklaringen ligger kanskje i preseteristmentaliteten. Vi er vant til å være flinke, vant til å få ros. Så kanskje er man rett og slett redd for ikke å bli likt av sjefen.

Det er på tide å bryte ut av denne mentale tvangstrøyen. Prosessene i Oslo universitetssykehus blir mer og mer irrasjonelle, konsekvensene mer og mer umoralske. Som akademikere og leger bør vi føle en forpliktelse til å si tydelig fra om dette. Offentlig. Nå.

Anbefalte artikler